Lillemusmei og villungane er drømmefusjonen av to vaskekte barneteaterklassikere signert Bjørn Endreson.

Line Noer Borrevik tekst / Bjørn Tagliano foto

Barne- og ungdomsteateret er 65 år, og det er 100 år siden han som fikk den geniale ideen, ble født. Bjørn Endreson var teatersjef fra 1960-1970, men det mest varige preget satte han allerede i 1957, da han etablerte Rogaland teaters barneteater.

– Vi hadde ikke hatt et barneteater uten ham. Han reagerte på at teateret var uten aktivitet deler av døgnet, og visste at det fantes en mulighet i barna. Allerede den gangen så Endreson at barn trenger å leke, sier Kathrine Jünger Ims. Det er hun som har omarbeidet manus og regissert denne forestillingen for de yngste barna.

Enda en scene

Teatret i Kannik har flere scener, men den som er rigget til i en del av Teaterhallens kafé og foaje telles vanligvis ikke blant dem. Noen rader med stoler til de voksne, lave benker og puter til de små. Teatermagien er bare en armlengde unna.

Askepott har det som hun alltid har hatt det. Travelt og uforutsigbart, gjennomgående forårsaket av de urimelige stesøstrene. Mistanken om at her kan alt skje oppstår når Lillemusmei dukker opp. Den foretaksomme musa blir Askepotts våpendrager overfor stesøstrene, som typisk nok er redd for mus, og når den giftesyke prinsen inviterer til ball på slottet er det selvsagt Lillemusmei som sørger for at Askepott kompletterer det improviserte festantrekket med glittersko, helt like dem store deler av første benk drømmer om.

«Det er skoene som gjør antrekket», sier den veslevoksne musa, med klar adresse til de som sitter på stolene bak.

Resten er historie.

Nei, bare tulla! Ingenting går sånn som det pleier i denne historien om Askepott, noe som ikke minst skyldes Robin Hoods inntreden på den bittelille scenen, angivelig på jakt etter villungane. Han er altruistisk i sitt vesen, stjeler fra de rike for å gi til de fattige, og selvbildet hans er det ingenting i veien med. Når han ved et tilfelle presenterer seg som karismatisk, oversetter Lillemusmei:

«Det betyr at han har utstråling. Jaffal syns han det sjøl.»

Og disse vil lega

De sju unge skuespillerne bryter selvsagt stadig ut i sang og dans, nummere hentet fra Endresons to klassiske skuespill; Askepott og Lillemusmei, og Robin Hood og villungane. Dette stykket ender ikke med at Askepott gifter seg med prinsen og rir inn i solnedgangen. Bare så det er helt klart.

­- Endreson ga Robin Hood en replikk som jeg tenker egentlig var hans egen: «Eg har alltid hatt lag med ungar. De lige å ver samen. I alle fall når de får gjør någe de vil. 
Kunsten e bare å kjenna de og vida ka de vil.» Jeg la til «Og disse vil lega!». Vi strever med det i vår tid, at ungene får leke for lite, sier Jünger Ims.

Signaturstykkene til Endreson er vist for flere generasjoner publikummere, og for mange voksne på stolene bak er Lillemusmei og villungane et hjertevarmende gjensyn. Men denne forestillingen har appell til mer enn gode minner: Robin Hood kommer inn på scenen med en pil der det henger en nyskutt plysjkanin. Lillemusmei stanser forestillingen og alle går i frys:

«Eg må bare opplysa om at dette e et teatertriks. Ingen dyr har komt te skade i denne scenen».

– Endreson skrev for litt eldre barn, vi har gjort dette til en forestilling for barn ned til tre år. Askepotts stesøstre er for eksempel mer dumme enn onde, og det skjer ingen skumle ting. Så er det jo sånn at godt teater for barn også er gøy for de voksne, og her er det mye gjenkjenning og voksenhumor, sier Jünger Ims.

Takeaway

Estetikken på den lille scenen er eventyrteater, med fløyel og gull – og glittersko. Nærheten til publikum er en helt annen enn på Hovedscenen, noe som forbereder skuespillerne godt på det de også skal mestre: Takeawayteater.

– Denne forestillingen kan tilpasses dem vi skal spille for, og rommet vi spiller i. Jeg er så imponert over hvor flinke disse 11-14-åringene er til å lese salen og gjøre de nødvendige justeringene, sier hun.

Teatermakeren har tett på 30 års fartstid i Barne- og ungdomsteateret, bare avbrutt av studier i teatervitenskap og scenekunst.

– Jeg begynte i barneteateret da jeg var sju, etter å ha mast og mast. Det var helt fantastisk. Jeg glemte tid og sted, og fantes ikke redd for å gå glipp av det klassekameratene mine gjorde. Jeg var der jeg skulle være. Her traff jeg mannen min, og her traff jeg min beste venninne.

Blomstrende barn

Hun har skuespillerutdanning fra Høyskolen i Nord-Trøndelag og har stadig noen skuespillerprosjekter på gang. Men det er teatermaker hun er.

– Å jobbe med barn gir aller mest. Gleden ved å se dem blomstre og lykkes går utenpå alt annet. Vi gir dem rom til å skape selv, komme med innspill og sine tolkninger. De svarer med fabelaktig kreativitet. Alle barn skulle hatt ukentlig teaterundervisning. Dessverre har vi bare plass til 320 barn og ungdom i skuespillerklubben, og langt fra alle får være med i en produksjon.

Barnets perspektiv

– Nei, det hadde nok ikke vært et barneteater her uten Bjørn Endreson, men heller ikke uten Elsa Nordvang. Hun vernet om barneteateret i flere omganger med tøffe utfordringer, sier Bjørn Ravn Carlsen, som har vært sjef for Barne- og ungdomsteateret siden 2002.

Det var da Ravn Carlsen tok over at teatret ble et ungdomsteater, også i navnet. Det unike Endreson skapte i barneteateret har Nordvang og Ravn Carlsen utviklet og satt sine preg på, men Endreson perspektiv – barnets – består.

– Endreson brakte til institusjonsteatrene en forståelse for at ungdom kan spille voksne roller. Ved å tilføre en horde med villunger til historien om Robin Hood skapte han aksept for at 16-18-åringer kan spille voksne, for eksempel Robin Hood. Han ville ha teater for barn, av barn.

Ravn Carlsen mener Endreson så at ungdommer i barneteateret falt mellom to stoler. De var ikke så barnlig sjarmerende lenger at de kunne flyte på sjarmen, og for unge til å få roller der de kunne bruke andre egenskaper.

– Han åpnet for hvordan alder kan gjøres ubetydelig, men da må vi ikke rigge ungdommen med bart og grått hår for å få ham til å se ut som en voksen. Vi driver med illusjonens kunst, ikke sant?

Villungane?

Den observante leser mistenker kanskje at Robin Hood ikke kommer til å finne villungane. I et ensemble på sju er fem rollefigurer allerede nevnt. Legg til et par narrer og gjør matten.

Men han finner dem. Det er nemlig vi som er villungane, vi på stolene og benkene og putene, bare en liten armlengde fra teatermagien.

Snipp snapp snute.

Se også