Møt Veggen
Hva hadde du gjort hvis du plutselig befant deg alene bak en usynlig vegg på fjellet?
TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD
– Første gang jeg leste romanen så opplevdes det ikke tungt og mørkt. Jeg fant mye styrke i hovedpersonens kraft, sier Ragnhild Arnestad Mønness.
Mønness er tilbake i full jobb ved Rogaland Teater etter en permisjonsperiode på to år. I løpet av høsten 2026 blir hun å se som skuespiller i ensemblestykket Heks, og som hovedrolleinnehaver i Veggen. Begge på Intimscenen.
Mønness beskriver at hun ble fullstendig bergtatt av boken Veggen da hun leste den for første gang. Da permisjonsperioden gikk mot slutten var Mønness i dialog med teatersjef Glenn André Kaada om hva hun skulle finne på når hun kom tilbake.
– Jeg visste at han hadde en liten åpning i Kjellerteateret, hvor jeg tenkte at jeg kanskje kunne gjøre noe lite og kompakt sammen med Victoria Meirik, sier Mønness.
Før Mønness rakk å foreslå noe spurte Meirik – Kunne du tenke deg å gjøre Veggen?
– Herregud, vi må gjøre det! tenkte jeg da, sier Mønness.
Populær under korona
Veggen er en roman av den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer som først utkom i 1963 og har med tiden fått status som en litterær kultklassiker.
Boken har blitt beskrevet som en kvinnelig robinsonade med feministiske undertoner, og som en omvendelseshistorie rammet inn av en økologisk skrekkvisjon.
Boken fant et nytt publikum under korona da mange leste den nylig gjenutgitte boken med isolasjon som bakteppe etter at nedstengingen av samfunnet ble et faktum.
Veggen ble skrevet rundt samme tid som delingen av Tyskland og Berlinmurens tilblivelse, der en fysisk vegg innskrenket bevegelsesrommet til helt vanlige folk.
– Hvem blir du i møte med kriser? Blir du apatisk? Hva slags valg tar du? Med korona ble du isolert med dine egne tanker. Da kom denne boken opp igjen, sier Meirik.
Siden har stykket blitt spilt mye i Europa på grunn av den økologiske konteksten, men også kjønns- og identitetsperspektivet. Rogaland Teaters versjon på Intimscenen blir norgespremiere for boken som teaterstykke.
– Stykket har svært mange lag og jeg tror det kan bli en veldig spennende liten stor fortelling, sier Meirik.
Dramatikk i det normale
Victoria Meirik, som i sommer vant Heddapris for beste regi for Peer Gynt hos Teatret Vårt i Molde, hadde sitt første regioppdrag hos Rogaland Teater i 2005. Siden har det blitt flere Stavanger-besøk, senest med oppsetningen av Jon Fosses Eg er vinden i 2024.
Meirik og Mønness jobbet sist sammen i Kristin Auestad Danielsens Soga om oss, og Meirik beskriver Mønness som en unik skuespiller i det norske dramalandskapet.
– Hennes skuespill er så nærværende, men har også noe lett over seg. Hun makter å formidle det dramatiske i det normale på en veldig troverdig måte. Hun klarer å skildre vanlige folk som er helter. Med helt mener jeg en som prøver å strekke seg ut fra sine egne små omstendigheter. Denne kvaliteten elsker jeg med henne.
Den profesjonelle respekten går begge veier, og Mønness beskriver Meirik som en mentor.
– Vi deler et «quirky» skråblikk og lignende fornemmelse av ting. Hun lar meg prøve ut forskjellige innfallsvinkler som skuespiller, uten at det nødvendigvis kommuniseres verbalt. Hun ser hva jeg gjør og destillerer ut det beste før hun setter det inn i et system, og skaper en verden som betyr noe for andre, sier Mønness.
Landskap av lyd
Scenografien på Intimscenen inkluderer en gjennomsiktig vegg som isolerer hovedpersonen fra publikummet under fremføringen av stykket.
