Ungdomsteater er ikke som vanlig teater, og uvanlig teater trenger impulser utenfra. Nå er det mye ungdommelig på gang i Kannik.

Line Noer Borrevik tekst

28 500 europeere driver med ungdomsteater, viser en kartlegging. Et imponerende tall, synes dramaturg og teatermaker Carl Jørn Johansen, som deler sin tid mellom Barne-og Ungdomsteateret (BUT) og Rogaland teater.

Han er teatrets mann på ballen i et initiativ tatt på vegne av Rogaland teaters barne- og ungdomsteater, Theater Bremen i Tyskland og belgiske BRONKS Theatre for a young audience – og organisasjonene Youth Theatre Arts Scotland og Youth Theatre Irland. Målet er å kartlegge, samle og forene gode krefter for å skape enda bedre teater for og med ungdommer.

– Vi har samarbeidet i noen år, og nå har vi fått penger fra Creative Europe i EU for å etablere et profesjonelt nettverk for folk som jobber med ungdomsteater, forteller Johansen.

Teaterlaboratorium

Samarbeidet med de europeiske partnerne følger to spor, der det ene er å arrangere teaterlaboratorier for folk som driver med ungdomsteater. Laboratoriet går på omgang, og i mars er det i Stavanger det skjer. 

– Vi har fått søknader fra hele Europa om å delta, fra Nord-Makedonia, via Tsjekkia til Sverige – og mange andre land. Det vanskelige er å velge, for her er det som mange flinke folk, og selvsagt ikke plass til alle, sier han.

Temaet for laboratoriet i mars er dramaturgi, men like viktig er nettverksbyggingen som finner sted når likesinnede henger med hverandre i inntil en uke.

Hvem er ungdom?

Det andre sporet er å kartlegge alle ungdomsteatre i Europa. På hjemmesiden til BUZZ Network, som organisasjonen heter, finnes det et Europakart der ungdommelig og teatral aktivitet er plottet inn.

– Målet er å vise at ungdomsteater finnes, og har en åpenbar verdi. Her hos oss er det anerkjent, men sånn er det ikke over alt, sier Johansen.

Ambisiøst og krevende. Hvor skal lista legges, og hvem er egentlig ungdommer?

– Enn så lenge konsentrerer vi oss om profesjonelle krefter, uten at det betyr at vi begrenser oss til institusjonsteatrene. Vi henvender oss til profesjonelle teaterskapere som arbeider med scenekunst i gode rammer. Det vil kanskje utelukke noen kulturskoler og skoleteater, men etter hvert skal nok noen av disse også med. Her hos oss definerer vi ungdommer som tenåringer, mens andre lar grensen gå ved 30 år. Jeg tror vårt publikum her i Stavanger-området har en intuitiv forståelse av hva ungdomsteater er, til forskjell fra barneteater og voksenteater.

Medskaping

BUT er opptatt av medskaping, noe ungdomsteaterforestillingene Skjerp deg! og Vekk meg! er nylige eksempler på. Her utviklet skuespillerne manus i fellesskap, basert på egne tanker, følelser, liv og erfaringer.

– Vi skal gi mer enn teateropplæring, og den ambisjonen deler våre partnere i dette samarbeidet. Målet er å skape en arena for utveksling av ideer, manus, fagfolk og andre ressurser. Vi skal løfte kvaliteten hos oss og hverandre, og det vi begynner på nå er et arbeide som aldri slutter, forsikrer Johansen.

Nettverket har planlagt laboratorier de neste to årene og er i gang med en ny EU søknad som skal sikre videre finansiering.

BUT har samarbeidet over landegrenser i mange år, gjennom ulike kulturutvekslinger og deltakelse på festivaler. Filmatiseringen av Mannen som elsket Yngve, etter Tore Renbergs roman, gjorde det tydelige hva slags ressurs BUT er. Produksjonsselskapet Motlys tvilte på om filmen kunne blitt til uten. I Kulturdepartementet la man merke til det, og dermed kom det noen penger. De ble blant annet brukt til internasjonal aktivitet.

Palestina

Utferdstrangen slutter ikke ved Europas grenser. Omtrent samtidig med at samlingen i Stavanger finner sted, starter et samspill med et ungdomsteater i Ramallah i Palestina. Intensjonsavtalen med palestinske Al-Kasaba teater og cinematek er undertegnet, og teatersjef Bjørn Ravn Carlsen er i gang med å rekruttere de seks 14-åringene som skal være med fra BUTs side.

– Vi skal ha like mange fra Al-Kasaba, og fortrinnsvis skal det være tre av hvert kjønn. Vi krysser jo fingrene litt, mye er uforutsigbart i Palestina, og avhenger av den politiske situasjonen til enhver tid.

Evig klassiker

Avtalen som er inngått går over tre år. I løpet av denne perioden skal det være tre møter over 6-10 dager, minst ett av dem i Stavanger. Det hele skal munne ut i en forestilling med de tolv skuespillerne, som skal spilles i Norge og i Palestina, i 2025.

– Nå ligger det an til å bli Romeo og Julie, av Shakespeare. Det er en universell historie om kjærlighet, med masse gjenkjenning. Samtidig handler det et motsetningsforhold, en feide, som ingen lenger husker årsaken til. En praktisk fordel med dette valget er at vi jobbe med hver vår familie og øve en hel del på hver vår kant, og ta for oss fellesscene når vi alle møtes, forklarer Ravn Carlsen.

Alderen på skuespillerne er på ingen måte tilfeldig. De som er fjorten nå vil være midt i videregående skole når prosjektperioden er ferdig og forestillingen skal ut til folk. Dermed oppstår ingen konflikt med avsluttende eksamen og gøyale russefester.

Arv fra 2008

Kontakten med Al-Kasaba oppsto allerede i 2006, i forkant av kulturbyåret i 2008. Primus motor Mary Miller ville gjerne lage et trepartssamarbeid, der også en israelsk gruppe skulle delta. Den trakk seg da det ble klart at palestinere skulle være med.

– Vi har beholdt kontakten, og har gjort noen forsøk på å konkretisere samarbeidet. Det forrige forsøket vi gjorde strandet i pandemi og lockdown. Men nå kjører vi i gang, forsikrer han.

Godt TV

Ravn Carlsens ambisjoner omfatter også produksjonen av en dokumentar om samarbeidet. Han tenker det er mye godt TV i dette.

– Dette går over tre år, der fjortenåringer blir syttenåringer. De er ungdommer når de begynner og unge voksne når de er ferdige, noe som i seg selv er spennende. I tillegg skal de altså fra begge sider møte og forstå kulturer de i utgangspunktet vet lite og ingenting om. Jeg tenker de først etter en tid får en dypere forståelse av det de opplever. Så skal jo vi som er kunstneriske ledere gjennom en tilsvarende læring, og helt sikkert få oss mange på trynet underveis. Jeg tenker det blir bra TV, ikke minst fordi vi ikke vet helt hvor vi skal, ler han.

Det eneste som mangler er noen penger.

– Jo, det koster litt, og dette er ikke penger Rogaland Teater har. Så vi må søke fra andre kilder. Sånn er det, sier han.