Ragnhilds tyll og tryll
Når Ragnhild Anda Tengesdal skal skape et kostyme, tegner hun ansiktet først. Så har hun noen å snakke med mens hun jobber.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Klær skaper folk. Det vet Ragnhild Anda Tengesdal bedre enn de fleste.
– Som kostymedesigner er det min oppgave å fortelle publikum hvem karakteren er før første replikk er falt, forteller hun.
Håndverket og kjærligheten
Den oppgaven lykkes hun altså best med hvis hun får prate litt med rollefiguren underveis. Hun leder kostymeavdelingen på teatret, og i høst har hun også kostymedesign for to oppsetninger. I tillegg til en klar ambisjon om å få gjøre litt av det hun liker aller, aller best; sy kostymer.
– Jeg er ekstremt glad i faget mitt, så jeg vil gjerne også sy. Jeg elsker å gjøre design, og lever drømmen når jeg får gjøre begge deler. Men blir jeg tvunget til å velge vil det være håndverket jeg går for. Det er noe med å skape noe, med hendene. Det er helt spesielt, sier hun.
Hun var kostymeavdelingens første lærling, den gang det het systua. Og siden avdelingen er et sted folk nødig slutter før de må, var det ingen ledig jobb til henne etter fagbrevet var i boks. Først da Ragnhild var ferdig bachelor i kostymedesign fra Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO) og London ble en stilling lyst ut. Den første på tolv år. For fire år siden ble hun leder for avdelingen.
Betydningen av mat
Hvis entusiasme har et annet navn er det antagelig Ragnhild Anda Tengesdal. Hun bobler over av glede og iver over å være akkurat der hun skal være. Omgitt av vakre og rare tekstiler, utfordret av egne og andres vanvittige ideer, og logistikkutfordringer mange vil si hører hjemme i helvete. Alt dette elsker hun. Som leder for åtte «helt fantastiske» medarbeidere og seg selv, og ansvarlig for en del av teatermagien som er alt annet enn forutsigbar, har hun en virvelvind av en arbeidshverdag. Den drives av smil og latter – så lenge hun får spist.
– Livet er bedre når man ser positivt på det. Jeg blir sjelden sur, bortsett fra når jeg er sulten, så det må jeg ikke bli. Og hvis jeg må stå i kø. Jeg blir utålmodig av unyttig tid.
Dataræl!
Hun trenger tiden, og den bør være nyttig. I høst har hun kostymedesign på Julemiddag og Aleksander, to av teatrets store satsinger denne sesongen. I tillegg til alt det andre avdelingen krever av henne.
– Joda, jeg skal jo organisere arbeidet i avdelingen, og så har jeg budsjett og regnskap og administrative ting. Der har du forresten en av de få tingene som kan stresse meg; dataprogrammer som ikke virker. Jeg blir sjelden stressa, men ting jeg ikke kan gjøre noe med, altså, det tåler jeg dårlig.
Julemiddag og Aleksander har fått sine mood boards, som er Ragnhilds tjukke mapper med bilder og utklipp, farger og stoffprøver, og alt annet som kan inspirere en kostymedesigner. Før har hun lest manus og merket seg konkrete holdepunkter som tidsperioder, aldersgrupper, kjønn, sosiale klasser osv. Samtaler med regissør gjør bildene klarere.
– Julemiddag er en fest av en utfordring, vi skal dekke hundre år og julefeiringer som viser de ulike epokene i århundret. Ekstra gøy er det at flere av skuespillerne skal spille den samme karakteren i ulike aldre, helt fra unge barn til gamle folk, og noen av dem forlater ikke scenen i løpet av forestillingen. Kostymene skal reflektere motebildet til enhver tid, og alderen til rollefiguren, og endringene skal kunne gjøres på scenen. Det er jo fantastisk kjekt!
Hun drar fram en bunke stoffprøver av organza, gjennomsiktig tekstil i uendelig mange farger.
– Er ikke disse fantastiske?! Jeg ble så glad da jeg fikk dem fra en leverandør i London. Ja, vi prøver å gjenbruke, og å handle lokalt eller i det minste i Norge. Men noen ganger må vi ut av landet. Sånn er det bare.