– Vi har skapt mikrokosmos på scenen med en fysisk vegg, kontra en dramatisert vegg. Hva skjer med oss som får lov til å titte inn på henne?, er et av spørsmålene stykket tar opp, sier Meirik.
Tilsynelatende bærer Mønness hele forestillingen på egne skuldre, men hyller det kollektive arbeidet bak kulissene.
– Jeg er ikke alene slik jeg ser på det. Jeg snakker med hun som skrev boken, og med Matilde Holdhus og Victoria som fortolket den. Og med Agnethe Tellefsen som står for lys, og Stine som designer lyder. Det er et ensemble av kvinnestemmer som jeg kommuniserer med, selv om det er kun meg på scenen.
Boken har flust med naturbeskrivelser som tolkes for scenen gjennom lyddesignet til Stine Janvin Joh. Publikum får utlevert hodetelefoner slik at de kan betrakte og nærmest tyvlytte til hovedpersonens univers.
– Musikken hennes fremkaller det taktile gjennom lyd. Jeg har vært opptatt av at lyden skal frembringe følelsene av natur for publikum så nært som mulig. Det blir som et fantasifullt, visuelt og billedlig hørespill på mange måter, sier Meirik.
Hun synes premisset som gis med en hyttetur der det plutselig materialiserer seg en urokkelig glassvegg er en helt unik start på en dramatisk fortelling.
– Utover stykket slutter fortelleren å være så opptatt av den veggen, men velger å godta den. Redselen avtar og hun aksepterer at verden er slik den er.
Et tilbakevendende tema i stykket er hvordan mennesket forvalter naturen. Meirik mener at forfatteren var forut for sin tid da hun tok opp dette temaet.
– Jeg opplever at forfatteren formidler at utviklingen ikke kan bedres hvis vi ikke endrer hvordan vi tenker rundt oss selv og naturen, samtidig som en omstrukturering er vanskelig. Er det mulig å se verden med nye øyne? Må det en katastrofe til for å bli ristet løs av vante mønstre? Det står sentralt i denne fortellingen, sier Meirik.
Utfordrer tradisjonelle kjønnsmønstre
Hovedpersonen opplever etter hvert å få en slags ro i å bare eksistere bak veggen uten noe annet. Hun går gjennom en transformasjon gjennom konkrete handlinger for å overleve.
– Det er også et skråblikk på den borgerlige idéen om at alt var bedre før, da vi var nærmere naturen, sier Meirik.
Den fysiske veggen i stykket kan tolkes som et mentalt hinder som depresjon, eller som et bilde på isolasjon, hvor man lever i sin egen boble. Det feministiske aspektet ligger i at hovedpersonen bryter med tradisjonelle kjønnsroller i et narrativ om en strandet person.
– De fleste av oss er veldig tilpasningsdyktige. Det er en innebygd menneskelig mekanisme som tydeliggjøres når hovedpersonen tvinges ut av sin vante tilværelse. Naturen er ikke romantisk og situasjonen krever at hun tar veldig store fysiske valg som utfordrer identitet knyttet til kjønn, sier Mønness.
Et viktig aspekt av handlingen er hvordan fortelleren dokumenterer, loggfører og skriver rapporter over hva som skjer bak veggen. Kanskje ønsker fortelleren å advare andre?
– Hun beskriver at hun arbeidet med rapporteringen gir henne muligheten til å fortsette. Det er nesten litt selskap i skrivingen og det holder angsten i sjakk, selv om hun egentlig er livredd, sier Meirik.
Meirik beskriver stykket som en dystopi med skremmende aktuelle paralleller til vår egen tid, men det finnes også humor, håp og lysglimt.
– Jeg mener jo at lysglimtene er at hun prøver å formidle og fortelle. At det finnes en måte å endre seg på. I tillegg finnes det melankolsk humor i den overveldende og absurde situasjonen hun står i, sier Meirik.
– Hun er utrolig på plass. Hun er livredd, men likevel innstilt på at – dette skal jeg klare. Lysglimtene kommer fra hennes kapasitet til å erkjenne følelser og styrke som kvinne, samtidig som hun er kapabel til pragmatisk tenkning, sier Mønness.
