Dramakortet er en skatt
Ingunn Folgerø har kjekk jobb og aktiv familie. Derfor er det ikke like lett å få tid til opplevelser og vennetreff. Hennes suksessoppskrift er å kombinere de to tingene. Nå er hun på teater – med venner – minst en gang i måneden takket være Dramakortet. I tillegg tar hun ungene med på barneforestillingene.
Tekst: Anja W. Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal
– Jeg har hatt Dramakort et par år og har brukt det mye selv og med familien. Men jeg synes det har vært vanskelig å rydde tid til å samles med venner i hverdagen. Sosiale lag og sammenkomster kommer gjerne et stykke ned på prioriteringslisten når uker og helger først og fremst går med til fritids- og familiære aktiviteter, forteller Ingunn.
– Derfor inviterte jeg damer i mitt nettverk til å være med i en gruppe på Facebook jeg kalte Dramakvinns. Det var kolleger, tidligere kolleger, venninner. Der legger jeg ut når jeg tenker å bestille billetter til de ulike forestillingene og oppfordrer de andre til å være med.
Våren plottet inn
Og om de vil være med? Gjett om! Dramakvinns så alle høstens forestillinger og minst åtte teateropplevelser er allerede plottet inn i kalendrene i løpet av våren. I februar skal de se Tønes, i mars status quo og Hjemkomsten, i april Lauras lepper og Alle fantastiske ting, i mai Skjerp deg!! og Revizor før de runder av teatersesongen med Det hvite badehuset i midten av juni. Så da får de vel med seg det aller meste av vårprogrammet da!
– Vi er vel 10-15 Dramakvinns nå. De fleste prøver å være med hver gang, forteller Ingunn Folgerø.
Når hun har foreslått dag for forestillingen, bestiller den enkelte sin egen billett. Mange har fått øynene opp for Dramakortet på denne måten. Kortet gir mulighet til å se alt av teatrets egne forestillinger – til og med så mange ganger du måtte ønske – for 1300 kroner i året. Disse damene får virkelig mye ut av Dramakortet sitt.
Gamle og nye venner – Dramakvinns
– Dramakortet er en skatt. Og det har bidratt til å utvide mitt sosiale og kulturell liv, forteller Ingunn Folgerø.
Hun stiller alltid i foajeen en times tid før forestilling så alle skal vite at de treffer kjente når de kommer. Noen tar også en kaffe eller et glass vin før eller etterpå, hvis det passer. Flere av damene kjenner hverandre godt fra før. For andre er Ingunn navet og Dramakvinns en mulighet til å bli kjent med nye folk, oppleve noe sammen og gjerne diskutere opplevelsen både før og etterpå.
– Det er så enkelt og lite forpliktende, mener Ingunn.
– Jeg ser ikke så mye film, men jeg er glad i teater. Det er ingenting som kan måle seg med teateropplevelsen, mener hun og har gjort det til en tradisjon å få Dramakort – og dermed titalls teateropplevelser – til bursdagen av mannen sin hvert år.
Store opplevelser
Ingunn har åpnet teaterøynene for flere av sine bekjente også. Anne Line Aarland og Aagot Jordstøyl er to av dem.
– Jeg har ikke vært en flittig teatergjenger tidligere, men nå synes jeg dette er fantastisk bra. Jeg er så imponert over skue- spillerprestasjonene og hele opplevelsen, sier Anne Line om det hun så sist høst. Anne Line sa umiddelbart ja til Ingunns Dramakvinns-invitasjon og mener det var sparket hun trengte for å komme seg på teater oftere.
Sterkest i minnet fra forrige sesong sitter En midtsommernatts drøm. – Jeg kunne snudd i døra og gått inn og sett det en gang til!
Aagot trekker raskt fram flere store teater- opplevelser Dramakvinns har gitt henne, gjerne på de mindre scenene. – Alle fantastiske ting, var veldig bra, og Se på meg når jeg snakker til deg. De traff meg skikkelig.
– Med Dramakortet er terskelen for å gå på teater mye lavere. Jeg trenger ikke være sikker på å like alt, mener hun.
Ingunn Folgerø er enig. – Terskelen for å kjøpe en billett til 400 kroner er høyere. Med Dramakortet har man allerede betalt for billetten.
Dramakvinnsene ser teater til en normalpris på 5000-6000 kroner i året, for prisen av kortet på 1300 kroner. De er skjønt enige: Dramakortet er en skatt.
Prisbelønt kort
Rundt om i teater-Norge ser man med undring og beundring på Dramakortet ved Rogaland Teater. – Folk tror ikke det er mulig, og i hvert fall ikke mulig for teatret å tjene penger på det, forteller informasjons- sjef Pernille Kaldestad.
Men det er det, altså. Modellen bygger på at oppsatte forestillinger spilles, uansett hvor mange som har kjøpt billett. Hvis plassene fylles opp av publikummere med Dramakort, er det mye bedre enn at setene står tomme, selv om Dramakort- gjestene i snitt betaler mindre for sine billetter.
Konseptet er lagt merke til og følges med stor interesse, landet rundt. I høst vant teatret Norsk publikumsutviklings pris for Dramakortet.
Juryen begrunnet det på denne måten: «Hvordan opparbeider man et risikovillig publikum? Rogaland Teater har knekket koden. I en tid med realnedgang i tilskuddet fra staten, øker Rogaland Teater besøket og egeninntektene gjennom å innføre et Dramakort som forsterker og fordyper relasjonen til en gradvis voksende andel av publikum i Stavangerområdet. Kortet senker terskelen for å oppleve nye og ukjente teatertilbud og stimulerer publikum til å utvide smaken for scenekunst. Dette utvider samtidig teatrets kunstneriske handlingsrom».
Gode ambassadører
Med Dramakortet kan man i prinsippet se teater hver eneste kveld, men det skjer jo ikke i praksis. Og det er nok ikke alle Dramakort-holdere som er like flittige brukere som Dramakvinns-gjengen heller.
Men Aagot Jordstøyl ser det sånn: – Fulle saler er bra, og gode ambassadører er bra. Og så kjøper man jo gjerne et glass vin – og da kan det bidra til god butikk.