Om å ta seg en pære
Vi skal ta oss en pære denne teaterhøsten. Den største pæra du har sett, faktisk. Men hvem er det som har noe å lære?
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD / PLAKAT- OG FORESTILLINGSFOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Det blir et visst format over høstens familieforestilling, ikke minst i fruktfatet. I Jakob Martin Strids elleville fortelling drar en normalstørrelse katt og en nokså liten elefant ut på en farefull seilas i en diger pære. Med seg har de professor Glykose fra Atominstituttet, så klart, og på veien til Den Mystiske Øya møter de skumle sjørøvere, døde sjeler og en drage. Blant annet.
De må av gårde, for i fredelig Solby er det krise. Den snille ordføreren er forsvunnet under mystiske omstendigheter, og den ikke så veldig snille viseordføreren styrer med hard hånd. Hm. Her er det noe kjent.
Pære på en natt
En flaskepost, et frø og en rekordkort vekstsesong (en natt) senere er den kjempestore pæra et faktum i hagen til Mitcho og Sebastian. Så til de grader at huset deres er knust til pinneved. Katten Mitcho og elefanten Sebastian vet råd, de flytter inventaret inn i pæra, etter å ha tatt en telefon til Atominstituttet for å få en ekspertvurdering av kjempefrukten i hagen.
Professor Glykose og doktor Pibbenib rykker ut, gjør sine vitenskapelige undersøkelser, og konstaterer at det er en pære. En kjempestor pære. Kjempestore pærer er ikke som vanlige pærer.
Kjempestore pærer vokser ikke opp over natten i små byer uten at det vekker en viss oppsikt. Blant innbyggerne, og hos ikke særlig snille viseborgermestere. Sistnevnte vil faktisk ikke ha en kjempestor pære i byen. Han er en liten mann som liker best små ting, for eksempel små rådhus der det bare er plass til ham sånn at han kan bestemme alt selv.
Pære over bord!
Så viseordføreren sparker pæra på sjøen, med Mitcho, Sebastian og professoren ombord. Skip o’hoi!
– Det er ellevilt, og Strid forteller sånn som unge barn forteller: Og så kom det en diger sånn, og en sånn, og da, da ble det veldig sprøtt og alt ble blått, og så ble det mørkt og plutselig var det dag, og da ble det veldig rart, forklarer Charlotte Frogner.
Hun er regissør, og mor til en femåring som fantaserer akkurat på den måten. Hun elsker det.
– Strid har så mye av barnet i seg, og de grenseløse, fantasirike fortellingene er i seg selv fantastiske. I tillegg lager han nydelige og detaljerte illustrasjoner.
Doble doser barn
Frogner har lagt fartstid som skuespiller, på teater, tv og film, og har også bak seg noen år med regi. Men hun har aldri jobbet med et ensemble bestående av utelukkende barn og ungdom. I doble doser, bokstavelig talt.
– De er jo unge, så vi må ha to lag der hvert lag står på scenen annenhver uke. Til sammen 40 barn. Klart det er utfordrende, på en bra måte. Som regissør har jeg vært heldig å få jobbe med de aller beste av mine skuespillerkolleger. Det å jobbe med barn fordrer andre ting. Vi har en plan A og en plan B for alle scener.
Hun forteller om en forestilling på to plan.
– Vi har en rammefortelling der søskene Mitcho og Sebastian sover i sengene sine. En enslig pære blinker og Mitcho våkner av sitt vanlige mareritt – om en drage. Lillebror Sebastian prøver å trøste henne ved å be henne fortelle historien hun har diktet om den modige katten og den redde lille elefanten.
Døde sjeler i Det Nattsvarte Hav
Herfra bærer det altså av sted, på barns fantasirike, ufiltrerte vis. Tidligere nevnte flaskepost er selvsagt fra den egentlige ordføreren, den snille ordføreren, Jeronimus Bjergstrøm Severin Olsen, kalt JB. Flaskeposten inneholder også pærefrøet.
40 unge skuespillere, fra tredje klasse til videregående skole, fyller rollene som katt og professor, elefant og doktor, innbyggere i Solby, sjørøvere og døde sjeler i Det Nattsvarte Hav, i tillegg til en snill ordfører og en som ikke er spesielt snill. Sistnevnte ryker det av hodet på, for han er ikke bare ikke snill, han er også skrekkelig sint og sur.
Hjerteskjærende
Frogner har møtt alle barn i den aktuelle aldersgruppen i Barne- og ungdomsteateret.
– Jeg ville se alle før vi gjorde uttaket. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men jeg følte at det var viktig. Mange får ikke være med, og det er hjerteskjærende, og jeg ville gjerne gi sjanse til noen som ikke har fått prøve seg før. Det har vært en spesiell prosess, og vi har fått to veldig gode lag.
Hun er opptatt av utfordringen det er for unge skuespillere å «jobbe med en kjerne langt utenfor sin egen», som hun sier.
– Begge de to søskenparene spiller noen som en yngre enn selv. Et søskenpar på det ene laget – Frida og Mikkel – spiller som 13- og 16-åringer en seksåring og en tolvåring. På det andre laget er det to 13-åringer – Leo og Anna – som også har med denne utfordringen. Det er spennende og krevende, og de klarer det fabelaktig bra.
Musikk og estetikk
Og det blir musikk. Og sang. Selvfølgelig. Julian Berntzen har laget musikken og skrevet sangene.
– Musikken til stykket er fin og leken, og jeg har kuttet ned antallet sanger til 6-7 låter som er kjempefine. På hvert lag er det en som spiller gitar, i tillegg til innspilt musikk.
Christina Lovery har ansvar for scenografi og kostymer, og Frogner er full av lovord.
– Hun er en fantastisk kunstner, en enorm begavelse. Utdannet kostymedesigner og på samme måte som meg har hun flyttet seg over til et annet felt – scenografi – i teatret. Visuelt er dette et fyrverkeri av en forestilling.
Lovery har blant annet designet kostymene på A Christmas for Carol, som gikk som juleforestilling i flere år på teatret, og The Mute, som ble satt opp i Stavanger Konserthus.
Hvem har noe å lære?
Svaret på spørsmålet helt sånn innledningsvis er vel at vi alle har noe å lære. Alltid. Av denne historien at det gode seirer over det onde til slutt. Fint å tenke på i disse tider.
Bokas undertittel er «Eller beretningen om hvordan Jeronimus Bjergstrøm Severin Olsen ble gjeninnsatt i sitt rettmessige embete som Solbys borgermester, til glede for alle byens innbyggere, utenom én.» Gjett hvem.
