Ja, men ikke vær meg fremmed!
Arne Lygres helt nyskrevne Vær meg fremmed handler om ensomhet. I vår tid.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
– Det er en annen ensomhet nå, i vår tid. Etter korona, Ukraina, og nå Iran, øker uroen, og forsterkes ytterligere av at vi er i ferd med å ødelegge planeten. Det er ekstra hardt, veldig hardt, å være ensom i denne uroen og engstelsen, sier regissør Stéphane Brunschweig.
Ibsen og Lygre
Regissør Stéphane Brunschweig er fransk, og en regissørlegende i Europa. Han har bak seg et imponerende antall produksjoner, fra opera til Ibsen og ikke minst Arne Lygre. Her er det en særskilt forkjærlighet og et vennskap mellom regissør og dramatiker.
– Jeg er veldig glad i Ibsen, selv om det begynner å bli en stund siden jeg gjorde noe av hans materiale. Jeg liker at han går så dypt inn i eksistensielle spørsmål. Denne spenningen mellom idealisme og realisme er Ibsen så god på.
Lygre er også opptatt av eksistensielle spørsmål, men regissøren vil heller sammenligne ham med Anton Tsjekhov, den russiske dramatikeren som blant ga oss Kirsebærhagen, på Hovedscenen i 2023.
– Rollefigurene til Lygre snakker om livet og kjærligheten. Og han bruker stadig mer humor. Vær med fremmed er morsomt, noen ganger. Og det er mørkt. Det er ingen komedie.
Fire ensomme og et kunstverk
Fire mennesker møtes i et kunstverk ute i naturen et sted. De har til felles at de er ensomme. Årsakene til ensomheten er ulike, og alle fire er komplekst sammensatt, og har gode og dårlige sider. Som folk flest. Vi kjenner igjen oss selv, og vi kjenner igjen andre. Sorgtungt og lattermildt.
– De prøver å bli forbundet med hverandre, prøver å komme nærmere noen. Noen ganger kan det være morsomt, sier Bruschweig.
Han ler ikke, smiler litt bare. Forsikrer om at han leter etter humoren i møtene og samtalen, en humor uten ironi, kynisme eller avstand.
– Vi leter etter en sannhet mellom rollefigurene. Lygre tilbyr en opplevelse, en erfaring. Jeg hjelper til med å åpne opp for denne erfaringen, sier Brunschweig.
– Lygre fanger en tidsånd i dette stykket, om ensomhet og alenehet. I vår tid kan man gå gjennom dagen uten å møte noen, snakke med noen eller se noen i øynene. Mange kjenner på ensomhet, men spør seg også om det kanskje er like greit. Det krever noe å være sammen, for man må tilpasse seg de andre, og det kan være enklere å bare være alene, kanskje, sier dramaturg Matilde Holdhus.
Den femte
Brunschweig har inkludert en femte rollefigur, som ikke står opplistet i programbladet sammen med Glenn André Kaada, Nina Ellen Ødegård, Marianne Nilsen og Reidun Melvær Berge. Den femte har regissøren designet selv.
– De møtes inni en skulptur, og selv om de kommer dit av ulike årsaker føler de seg bedre, tryggere der inne. Som et skur som kan beskytte mot noe de ikke helt vet hva er. Kunst kan dempe uro, ikke sant?
Matilde Holdhus peker også på at vår tid har færre steder der folk møtes og knytter kontakt.
– Kirken og menigheten var et sånn sted. Flyttet man til en ny bygd oppsøkte man kirken og fikk en tilhørighet. Nå er vi mindre religiøse og andre institusjoner bygges også ned. I kunsten kan vi møtes, som de fire gjør i Vær med fremmed, sier hun.
En nødvendig fremmed
De fire i skulpturen har ulike årsaker til sin ensomhet, og ulike tilnærminger til den. Det lyves, det fornektes, det eksternaliseres, det bagatelliseres, det sørges og det sukkes oppgitt. Og det erkjennes.
Framfor alt har de fire ulike evner til å ta imot en utstrakt hånd, fra en fremmed.
– Den fremmede er viktig. Vi trenger hverandre, og vi trenger fremmende. Vi tenker kanskje at en fremmed er farlig, ukjent, skummel. Men i den fremmede er det et potensiale. I våre liv trenger vi at en fremmed hjelper oss. I vårt demokrati trenger vi at også fremmede deltar. Vi trenger at fremmede fyller funksjoner som vi er avhengige av for å leve. Vi trenger alle de fremmede, understreker Matilde Holdhus.
Betong og vann
Regissøren er også oppsetningens scenograf, og det er som sistnevnte han har skapt den femte rollefiguren. Skulpturen. Sterkt inspirert av den japanske arkitekten og kunstneren Tadao Ando, som bruker betong, lys og gjerne vann. Sentralt i skulpturen er vannspeilet, og lyden av vannet som renner og sildrer i ulik intensitet, blir en del av lydkulissen.
– Andos rom og steder gir følelsen av fred, noe sakralt eller meditativt. Det har jeg prøvd å skape, og derfor er dette rommet så sentralt i forestillingen at det blir en rollefigur.
Arkitekten Tadao Andos merittliste er milelang, i form av bygninger og andre konstruksjoner. Etter mer enn 50 år i virksomhet har han satt preg på Japan, først og fremst, men også i andre asiatiske land, i Europa og i USA, og de senere år over det meste av verden. Som arkitekt og leder av et toneangivende arkitektkontor har han vært tro mot betong som sitt materiale, angivelig en fasinasjon han fikk som barn i etterkrigstidens og gjenoppbyggingens Japan. Sterkt inspirert av zenbuddisme oppgir han å være opptatt av indre ro foran ytre oppmerksomhet.
Lettbetong?
Betongopplevelsen er der, men etter alt å dømme er det ikke samme tyngde i konstruksjon som står i Teaterhallen. Etter tre forestillinger i Stavanger i mai ble nemlig hele oppsetningen, inkludert den femte rollefiguren, flyttet til Bergen for å delta på Festspillene der. Så bar det hjem igjen.
Etter spilleperioden i Stavanger skal hele kostebinderiet pakkes ned og reise til Bergen. Igjen. Oppsetningen er et samarbeid med Den Nationale Scene, og skal komme flere enn festspillgjestene til gode når det nyrenoverte teaterbygningen står ferdig.
Dette er hans sjette Lygre-oppsetning, og dette stykket var ikke engang ferdigskrevet da han begynte å jobbe med det. Teksten er helt sentral i Lygres dramatikk. Den fransktalende regissøren nøler når han blir spurt om norskferdighetene.
– Jeg forstår mye, og det er lettere å lese enn å lytte. Dialektene gjør det litt vanskeligere, men det er overhodet ikke noe problem å følge prøvene. Jeg har oversatt Lygre selv til fransk, og jeg har flinke folk jeg samarbeider med. Ofte har jeg hatt en røff oversettelse til engelsk å støtte meg til. Det med språket er helt uproblematisk, forsikrer han.
