Kirsebær­hagen

At mennesker har denne enestående evnen til å fortrenge det ubehagelige og heller fokusere på det likegyldige og underholdende visste Tsjekhov, og derfor skrev han Kirsebærhagen som en komedie. Regissør Ole Anders Tandberg tar Tsjekhovs evig aktuelle stykke og trekker paralleller inn i vår tid. I Kirsebærhagen handler det om å miste fotfeste i en verden i forandring, og et feststemt ensemble er klar til å kaste seg ut i et forsøk på å løse det evige dilemmaet: Hvordan kunne mele sin egen kake og ikke putte mer i munnen enn man kan gape over?

Det går latterlig dårlig på første klasse i Kirsebærhagen, der godseier Ranevskaja og hennes aristokratiske familie trues av konkurs og familieeiendommen, med den vakre og enorme kirsebærhagen, står i fare for å bli solgt på tvangsauksjon.

Løsningen kunne være å selge hele molevitten mens det ennå er tid. Det gjennomtenkte og fornuftige forslaget fremsettes av den nyrike oppkomlingen Lopakhins, som har virkelighetsfornemmelse nok til å se realitetene i øynene – og veien ut av krisen. Men i stedet for å handle, drukner familien, som er vant til det søte liv, sine bekymringer i rikelige mengder champagne, sløseri og tidsfordriv, mens de klamrer seg til minnene om verden av i går.

Kirsebærhagen er en forestilling, som er både komedie og drama, underholdning og tragedie. Men mest av alt er forestillingen et vibrerende og levende speil. Et speil som vi mennesker så desperat har bruk for, ettersom det eneste konstante i denne verden er forandringen.

Det blir brukt scenerøyk i forestillingen.

Er du interessert i mer bakgrunnsinfo om forestillingen? Da kan du lese artikkelen «Trekløveret i Kirsebærhagen» i vårt Teatermagasin. Du kan også lese programartikkelen «Nostalgi og ansvar» skrevet av: Ingunn Lunde – Professor i russisk språk og litteratur ved UIB.