Mari Strand Ferstad (33) spiller nemlig en gris. En rolle både hun selv og publikum har forventninger til. Grisene i Animal Farm vokser på seg ganske menneskelige trekk. Spørsmålet er hvor «grisete» grisene skal være.

Ingveig Tveranger tekst / Henriette Time foto

En ekte vestlending

Du som velger å se Animal Farm får svaret. Mari Strand Ferstad er med i en stor flokk på scenen. Hun karakteriserer seg selv som en ekte vestlending. Barneårene hadde hun på Langevåg ved Ålesund, ungdomstiden i Bergen og Hardanger og nå har hun slått seg ned i Stavanger.

-Jeg flyttet motvillig til Bergen som fjortenåring, men det er jo typisk for alderen. Etter videregående vendte jeg nesen østover og havnet litt tilfeldig på de skrå bredder.

Nyansatt

Hun er nyansatt i fast jobb ved Rogaland Teater, men har allerede mange forestillinger på samvittigheten. Sist sett i Eks, en forestilling der parforholdets dilemmaer utfoldes og ekser dukker opp.

-Å øve inn og lære replikker har jeg egentlig ingen metode for, det er en øvingssak. Første gang var det ti setninger som skulle inn og da måtte jeg jobbe hardt. Det er blitt bedre med øving, men det er å pugge, pugge, pugge. Vi lærer alle forskjellig. Jeg leser med samboeren. Det var jo litt artig å øve inn Eks med ham. Det er mye å kjenne seg igjen i, smiler hun, og viser til sjalusi, kommunikasjon i parforholdet og hva som kan mistolkes.

-Nå får jeg jo kranglet fra meg på scenen og da er det fantastisk å komme hjem. Samtidig er det befriende å gå inn i noe som er langt borte fra meg selv og se at dette også bor i meg.

Manuset var 185 sider og med kun tre personer på scenen var det en stor jobb å få hjernen til å holde dette fast i barken og å få det ut. Men det gikk fint.

Blomstrer som person om kunstner

Strand Ferstad kom seg gjennom det trange nåløyet og inn på Teaterhøgskolen etter få forsøk. Da hadde hun lagt fra seg planene om en karriere i læreryrket. Når det er sagt virker hun ganske åpen for at livet kan svinge og by på nye muligheter. Akkurat som skuespillerlivet kom snikende innpå da hun tilfeldigvis havnet på en skuespillerlinje på folkehøgskole i Drammen.

Nå er hun rotfestet i Rogaland Teater. Et sted som får henne til å blomstre som person og kunstner.

-Etter utdanningen hadde jeg ingen store mål eller roller jeg må spille. Jeg tenkte mer på hva som er viktig for meg. Jeg søkte jeg meg til Bergen, der har jeg familie og venner og teatret der virker spennende.

Men så havnet hun på Stavangers skrå bredder.

Å føle seg hjemme

-Jeg kjenner at jeg har det godt i denne byen. Jeg føler meg hjemme her, jeg er vestlending og byen har passelig størrelse, det føles litt som en bygdeby med naturen rett om hjørnet, sier hun og kikker ut på fjellrekken i Ryfylke og finner en slags meditasjonsro. Det er akkurat som om fjellene fanger henne litt opp. Kanskje det er noe der, for en som har vokst opp med Sunnmørsnuter og fjelltopper rundt seg.

-Rogaland Teater er et bevisst valg. Vi tar vare på hverandre, det er stødige kolleger med lite spisse albuer. Mange har fine relasjoner utenfor jobb og vi møtes som venner. Teatret har gode kunstneriske prosjekt. Samtidig kommer det ofte inn gjester på regi, scenografi eller scene som bringer inn friskt blod og inspirasjon. Det er balanse og godt å være der, sier hun.

Som skuespiller og kunstner er hvert prosjekt nytt og hun får utforske mange situasjoner som åpner for å finne ut nye ting om seg selv og det hun holder på med, selv om det er den samme inngangsdøren til jobb hver dag. Det gjelder å holde nysgjerrigheten oppe og fremme i lyset.

