Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Grethe Nygaard

Tre nådeløse mennesker i en leilighet en helt vanlig spesiell kveld. Han, hun og hans
ekskjæreste. Det er komisk og det er urimelig, og man får bare lyst til å blande seg.

Kvelden er vanlig, for det er de to som går og gneldrer på hverandre. Spesiell, fordi eksen hans dukker opp. Så det som kunne blitt en kjip kveld blant alle de andre i et ubekymret middelklasseliv, blir en katastrofe. En katastrofe som snakker til både erkjennelsessenteret i hjernen og til lattermusklene litt lengre nede på kroppen hos publikum.

– Vi møter et par i 40-årene, høyt utdannet, to barn, fine karrierer, kul leilighet. De kunne hatt det bra, i stedet lar de alle uenigheter vokse til store konfrontasjoner. Små ting man kunne latt ligge. Men de gjør ikke det, forteller Øystein Martinsen, som med forestillingen «Eks» av Marius von Mayenburg får sin debut som regissør på et institusjonsteater. Martinsen var på scenen i begge Mayenburg-stykkene som er satt opp på Rogaland Teater tidligere; «Perplex» og «Pang«.

SES I SPEILET

– Jeg har satt opp ting på Tou Scene og andre steder. Det var lett å si ja til dette, Mayenburg skriver enormt god dialog, og skaper noen solide karakterer som viser fram de mindre flatterende sidene ved oss. Dette er ikke bare for dem i ekteskapelig krise. Vi kan godt le av de andre, men vi kan jo komme på noen tanker om oss selv. Det er både gøy og krevende å få speilet holdt opp foran seg, sier regissøren.

I motsetning til «Perplex» og «Pang» er dette ikke et surrealistisk stykke. Dette er beinhard realisme. Dette paret sitter på en grønn grein i et trygt i-land og svartmaler både grenen og sin partner. Og de overgår hverandre i mangel på raushet. Han erkjenner at jovisst er hun lege, men hun er jo ikke blitt overlege ennå. Hun parerer med at visst er hun klar over at han er arkitekt, en arkitekt som tegner parkeringshus.

Sånn driver de på, og kunne sikkert fortsatt til evig tid, hvis det ikke var for eksen hans. Hun ringer, det er krise, hun trenger et sted å sove.

– Hun har forlatt samboeren sin, eller blitt kastet ut, dette vet vi i grunnen ikke, men hun er i nød og hun ringer ham. Det blir på ingen måte triveligere i stua av at hun kommer.

PANDEMIPRODUKT

Det er Svein Solenes som gir oss Daniel, parkeringshusarkitekten, mens Mari Strand Ferstads Sibylle ennå ikke er blitt overlege. Eksen, Franziska, som jobber i en dyrebutikk er det Mareike Wang som spiller. Stykket er et produkt av pandemien, men det handler ikke om viruset. Da stykket ble satt opp av svenske Riksteatern i fjor sa Mayenburg til nettstedet newsbeezer.com at han ville skrive om den klaustrofobiske følelsen han opplevde i et nedstengt Berlin, i måned etter måned.


– Jeg ville skrive om denne følelsen av å være fanget, fanget i et liv vi ikke vil leve, sa dramatikeren til nettstedet.

KLASSEKAMP

For det er vel der de er, Daniel og Sibylle, fanget i et liv de ikke vil leve. Franziskas tilstedeværelse får kanskje Daniel til å lure på om det var feil å gi slipp på henne den gangen. Var gresset egentlig grønnere? Ved å velge en lege ville han komme seg opp og fram her i livet, men gjorde han nå egentlig det?


– Det er en klassedimensjon her, der sosial status er et poeng. De er begge ganske så nedlatende overfor Franziska, sier Martinsen.

Overfor newsbeezer.com bekrefter Mayenburg at stykket også handler om klasse, og at irritasjon over folks påstand om at det ikke finnes klasse, er en inspirasjon. At alle kan bli hva de vil, og hvis de ikke gjør det er de enten dumme eller late. «Eks» ble til som en reaksjon.

– Du kan si det om folk som er i samfunnets ytterkant, og du kan si det om ulikhetene i verden og leve videre uten dårlig samvittighet. Som om vår økonomiske dominans over den tredje verden utelukkende skyldes at vi jobbet hardere. Dette fikk meg til å skrive stykket om hvordan klasse faktisk er avgjørende for de viktige livsvalgene; hvem vi vil elske, sa Mayenburg.*

SOBER ELEGANSE

Scenograf Gjermund Andresen har bygget en lekker, dyrt men sobert møblert leilighet i Teaterhallen, der stykket har premiere i november.

– Det er tydelig at de to bor og lever godt. De er stilfulle i klærne, men ikke flashy. Eksen er ikke helt der, kostymene understreker også at det er to sjikt av samfunnet som møtes. Vi kan ikke se bort fra at årsaken
til at hun kontakter Daniel når hun er i krise er at hun rett og slett ikke har råd til å ta inn på hotell. Men vi vet ikke. Hun kan ha andre baktanker.

Martinsen understreker at «Eks» er alt annet enn et tungt drama om samliv.

– Mayenburg har skapt tre nådeløse rollefigurer som fylles av tre svært gode skuespillere. Jeg har regi, men vi skaper jo dette sammen. Vi fire er på litt ulike steder i livet, vi bringer inn ulike perspektiver og erfaringer og lager et lite verksted.

– Utfordringen er å finne sjarmen hos de tre, i tillegg til det nådeløse, sånn at vi vil være sammen med dem. For det vil vi. Dette er gøy og veldig gjenkjennelig.

Stykket er et produkt av pandemien, men det handler ikke om viruset. Da stykket ble satt opp av Svenske Riksteatern i fjor sa Mayenburg til nettstedet newsbeezer.com at han ville skrive om den klaustrofobiske følelsen han opplevde i et nedstengt Berlin, i måned etter måned.

*Sitatene fra Magnus von Mayenburg er oversatt av Teatermagasinet fra engelsk.