Musikalske sjelesøsken
Ekte løvetannbarn: – Om vi aldri gjør noe mer enn dette, så gjør det ingenting
TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD
– Det føles som om vi er sjelevenner!
Det sier en entusiastisk Espen Hana om Kim Fairchild som han skal dele scenen med under oppsetningen av Løvetann.
Løvetann er en musikalsk forestilling sydd sammen av Torbjørn Berglund Eriksen, som for anledningen har trådt ut av skuespillerrollen og tatt på seg ansvaret som både dramatiker og regissør.
Hana og Fairchild er langt ifra de eneste som skal briljere på scenen, men mer om det senere.
– Dette startet med at Kim og jeg hadde lyst til å jobbe sammen. Vi gikk mange runder for å finne en innfallsvinkel til hva det kunne handle om, sier Hana.
Fairchild og Hana jobbet for første gang sammen i en oppsetning av I blanke messingen på Den Nationale Scene i Bergen tilbake i 2003. Til tross for at Fairchild har jobbet mye ved Rogaland Teater har de to skuespillerne gått litt i sirkler rundt hverandre, ifølge Hana.
– Vi er relativt like meg og Kim. Vi var begge med i Matilda, men vi kjente ikke hverandre så godt fra før. Denne forestillingen kjennes ut som at den er «meant to be» på en rar måte. Vi har en enormt bra kjemi sammen med en felles forståelse for det musikalske.
Musikalske forfattere
En av mange fellesnevnere for Hana og Fairchild er at de begge har begått hver sin bok om seg selv. Hana kom med boken «Edru og uten filter» i 2019, og året etter ga Fairchild ut biografien «Den første».
– Kim har skrevet bok om sin oppvekst på Askøy utenfor Bergen på 70-tallet som skildrer hvordan det var å være det første svarte barnet blant en gjeng med hvite bønder. Jeg har skrevet bok om oppveksten innerst i Pedersgata, om å være alkoholiker, og min vei ut av det, sier Hana.
Med hver sin biografi hvor oppvekst står sentralt kom idéen om at Eriksen kunne ta utgangspunkt i deres personlige historier for å lage stykket som vil få sin urfremføring på Hovedscenen.
Den mest åpenbare parallellen mellom Espen og Kim er at de begge er musikere, noe som også gjelder for Torbjørn Berglund Eriksen.
Løvetann er en på alle måter musikalsk forestilling som ikke må forveksles med en musikal, eller en endimensjonal konsert.
– Vi har fått med oss verdens kuleste band!, kommer det fra en svært heftig og begeistret Hana som forteller at han holdt på å ramle av stolen da det ble klart hvem som var hanket inn som husband.
Mathias Eick er ansvarlig for musikken som fremføres sammen med Audun Erlien på bass, Pål Hausken bak trommene, Morten Røsbak på tangenter og Simen Kiil Halvorsen som skal dele trompetansvaret med Eick.
– Dette er virkelig top notch musikere og det er fantastisk at teateret satser på å hente inn den kompetansen til Hovedscenen, sier Hana.
De instrumentale partiene består av Mathias Eicks egne komposisjoner, mens det resterende repertoaret består av personlige låtfavoritter fra Fairchild og Hanas liv.
– Listen over potensielle sanger har vært lang, så det handler om «kill your darlings», men vi har gått tematisk til verks i utvelgelsen. Måten Mathias tolker musikken vil sette stor farge på forestillingen som i min bok blir fantastisk, sier Hana.
Krevende oppvekst
Handlingen i Løvetann drives frem av hva som har gjort skuespillerne til de de er i dag, men er ikke biografisk i en tradisjonell forstand.
– Torbjørn har dramatisert og skapt en forestilling med utgangspunkt i bøkene våre som blir en ganske så frisk forestilling. Det blir noe som jeg drister meg til å beskrive som et nytt formspråk i scenepresentasjonen, sier Hana.
– Formen speiler at det er reelle personer som forteller sin historie, men de gjør det som skuespillere sammen med musikk, ikke som en gjenfortelling av sine liv. Det er flere lag, sier Eriksen.
Hana påpeker at publikum ikke må kjøpe billetter i den tro at de skal få servert «historien om Espen og Kim».
– Vi prøver å være universelle i historiefortellingen som forhåpentligvis kan være relevant for andre. Det handler om angst og at denne verden kan være brutal og vanskelig, både som voksen og som ung. Håpet ligger i at du ikke står alene. Det finnes flere som tenker likt som deg.
