Tekst: Knud Helge Robberstad | Foto: Minna Suojoki

De bor i samme kvartal i Stockholm, men trioen bak Kirsebærhagen er en ny konstellasjon. Møt regissøren, scenografen og kostymedesigneren i samtale om samarbeidet og om den kommende forestillingen.

Regissør Ole Anders Tandberg, scenograf Sven Haraldsson og kostymedesigner Maria Geber er sammen på Rogaland Teater et par dager i midten av juni for å delta på modellmøtet for Anton Tsjekhovs Kirsebærhagen.


Et modellmøte skjer gjerne fem til seks måneder før en premiere. Under modellmøtet presenterer de tre sine planer for forestillingen for teatrets avdelingsledere, slik at fagavdelingene kan planlegge det praktiske arbeidet fram mot premieren i november.


Arbeidet fra idé og fram til premiere er en lang prosess. Teatersjefen er teatrets kunstneriske og kreative leder og har ansvaret for sammensetningen av repertoaret. Dette arbeidet planlegges flere år fram i tid, og starter gjerne med at teatersjefen kontakter en bestemt regissør eller at en regissør kontakter teatersjefen. Oftest velger de to et stykke sammen, gjerne et stykke som de vet vil passe til teatrets publikum.


Etter suksessen med oppsetningen av August Strindbergs Et drømmespill i 2020 og 2021, ønsket teatersjef Glenn André Kaada å gjøre en ny produksjon sammen med Ole Anders Tandberg. Og Tandberg ønsket seg tilbake til Stavanger og til Rogaland Teater, hvor han har jobbet ved flere anledninger.

Jeg er betatt av Tsjekhovs beskrivelse av det hjelpeløse mennesket, av humoren og av melankolien i hans stykker.

Regissør, Ole Anders Tandberg

– Jeg trives svært godt på teatret her. Det er et privilegium å få lov til å jobbe ved slike mindre teatre etter å ha gjort produksjoner ved store teatre. Det virker som om nærmere halve befolkningen i Stavanger-området har hatt med barne- og ungdomsteatret her å gjøre. Her elsker folk virkelig teatret, det gir meg trygghet og lyst til å komme til Stavanger, sier han.


Men hvorfor Tsjekhovs Kirsebærhagen?

– Glenn André og jeg hadde først samtaler om en annen forestilling og hadde flere forslag til vurdering. Utgangspunktet var at vi ville gjøre et stykke som er ferdigskrevet, som passer til teatrets ensemble og som er spennende for ensemblet og teatret å gjøre nå. Da landet vi på teatersjefens forslag om Kirsebærhagen, forteller Tandberg. Han har gjort Tsjekhov tidligere: Hans første oppgave ved Rogaland Teater var å lyssette
Måken for over 40 år siden – i 1981.

Jeg er betatt av Tsjekhovs beskrivelse av det hjelpeløse mennesket, av humoren og av melankolien i hans stykker. Dette er første gang jeg gjør Kirsebærhagen, men jeg kan identifisere meg med minst to av mennene i forestillingen, sier Tandberg.

Så snart Kirsebærhagen var bestemt, startet etableringen av det kreative teamet. Regissøren var jo gitt, og Tandberg var alt i samtaler med Haraldsson og Geber om å gjøre et stykke sammen. Tandberg har lenge samarbeidet med Geber, mens Haraldsson er ny i gjengen. Vi er alle tre pasjonert interessert i teater og har en sterk interesse for teatret som format, sier Sven Haraldsson.

– Lang erfaring kommer godt med. I et erfarent team stoler man på at man ikke må løse alle oppgavene umiddelbart, det hele kommer på plass som en del av prosessen, forklarer Maria Geber.

HVORDAN STARTER DEN KREATIVE PROSESSEN?

– Teksten kan si noe om hvordan produksjonen skal se ut. For eksempel kan den ha en beskrivelse av en dame i rød kjole, men da jobber vi gjerne motsatt: Hva skjer med teksten dersom alle er kledd i grønt? Åpner den seg opp og viser sitt potensial, spør Tandberg.

– Vi jobber ikke stegvis med en analyse av stykket, så tolkning, så praktisk arbeid. Prosessene pågår parallelt i en symbiose mellom tre roller, tre fag og tre personligheter. Vi kan gjerne møtes tidlig en søndag morgen for å diskutere hva som er godt eller dårlig teater, eller vårt engasjement i kunstformen, eller hva Tsjekhov ville med teksten, sier Haraldsson.

