John Yossarian har et problem. Han er redd. Den amerikanske piloten er redd for å fly, og det er gode grunner til det. Men ifølge paragraf 22 må han fly hvis han er frisk nok til å innse at det er galskap å fly.

Line Noer Borrevik tekst / Stig Håvard Dirdal foto

Paragraf 22

På den amerikanske flybasen på Middelhavs-øya Pianosa hersker absurditet av det dødelige slaget. John Yossarian og de andre pilotene ser livet passere i revy mens de flyr sine bombetokt. Det gjelder om å fylle kvoten tokt de er pliktige til å fly, sånn at de kan bli sendt hjem. Problemet er at kvoten øker stadig og hver nervepirrende tokt viser seg likevel å ikke være den siste.

Alle vet at å fly disse bombetoktene er livsfarlig. Galskap, faktisk. I Paragraf 22 i et regelverk som er like omfattende som det er ubegripelig, heter det at man må være frisk for å fly, og hvis man er gal kan man ikke fly. Men gitt at å fly er galskap vil det eneste rasjonelle være å forsøke å slippe å fly, så hvis man forsøker å slippe ved å hevde seg gal, er det åpenbart at man ikke er gal. Tvert imot. Og da må man fly. Catch 22.

«Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet»

Fra Catch 22 av Joseph Heller, 1961

Krig i Europa

– Det er jo stilig at en boktittel har blitt et innarbeidet begrep i mange språk, en betegnelse på en uløselig situasjon, sier Yngve Sundvor. Han har regien når Catch 22 settes opp på Hovedscenen i vår.

– Jeg ville gjerne gjøre dette stykket fordi verden ser ut som den gjør. Som de fleste ble jeg slått ut da denne krigen brøt ut. Jeg hadde forventinger om at alt skulle bli bedre når vi bare fikk pandemien bak oss. Så fikk vi dette i stedet, sier han.

Sundvor har sin regiutdanning fra Russland, og har en sterk relasjon til land og folk.

– Som mange andre opplever jeg dette som svært ubehagelig. Jeg synes enormt synd på de liberale kreftene jeg vet finnes i Russland. Catch 22 er en morsom satire om krig, på grensen til en farse. Samtidig er det dypt alvorlig. Galskapen som finner sted i denne militærleiren er den samme som finner sted i alle sånne leire.

Løytnanter vil bli oberster, oberster vil bli generaler. Og for å stige i gradene må de innrapportere vellykkede tokt, uavhengig av hvor farlige og meningsløse de er. Krigen er åpenbart i sluttfasen, og Yossarian synes i grunnen at det må gå an å bare vente til Hitler gir seg. Men venting blir det ingen karriere av.

– Hvis du vil le av fjolls i militæret er dette anledningen. Mitt håp er jo at situasjonen i Europa ser annerledes ut når vi kommer til våren. Hvis ikke får vi bearbeide skiten sammen, sier Sundvor.

To comebacks

Som regissør og dramatiker er Sundvor velkjent for dette teatrets publikum. Kanskje først og fremst for den alternative tolkningen av Norges tusenårige historie i Statsteaterets ti forestillinger over like mange år. Men også for Våken drøm, en musikalsk teaterforestilling av og med Haugesundbandet Vamp, som markerte bandets 30-årsjubileum.

– Det er kjekt å være her igjen, ikke minst fordi tidligere teatersjef Arne Nøst er tilbake, som scenograf. I det opprinnelige manuset er det 40 roller, vi nøyer oss med 25, men det er krevende nok for de seks skuespillerne. Det hjelper jo litt at dette foregår i en militærleir der alle er nokså likt kledd. En annen utfordring er at dette handler om å fly. Store bombefly. Det blir spennende å se hvordan vi løser det, men at det blir kuler og krutt, litt alvor og mye gøy, det er helt sikkert.

Krig er sprøtt

Joseph Hellers roman kom ut i 1961, og betraktes som hans hovedverk. Det er forfatterens egen dramatisering som settes opp på Hovedscenen i vår. Heller tjenestegjorde under andre verdenskrig, og bygger historien på egne erfaringer.

– Hellers erfaring er at krig er sprøtt og militæret er sprøtt. Det kan man jo slutte seg til. Regler som endrer seg hele tiden, folk som stjeler utstyr og selger det videre, alle skylder på hverandre når noe går galt. Det er jo dette vi hører om de russiske styrkene, sier Sundvor.

På lerret og skjerm

I 1970 ble romanen filmatisert med en stjernespekket besetning. Jon Voight, Martin Sheen, Alan Arkin, Bob Balaban og Orson Wells, blant mange andre. Filmen var Art Garfunkels debut som filmskuespiller. Filmen ble godt mottatt, men fikk også noe uønsket publisitet. En produsent mistet livet under innspillingen, fordi han nektet å ha på seg sikkerhetsutstyr og falt ut av et fly i lufta.

I 2019 ble Catch-22 spilt inn igjen, denne gangen som tv-serie på seks episoder. Rollelisten er minst like imponerende, med Christopher Abbot, Kyle Chandler, George Clooney og Hugh Laurie, for å nevne noen.  

Joseph Heller døde i 1999. Bak seg hadde han da en rekke utgivelser i form av romaner og skuespill. Typisk for hans forfatterskap var kritikken av det amerikanske samfunnet, som regel i form av sviende satire. Catch 22 er ikke bare en kritikk av krigen og dens meningsløshet, men også det byråkratiske samfunnssystemet som vokste fram i USA i den kalde krigen og den intense jakten på kommunister.

Se også