Julebyen Stavanger
Gjør du noe tre ganger er det tradisjon, heter det. I år settes publikum- og kritikersuksessen Julemiddag opp igjen for tredje gang ved Rogaland Teater.
TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD
Kan vi definere oppsetningen som en forrektige ny juletradisjon i Stavanger?
– I moderne språkbruk blir noe som gjentas over tid, gjerne sammen med andre, ofte definert som en tradisjon, men i historisk kontekst brukes begrepet tradisjon annerledes, sier Mette Tveit.
Mette Tveit er historiker og konservator ved Stavanger Museum som i disse dager jobber som prosjektleder for nytt teater og museum på Kannikhøyden.
Tradisjon er etymologisk knyttet til det latinske ordet «traditio», som betyr overlevering eller det å gi videre. I historisk forstand handler tradisjoner om skikker, praksiser og forestillinger som videreføres over tid og ofte mellom generasjoner.
– Sånn sett er julefeiring definitivt en tradisjon, fordi det har vi gjort så langt tilbake som kildene våre går, forteller Tveit.
Historisk jul i Stavanger
Julefeiringen i vår region har åpenbart mye til felles med resten av landet, men det finnes historiske regionale særtrekk, ifølge Tveit.
– Stavanger var en bedehusby, med opp mot 40 bedehus på det meste. Disse forsamlingshusene hadde sterke tradisjoner med juletrefester. Slike fantes selvsagt andre steder i landet også, men Stavanger var unik med tanke på et voldsomt omfang.
I perioden 1880-1890 var det 10 000 Stavanger-borgere som reiste til Amerika for å søke lykken der. For de som ble værende, ble det viktig å holde de transatlantiske familierelasjonene i live.
– Det finnes gamle bilder fra butikkvinduene i Stavanger av svære utstillinger for julegaver til Amerika. Butikken tilbød ferdige pakkeløsninger med egnede gaver som kundene kunne kjøpe. Hvis du var ute i god nok tid kunne butikken sørge for forsendelse med amerikabåtene, sier Tveit.
Fra 1918 til 1963 gikk DS «Stavangerfjord» i fast rute mellom USA og Norge, og for mange ble julabådens ankomst et kjærkomment juleminne.
Spente barn ventet på kaien i håp om å treffe julenissen fra det store utland som kastet appelsiner ned til de fremmøtte. Den såkalte appelsinbåten markerte for alvor at julen nærmet seg med stormskritt.
Da det ble slutt på transatlantisk passasjertransport forsvant tradisjonen med julebåten. Stavanger maritime museum gjør sitt for å levendegjøre historien ved å ta i bruk veteranskipet MS «Rogaland», som hvert år forvandles til en julebåt for barnehagegrupper.
– Julebåten var spesiell for folk som har opplevd det, og vi forsøker å videreformidle dette til barn i dag. Mannskapet på MS «Rogaland» gjør en fantastisk jobb med å være vertskap og dele ut appelsiner, sier Erik Hennum-Bergsagel som er faglig ansvarlig ved Norsk hermetikkmuseum.
Se torsken
I Julemiddag har Berge-familiens årelange tradisjon med servering av juletorsk en prominent plass.
– Torsk har utviklet seg til å bli en luksusvare. For å få fersk torsk til jul her nå, må du bestille det i god tid i forkant, og det er dyrt. Torsk har fått en helt annen status, sier Tveit.
Hun kommer fra havgapet ved Karmøy og i oppveksten var hun vant til at tilgangen på torsk alltid var stabil og dagligdags på familiens middagsbord.
– Et år foreslo min far at vi skulle ha torsk på julaften. Da husker jeg at broren min sa følgende: «Jeg rømmer hvis vi skal ha torsk på julaften også!», for det hadde vi hele tiden. Nå er det ikke så vanlig å dra på havet for å hente fisken selv, og tilgangen på torsk er ikke like god, sier Tveit.
Gamle og nye tradisjoner tilhørende høytider har vist seg å være svært slitesterke, og mange har sterke meninger om hva som må være en del av feiringen.
– Det er mange positive verdier knyttet til tradisjon. Det kan bringe oss sammen, skape samhold og bidra til å bygge vår identitet og gruppetilhørighet som er et grunnleggende behov for oss mennesker. Vi er flokkdyr, og tradisjonene er med på å definere flokken du tilhører, sier Tveit.
I en utrygg og usikker verden kan behovet for noe trygt og forutsigbart vekke sterke følelser. De fleste tar til seg skikker og internaliserer tradisjoner over tid uten å reflektere stort over det.
– Første gang man skal feire jul hos svigerfamilien er det mange som får en større emosjonell reaksjon enn de hadde forutsett når man innser at her serveres det ikke pinnekjøtt, for eksempel, sier Tveit.
Hermetikkadel og arbeiderklasse
Familien Berge som vi møter i Julemiddag er fiktiv, men manusforfatter Tyra Tønnesen har nok funnet sin skjerv med inspirasjon fra Christian Bjelland som slo seg opp som en av verdens største hermetikkprodusenter.
– Christian Bjellands første kone, som døde i 1907, var veldig opptatt av jul. Hun startet forberedelsene tidlig på høsten og kunne dekke hele huset med gaver, sier Erik Hennum-Bergsagel.
Christian Bjelland var ikke typen som var kjent for å feste med sosieteten, eller å ødsle med penger. Like fullt representerte julen unntakstilstand.
– Christian selv likte å samle familien og å tilby gode ting. Han levde selv relativt nøkternt, men på festdager som 17. mai og til jul kunne han slå på stortrommen og tilby de lekreste retter. Det fortelles også at han lekte med barna på gulvet og var opptatt av sang, sier Hennum-Bergsagel.
Mette Tveit forteller at borgerskapet i Stavanger hadde en unik tilgang på mat som gås, ryper, østers og annen eksotisk julemat som ble importert via sjøfart, noe som arbeiderklassen kunne se langt etter.
– Det var beinhardt å være arbeider, og de hadde dårlig råd. Hvis de sparte lenge kunne de kanskje ordne kjøtt til julaften, og ikke minst – spise seg skikkelig mette. Det var ofte den eneste kvelden i året de spiste kjøtt. Ellers gikk det mye det naturen rundt hadde å by på, med mye fiskemat, sier Tveit.
Program på boks
Rogaland Teater lente seg på byens dyktige historieformidlere da de trykket det første programmet til Julemiddag under et juleverksted hos IDDIS Norsk grafisk museum og Norsk hermetikkmuseum.
Hennum-Bergsagel var til stede da teateret fikk bruke en falsemaskin fra 1960 som sørget for at det fysiske programbladet til Julemiddag bokstavelig talt ble hermetisert.
– Å bidra til programmet for Julemiddag var en glede. TRIO-falsemaskinen ble utviklet og bygget i Stavanger. Den kan false flere tusen bokser i timen og er et uttrykk for den tekniske kompetansen i Stavanger på tidspunktet, sier Hennum-Bergsagel.
Som museumsansatt synes Mette Tveit at Julemiddag fungerer som et underholdende skråblikk på en svunnen tid, også med historikerbrillene på.
– Jeg synes scenografien er løst utrolig bra. Jeg synes det uttrykker veldig godt de ulike tidene som skal representeres. Jeg likte stykket kjempegodt, og jeg skal se det igjen i år. Det blir til en tradisjon!