– Jeg er utrolig assosiativ og må visualisere ideene og teste dem ut før jeg er fornøyd. Jeg lager gjerne dukker som jeg stiller opp for å se hvordan det kan bli, endrer og justerer, men det er først når lysdesigneren kommer inn i produksjonsprosessen at vi ser helheten, forklarer Geber.


– I utgangspunktet er vi ikke sikre, men vi prøver ting ut, skyter Tandberg inn.

–Det krever et visst mot å prøve ut nye ideer. Dere to er svært åpne for å prøve ut nye og litt usikre ting, følger Haraldssen opp.

– Løsningene vi vurderer må signalisere noe som stimulerer til å ta produksjonen videre, mener Geber.

– Hun insisterer på at vi skal prøve ut nye ting, mens jeg liker å fortsette på det som var fint og fungerte sist. Maria vil utfordre sin egen skaperevne, vil at hun og publikum skal oppleve noe nytt, forklarer Tandberg.

– Jeg vil ha motstand, sier Geber.

– Jeg vil også ha motstand. Hvordan skal jeg ellers komme meg til et sted jeg ikke har vært, repliserer Tandberg.

– Dere to har begge sterke estetiske preferanser, smak og interesser. Ole Anders er en regissør som er også er lysdesigner og scenograf og Maria er utdannet designer. Alle som jobber kreativt ved et teater bør ha stor innsikt i skuespilleri, men samtidig også være bildekunstnere og ha stor interesse for annen kunst, poengterer Haraldsson.

– Jeg har jobbet både som regissør og scenograf i flere produksjoner men den dobbeltrollen kan bli lite dynamisk, mener Tandberg.


– Kreative team gjør det gøy med teater ved at vi har disse motsetningene i produksjonen. Det skaper positive utfordringer for skuespillerne, og det skaper en dynamikk på scenen, sier Haraldsson.


– Vi jobber innenfor visse temaer som vi ønsker å jobbe videre med gjennom ulike produksjoner, sier Geber. Av og til viser ideene seg å være for avanserte eller krevende. – Virkeligheten har et problem i konkurranse med drømmen. Det enkle og pragmatiske blir blottet for magien. I teksten kan det oppstå magi som fremkaller følelser i meg, det er teatrets greie, mener Tandberg.


– Samtidig kjenner jeg en trygghet for å prøve ting ut i teamet. Vår felles kunnskap og erfaring gjør at jeg kan stole på de løsningene vi kommer fram til. Opplevelsen når ideen fødes har elementer av eufori. I samtaler med de andre i teamet oppstår denne opplevelsen, sier Haraldsson.


– Å tenke og fundere sammen, det gir de gode løsningene, sier Geber.

HVA OM DE KREATIVE IDEENE IKKE OPPSTÅR?

– Man kan møte veggen i samarbeidet – men jeg møter ikke veggen i mitt eget arbeide. Dersom regissøren er for bestemt, kan man møte veggen i samarbeidet. Jeg må være fleksibel for å finne pragmatiske endringer i mitt eget arbeid, mener Haraldsson.


– Jeg kan stivne selv og har behov for samarbeidet og samtalen for at ting skal løsne. Da blir jeg åpen for det som er nytt for meg. Vi ser mye teater, og tenker at hvis de kan gjøre slik, så kan i hvert fall vi gjøre sånn. Da lærer vi noe nytt, sier Tandberg.


– Vi får gjerne en masse ideer som vi visualiserer og forkaster mens teamet snakker sammen om forestillingen. Dette pågår hele tiden, i perioder kan det være krevende, mener Geber. – Dere er ganske sta og vet hvordan dere vil ha det. Når man insisterer på noe, må det ha noe for seg. Kirsebærhagen-scenografien tvinger meg inn i områder der jeg ikke har gått før – og teksten åpner seg. Når jeg kjenner igjen prosessen i meg selv som følge av deres stahet, da løser det seg opp og jeg ser at dette kan bli bra, sier Tandberg.

Etter modellmøtet drar de tre tilbake til Stockholm for å jobbe videre fram mot flere Stavanger-besøk og premieren på Kirsebærhagen i november.


– Å jobbe med teater i Stavanger er som å være på ferie. Jobben begynner først når vi kommer hjem til Stockholm igjen, avslutter Ole Anders Tandberg.