De veletablerte hovedrolleinnehaverne vil også dele scenen med fem skuespillere fra Ungdomsteatret som blant annet spiller yngre versjoner av rollefigurene.
Hana liker tanken på å minske skillene mellom ungdomsskuespillerne og de etablerte aktørene.
– Sammensmeltningen av de unge med voksne profesjonelle skuespillere er viktig på så mange måter. Vi er sultne på å høste erfaringer fra ungdommene og høre hva som beveger seg i deres verden. Samtidig skal de få lov til å komme tett på oss og vi kan skape en setting hvor det er lov til å snakke om hva som helst.
Inspirerende ugress
Løvetannens evne til å vokse frem i de mest ugjestmilde omgivelsene før den blomstrer, er en godt brukt, men like fullt kraftfull symbolikk. Tittelen på stykket er på ingen måte tilfeldig valgt.
– Utgangspunktet for denne historien er at de har kjempet seg gjennom fra starten av, det er ett punkt. Så må opplevelsene prosesseres tilstrekkelig til å kunne deles, det er neste steg. Det tredje steget er å lage det til en forestilling. Det er ikke gitt å komme seg gjennom alle leddene, så på mange måter er denne forestillingen en løvetann i seg selv, sier Eriksen.
Nå som forestillingen har brutt seg opp fra asfalten og helt inn til Hovedscenen fant regissøren inspirasjon fra noe som mange anser som ugress i den norske flora.
– Faktisk så er det slik at trykket som oppstår når vanlig løvetann vokser opp, kan tilsvare trykket i et bildekk, og da helt konkret bryte opp asfalt, forteller Eriksen.
– Det er en god metafor for å vokse opp på tross av noe. Løvetann handler samtidig ikke bare om å overleve, men å leve. For å så gå fra å leve til å trives, skyter Hana inn.
Hana ser på det som et aldri så lite mirakel at Løvetann skal gjennomføres med et stjernespekket jazzorkester, i det han kaller for «i beste sendetid» på Hovedscenen med et stort kreativt og operativt team i ryggen.
– Jeg vokste opp i et miljø hvor jeg like gjerne kunne endt opp hengende i et tre, eller på en benk i byen, fordi det var så mange problemer knyttet til å komme fra en alkoholikerfamilie. Det at vi sitter her nå og forteller om denne forestillingen beviser at det går an. Det er mulig å komme seg videre på tross av vanskelige forutsetninger, sier Hana.
Annerledeshet som superkraft
Fairchild trekker frem viktigheten av å snakke om vanskelig tema som et ankepunkt for forestillingen.
Hun ønsker å trekke frem problemstillinger som de fleste er klar over eksisterer, men er redd for å snakke høyt om fordi det kan være pinlig, eller fordi man tror man står alene med sine vansker.
– Det virker som mange vektlegger å fremstå som populær og vellykket i andres øyne i dag. Da er det viktig å fortelle historien om at det ikke er nødvendig. Hvis du føler deg annerledes, eller hvis du ser annerledes ut i det samfunnet du vokser opp i, så kan det være din styrke. Det at du er annerledes er din superkraft!, sier Fairchild.
Hana forteller at det å tørre å være åpen om sin egen alkoholisme har vært en lang prosess, som har vist seg å være helt avgjørende for hans egen livskvalitet. Han tror den oppvoksende generasjonen kan stå overfor enda større sosiale hindre enn da han selv vokste opp.
– Den store forskjellen på å vokse opp i dag, og når vi vokste opp, det er at du blir så grådig fort mislykket. Du må ha de rette klærne. Du må gå på de rette festene. Du må ha den rette innsikten i sosiale medier, og du må henge med de rette folkene, sier Fairchild om prestasjonssamfunnet vi lever i.
For å holde oss on point innen florametaforene må vi nevne at en løvetannplante kan produsere tusenvis av frø i løpet av et år.
– Det er ikke alltid vi evner å se hverandre. Det er det vi forsøker å gjøre med denne forestillingen. Å vise at vi er mange og at det er vanlig å være sånn, slik at alle løvetennene ser hverandre og snakker høyt om våre problemer, sier Fairchild.
Hun mener det finnes håp i kraft av sine egne erfaringer som et løvetannbarn, og håper at budskapet videreformidles og finner sitt publikum.
– Jeg kommer fra en oppoverbakke og har strevd for å vokse opp og strever for å leve og å overleve. Likevel – nå står jeg på scenen og blomstrer som en undercover influencer, og det synes jeg er fantastisk. Om vi aldri gjør noe mer enn dette her, så gjør det ingenting, sier Fairchild.
