Tekst: Wenche Skorge

En folkefiende av Henrik Ibsen handler om doktor Stockmann, en karakter som man i dag ville kalt en ’varsler’. Han er den ensomme anti-helten som kjemper for sannheten.

Når En folkefiende leses på nytt er det slående hvor aktuelle problemstillingene er. Stykket belyser kreftene som settes i spill når mektige aktører i politikk og næringsliv blir konfrontert med trusler om offentliggjøring av omdømmeskadelige fakta. Her florerer det med påstander om løgn, forsøk på å tildekke sannheten, trusler, maktmisbruk, feighet – og hele tiden med medias rolle som en del av bakteppet.

På Ibsens tid var dette problemkomplekset bare en blek avskygning av dagens tilstander der internett og sosiale medier er blitt mektige våpen i kampen om sannheten. Nettet har gitt alle aktører nye kanaler, både de med gode og de med mindre aktverdige hensikter.

På den positive siden kan vi notere oss at nettet og de sosiale mediene har bidratt til å demokratisere debatten. Alle som har en PC har sin egen publiseringskanal, og er sin egen redaktør. Google har demokratisert kunnskapen ved å gi tilgang til uendelige mengder informasjon, riktignok uten medfølgende kvalitetssikring.

”Det er ekstremt avgjørende at vi får til arenaer der den offentlige kommunikasjonen ikke bryter sammen, der vi sikrer at vi har en grunnleggende felles virkelighetsforståelse og gjensidig tillit som muliggjør fruktbar samtale. Hvordan skaper vi denne arenaen? Det må vi jobbe med. Der må vi finne et svar’’.

Hilde Sandvik, redaktør av nettpublikasjonen broenxyz.com og tidligere kulturredaktør i Bergens Tiende er pasjonert støttespiller for den gode offentlige samtalen. En aktivist på vegne av det frie ord, som hun selv uttrykker det.

Hun er klinkende klar. Demokratiet hviler på det frie ord, og når fabrikkerte fakta og falske nyheter spres med lynets hastighet er det demokratiet selv som står på spill.

’’Det er ikke et enkelt svar på disse utfordringene. Men tillit til avsender av budskapet er grunnleggende. I dag verserer det en del konspiratoriske påstander rettet mot pressen, som at vi ikke forteller sannheten. Det er skremmende.

Årsakene er sammensatte. På grunn av det store mediemangfoldet er ikke media lenger samlende som før. Samtidig har heller ikke media hatt fingeren på pulsen i en del viktige saker. Journalistene bommet både på Trumps valgseier og Brexit-avstemningen. Det er jo egnet til å svekke gjennomslagskraften’’.

Et hovedproblem med sosiale medier at de legger til rette for såkalte ekko-kamre. Folk er venner med og følger folk som har de samme oppfatningene som dem selv. Dermed blir en ikke utfordret av andre synspunkter, men får tvert imot bare bekreftet det man mente og visste fra før. Men kan ekkokammeret bli et problem også for journalistene?

’’Journalister er nok ganske bevisst på akkurat den problemstillingen. Faren for journalistene er at de er få, og at de har ikke tid eller budsjetter til å komme seg ut av kontoret og oppsøke et større antall kilder. I det hele tatt har de liten anledning til å gjøre uavhengig arbeid, og da er det heller ikke lett å være aktivist på vegne det frie ord. Derfor arbeider mediebransjen hardt med å finne nye forretningsmodeller som kan finansiere kvalitetsjournalistikk. Vi må klare å utvikle media der vi ikke drives inn ekkokammer’’.

Parallellene mellom En folkefiende og Norge av i dag ligger og skvulper i vannskorpen. I den senere tid har vi for eksempel hatt en opprivende konflikt mellom landets fiskerimyndigheter og oppdrettsindustri på den ene siden og et større antall forskere på den andre. Striden står om intet mindre enn bærekraften i norsk fiskeoppdrett.

For den utenforstående som vil gjøre seg opp en mening i saken er det ikke lett. Materien er kompleks og partene leverer motstridende fakta og påstander. Behovet for kompetente medier som kan gjøre faktasjekk føles akutt.

I følge den tyske samfunnsforskeren Jürgen Habermas som definerte begrepet den borgerlige offentligheten, kjennetegnes denne ved at det foregår en opplyst, faktabasert samtale mellom eksperter og borgere som danner grunnlaget for den demokratiske prosessen.
Den kjente maktteoretiker Machiavelli fra den italienske renessansen var opptatt av det motsatte – av å bygge og beholde makt, med alle tilgjengelige midler.

I En folkefiende er denne kampen mellom det åpne, kunnskapsbaserte demokratiet og den strategisk drevne, tilslørende informasjonsstrategien som har et bestemt resultat som mål, en rød tråd.

Interessemotsetningene er nøyaktig de samme i vår tid, men altså med den kompliserende faktor som informasjonsoverflod og falske nyheter utgjør.

’’Store selskaper blir stadig større. Makten konsentreres. Det blir stadig vanskeligere å få til reell og åpen dialog. Disse selskapene har kapasitet til å kjøpe kommunikasjonsrådgivere i hopetall. De fleste bransjer har mange flere kommunikasjonsmedarbeidere enn media har journalister som dekker det aktuelle fagfeltet.

Jeg er ikke blant dem som mener at kommunikasjonsrådgivere er djevelens verk. Men styrkeforholdet må vi erkjenne er en utfordring.

Det er en grunnleggende motsetning mellom medias oppgave som er å avdekke kritikkverdige forhold, og kommunikasjonsmedarbeiderens rolle som er å tale sin organisasjons sak. De er bundet av lojalitet og juridisk forpliktende taushetsløfter.

Den som sier i fra må betale en høy pris. Men når sykepleieren ikke kan tale på vegne av sykehjemmet, læreren ikke kan tale på vegne av skolen og oljeingeniøren ikke kan tale på vegne av oljeselskapet, hvordan skal vi da få tilstrekkelig innsikt i hvordan det egentlig fungerer rundt omkring i de ulike sektorer? Det faktisk blitt slik at selv en stortingsrepresentant må konferere med partiledelsen før de kan uttale seg,’’ sier Sandvik med et sukk.

’’Ett er sikkert: Det nytter ikke med smarte søppelkasser hvis tilliten til offentlige samtalen forsvinner. Det ikke nok å lære barna å bruke duppeditter. Vi må få inn tema som debatt-teknikk, retorikk og kildekritikk i skolen. Vi må lære å skille gode argumenter fra dårlige, vi må lære å skille det troverdige fra det mindre troverdige. Det er helt essensielt’’, avslutter redaktøren.

Å påta seg rollen som varsler, å være den som utfordrer makten, ødelegger idyllen og knuser illusjonene, det har en høy pris.