Transparente Kielland
Stoffene skal bli kostymer til Aleksander, høstens oppsetning om Stavangers store sønn, forfatter og samfunnsbygger. Stadig færre kjenner Aleksander L Kielland som noe annet enn bronsemannen med flosshatt og kappe på byens lite travle torg. Få kjenner skyggesidene. Det skal det bli en forandring på.
– Vi lager kostymene i flere lag av transparent stoff sånn at lyssettingen gir ulikt fargespill og faktisk også gjør at vi kan se hva som er under. Det er litt drømmeaktig og kanskje også litt spøkelsesaktig. Det tenker jeg passer bra når vi vekker Kielland til live igjen, og gir han muligheten til å rette opp i sine feil. Alle lagene understreker kompleksiteten i ham. Den er alltid der, i alle folk.
Hun liker å leke, med farger, tekstiler, materialer og objekter. Tannbørster blir følehornene til en bille, en jakke blir uniform med to hårbørster som epåletter.
Skatter og sur svette
Ragnhild erklærer skamløst at hun er en skrotnisse. Og når man så til de grader har erfart at alt kan brukes til noe, er det veldig vanskelig å kaste.
– Vi tar vare på alt. Nesten. Noe vet vi skal brukes igjen, og så er det jo veldig vanskelig å vite hva vi kan få bruk for, ikke sant? Som regel er det sånn at noe vi nettopp har solgt på et kostymesalg er akkurat det vi trenger til en oppsetning.
Hun ler av skrotnissens forbannelse, og tillater seg å drømme litt om nytt teaterhus med enormt mye bedre lagerplass.
– Kostymelageret er systematisert, men det er trangt mellom alle skattene og en hel del sur svette. Blir fint med nytt hus, smiler hun.
«Ville du kjøpt hus av en eiendomsmegler i joggedress? Eller latt en snekker i Armani bygge terrassen din?»
Ragnhild Anda Tengesdal
Skopar nr 78
Der blir det også bedre plass til omtrent 10.000 par sko. For fottøy er selvsagt også en del av et kostyme, og de skal sitte godt og være sunne for kroppen, i tillegg til å ha den rette estetikken.
– Sko kan vi ikke endre så mye på, de passer eller ei. Og noen ganger blir det mange av dem, for eksempel på Kvakk!?! da vi hadde 78 par sko på scenen på den første kostymeprøven. Det vil si at vi manglet ett par, og i kaoset som rådde måtte jeg bare stoppe opp og kjenne på hvor høyt jeg elsker jobben min!
Tre store vaskemaskiner durer og går hele dagen i kostymeavdelingen. Gårsdagens turning på scenen må skylles ut før salen fylles på nytt. Noen kostymer tåler vask dårlig, der må det lages et lag under som tåler det bedre. Noen kostymer skal tåle utagerende fysisk aktivitet, andre skal være laget for raske skift, og alle skal bidra til historiefortellingen.
– Det er et verneverdig fag, dette. Kostymene vi lager skal tåle 50 forestillinger, og kanskje 50 til. De som kommer på siste forestilling skal oppleve kostymene som like nye og fine som de som var på premieren.
Jabnå dræge
41-åringen er fra Jæren, og lever etter teksten på sin egen kaffekopp: «Det æ jabnå så dræge». Hjemme har hun en åtteåring og en tiåring, og heldigvis en helt utmerket mann, som ser og respekterer sin kones lidenskapelige forhold til jobben.
– Det er ungene og mannen min som gir meg den energien jeg trenger. Sammen med dem lader jeg batteriet til hverdagens utfordringer.
Hun ler, igjen, før hun deler en bekymring.
– Kreative fag og håndverksfag anerkjennes ikke som før, og tiden fylles med teori. Vi får søknader om læreplass fra elever som knapt har sydd i løpet av de to årene på videregående. Vi hadde en levende tekstilindustri her for bare 50 år siden, og all den kompetansen går tapt. Det er ikke bra.
Tredje-generasjons
Som barn og barnebarn av fagfolk ønsker hun at folk skal reflektere over betydningen av kvalitet – og ikke minst over betydningen av klær.
– Ville du kjøpt hus av en eiendomsmegler i joggedress? Eller latt en snekker i Armani bygge terrassen din? Klær skaper folk, og kostymer skaper karakterer.
Hvor lang tid tar det å lage et kostyme?
– Hm… Et kvarter til fjorten dager, ler hun.
