Portrettintervju med Amund Harboe
Nå er det ikke lenge til Amund Harboe blir født som Jan, igjen og igjen, kveld etter kveld, på et digert spisebord. Enn så lenge triller han senger.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
Lediggang, altså. Kan ikke ha det.
– Jeg er liksom vokst opp med at lediggang er roten til alt ondt, sier Amund Harboe, som forklaring på at dette intervjuet ikke kan vare i evigheter.
Levende taxi
Han skal nemlig rekke vakten sin på Universitetssjukehuset, der han strøjobber som portør i ledige stunder. Det er lenge siden sist, men han har trillet i vei siden friåret etter videregående skole, for omtrent ti år siden.
– Jeg tror det er sunt å eksponere seg for denne delen av livet. Jeg er ikke lenge sammen med pasientene, jeg er jo en slags levende taxitjeneste, men jeg får små glimt inn i andre slags liv. Noen ganger opplever jeg at det faktisk blir et ordentlig møte. Det er fint og nyttig.
Foruten å bli født kveld etter kveld – Julemiddag kommer opp for tredje gang – og andre roller på Rogaland teater, er han kjent for tv-roller. Lykkeland kanskje aller mest. En villet gjerning eller et lykketreff?
Musiker
Han skulle nemlig ikke bli skuespiller. Ville ikke bli skuespiller. Lillebroren til Eili Harboe ville som barn stort sett gjøre det samme som den kule storesøsteren, og da ble det mye teater. Inkludert Barne- og ungdomsteateret, til han var tolv. Da sluttet han, uvanlig nok. De fleste jages ut når de er 19 år og for gamle.
– Jeg ville bli musiker. Det ble musikklinja i Bjergsted, mange ulike band og masse låtskriving. Men så stagnerte det liksom. Jeg kom ikke videre.
Pianist, gitarist og vokalist. Etter en tenkepause blir han enig med seg selv om en forklaring på at han valgte som han gjorde.
– Det ble en sånn identitetsting. Hva kan jeg drive med som kan være en jobb? Å være musiker er skumlere, mer ensomt. Selv om jeg spiller og framfører sammen med andre så skal jeg skrive musikken og tekstene, og stå for det. Alene. Fallhøyden er stor. Som skuespiller har man et stort maskineri rundt seg, alt er fasilitert. Det er tryggere, sier han, og nå er han kommet i gang:
– Er det noe med et sånn imposter syndrom? Det krever mot å utlevere musikken og tekstene, på teaterscenen deler vi liksom ansvar og skyld. Og ikke minst, det finnes en rolle å gjemme seg bak.
Krise!
Det ble altså skuespill, som vi vet. Og her er årsaken til at Christian i Lykkeland ikke ble spilt av Harboe i sesong 2, da var han allerede tatt opp på skuespillerlinja ved Den danske scenekunstskolen i København.
– Jeg ble invitert til audition på Lykkeland, og sa til alle at jeg går dit bare for løye. Det var nok ikke helt sant, men jeg turte ikke innrømme verken overfor meg selv eller noen andre at jeg gjerne ville ha rollen. Da jeg fikk den ble det en slags krise. Jeg skulle jo bli musiker!
Etter første sesong av NRK-serien måtte han hjelpe seg selv til å treffe et valg. Fagskoleutdanning i musikkteater på Bårdar Akademiet ble løsningen.
– Der fikk jeg drive med musikk og skuespill, samtidig. Så søkte jeg København. Og kom inn.
11 år
Dermed lærte Amund Harboe riksdansk, uten at han på noen måte påstår at han kan passere som danske.
– Ganske rart å komme hjem og snakke norsk. Litt nakent, på en måte. Det danske språket ble som en ekstra maske eller kostyme.
I vinter har det kanskje vært ekstra nakent. I rollen som den unge barneskolelæreren som mister en 11 år gammel elev i selvmord, er det lite å skjule seg bak. I Goksøyr & Martens forestilling opplever vi skolens møte med de sønderknuste foreldrene, som leter etter forklaringer.
– Det var intenst. Temaet er krevende, men jeg var en del av et solid ensemble av voksne skuespillere, og helt fantastiske barn. Det ga trygghet.
Man må slippe det
Han har spilt Werther, i Unge Werters lidelser, som også handler om selvmord og selvmordstanker. Goethes drama, som ble hans mest populære i samtiden, var og er kontroversielt. Selvmord kan være smittsomt.
– Jeg var yngre da, og hadde vanskeligere for å disponere følelsesregisteret. Man må slippe det når man slipper det, det er ikke fruktbart å bære sånne følelser med seg hele tiden. Det er en helt essensiell del av å spille skuespill, og jeg lykkes bedre med å slippe taket fordi jeg har fått større trygghet.
Han mener faktisk det var gøy å spille i 11 år.
– Overraskede gøy, faktisk. Ikke minst på grunn av barna fra Barne- og Ungdomsteatret. De har så mye bra energi, og jeg har lært så mye av dem, om meg selv. Man må møte dem, ta dem på alvor, ikke anta noe og ikke avfeie dem. Dette er viktig, fordi det er mye barn forstår, og vi voksne tror nok barn forstår mindre enn de gjør. Når vi møter dem på likefot, skjer det fine ting.
Først Berlin så sau
Etter spilleperioden i Stavanger ble 11 år pakket ned og sendt til Berlin, på invitasjon fra den prestisjetunge teaterfestivalen Festival International New Drama. Festivalen, som finner sted på teaterscenen Schaubühne regnes som en av de viktigste arenaene for ny dramatikk i Europa.
– Det var rock’n’roll, ikke minst å være vitne til hvor påskrudde og proffe barneskuespillerne var. Så inspirerende å se hvordan de spør til de får svar, mottar oppgaver, finner løsninger og kjører på.
I vår har han vært å se i gjenoppsetningen av Spør Skogen. Livet som musikalsk sau gir nye perspektiver. Det er alltid noe å lære.
– En kveld la Anders Dahle (sneglen) inn en replikk inn i min monolog, jeg tror det var noe på spansk. Det satte meg ut et øyeblikk, men det gikk fint og det fikk meg til å oppdage nye ting i monologen. Vi skal oppdage nye ting gjennom samspillet.
Ærlighet. Bare vil ha det
Han lærer også mye av tilbakemeldinger, og setter også pris på ærlig slakt.
– Klart det er kjekt å få skryt og gode tilbakemeldinger, men det er veldig viktig og interessant å høre fra dem som ikke liker det de har sett. Heller konstruktiv slakt enn tomme lovord. Jeg har noen nære venner som gir meg ærlige tilbakemeldinger. Den ærligheten vil jeg ha.
I Julemiddag gir han skikkelse til Jan, for tredje gang. Fra nyfødt til voksen mann som gjør opprør mot borgerligheten i den tradisjonsrike Eiganes-familien Berge. Han er veldig glad i Jan, og gleder seg. Han er også veldig glad i Rogaland teater.
– Nå har jeg jobb ut året, vi er noen som er her på engasjement. Jeg vil jo gjerne bli værende. Miljøet er fantastisk, preget av samarbeid og mangel på ego, på tvers av alle avdelinger. Folk er hyggelige og vil vel. Her er det fortellingen som spiller hovedrollen.