Frem til nå har rollene stort sett vært av det seriøse slaget, men litt komikk fikk hun prøve seg på i Hårfagre. Det gav mersmak.

-Det er gøy å ha det gøy. På en av Eks-forestillingene var det en i publikum som lo så godt at jeg ville være med på latteren. Men jeg måtte holde meg og konsentrere meg om det jeg var i, ler hun.

Fire bein er bra – to bein er dårlig

Animal Farm av George Orwell tar form. Strand Ferstad skal spille en av de slemme grisene og ser frem til å jobbe med stykket, utvikle grisenes form og uttrykk. Stykket viser til den russiske revolusjonen i 1917, men verdensbildet har aktualisert historien. Det er ikke vanskelig å se referanser på flere kontinenter. Hvor mye dagens verdenssituasjon som blir trukket inn gjenstår å se.

-En av de viktigste reglene i romanen er at fire bein er bra, to bein er dårlig. Så er det et poeng helt mot slutten der grisene blir mer og mer menneskelige. De sitter og drikker og det blir vanskelig å skille griser fra mennesker. Skal vi krype rundt på fire bein? Skal vi reise oss og gå på to bein? Skal en spille med? Svaret er ikke gitt, men jeg gleder meg veldig til å spille dette.

Et analogt liv

Strand Ferstad lever et nokså analogt liv. Foran henne ligger en dings av en telefon. Gammeldags. Ikke akkurat en smarttelefon. Den kan hun kun ringe og sende SMS’er med.

-Jeg er ikke på noen sosiale medier. Har aldri vært det. Da noen fortalte meg om Facebook og at du kan holde kontakt med alle fra oppvekst og skole tenkte jeg; så teit! Og så eksploderte det. Men jeg vil heller møte eller ringe folk jeg vil ha kontakt med, sier hun, og innser at det er mer og mer problematisk å ikke ha en smarttelefon.

-Vipps har jeg ikke. Jeg går på biblioteket og printer ut flybilletter. Jeg må kanskje gi meg, men det vil nok kreve litt disiplin å ha en smarttelefon. Hun har blitt kjent i nabolaget på

Storhaug med et vanlig bykart på papir. Nå er hun bosatt i Kannik og er fortsatt ute med kart. Hun er veldig glad i å gå tur, i Godalen, rundt Mosvannet eller Stokkavannet. Fjell og strand er også fint.

-Jeg er glad i å se film også, aller helst hjemme. Er altså en sofagris og friluftsmenneske, sier hun.

Ofte plukker hun opp filmer på biblioteket som har mange godbiter, eller går innom kinoen på Sølvberget. Blant favorittene er Triangle of Sadness og Syk Pike, og hun innrømmer at hun er hjemmekjær. Om hun selv skal på film? Ja, hun er åpen for det om muligheten kommer.

På rett hylle

-Jeg kjenner at jeg er på rett hylle akkurat nå, men vet ikke hva jeg er neste år. Jeg er åpen for at livet kan by på mer enn teater. Jeg kan bli gartner og. Det går an å gjøre andre ting i en periode og komme tilbake igjen, en trenger ikke låse seg fast. Jeg kan ikke vite noe om hva som venter.

Strand Ferstad er klar på at det koster å gi av seg selv og spør retorisk om det er slik at en skal gå inn i ryggraden på alt? Hun vet at det å spille i ulike stykker, synge og danse og tulle på scenene har en annen pris enn de som står i kriser eller i andre typer jobber.

-Som liten drømte jeg om å bli kunstmaler og arkeolog. Men driver ikke med noe innen dette. Hun fordyper seg i film, bøker og kunst og har kost seg med seriene «Kampen for tilværelsen» og «Koselig med peis». Før skrev hun selv, dikt og dramatikk, for seg selv. Hun har pause nå.

-Kanskje jeg må ta tak i det igjen.

Se også