En klassiker kjennetegnes av at relevansen går utenpå samtiden. Et helt annet spørsmål er hvordan en klassiker tegnes. Det og mye annet får vi svar på i vårens tre ganger Teatersalong.

Line Noer Borrevik tekst

– The Waistland av TS Elliot er ikke til å begripe hvis du ikke vet at diktet ble skrevet like etter første verdenskrig og spanskesyken. Uten konteksten framstår diktet som sutrete og sytete, men når du leser det med kunnskap om tiden det ble til i, blir det et sterkt og viktig dikt.

Ordene tilhører professor i engelsk litteratur Janne Stigen Drangsholt. Hun vet hva hun snakker om, og i vår skal hun snakke om det på Rogaland Teater. Teatersalong, som begivenheten heter, kan oppleves tre ganger i vårsesongen, med like mange ulike tema. Med på laget har Drangsholt tegneseriekunstner Therese Eide, som for øvrig kan røpe at i Rogaland har vi noe bergenserne ikke har. Herlig.

– Vi skulle virkelig hatt Teatersalong på Den Nationale Scene, utbryter hun, bosatt i Bergen som hun er.

Dannelse og tilgjengelighet

Ja, det er han Elliot, han med de praktiske kattene. Diktet Old Possum’s Book of Practical Cats, er kanskje framfor alt gjort udødelig av musikalen Cats. Den samme Elliot mente at den beste opplevelsen av et verk hadde man når man hørte stemmene til de andre verkene. I Teatersalong skal det imidlertid ikke handle så mye om Elliot som det skal handle om russisk litteratur, familien i litteraturen og galskapen i litteraturen. I tre omganger. Alle skal få.

– Vi kobler Teatersalong opp mot oppsetninger av klassiske stykker. Jeg tror man kommer ut som et mer dannet menneske, sier Pernille Kaldestad, informasjonssjef på teatret.

Klassikerne det er snakk om er Anton Tsjekhovs Kirsebærhagen, Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt, og Joseph Hellers Catch 22.

– Vårt mål er å gjøre forestillingene mer tilgjengelige. Å åpne opp for en større og rikere teateropplevelse. I forbindelse med Kirsebærhagen allerede nå i januar snakker vi om russisk litteratur. Som vi jo vet er det snakk om tjukke bøker med mange folk som alle har flere navn med mange j-er og i-er i. Det kan bli mye å holde styr på, og vi vil prøve å koble folk til ved å ufarliggjøre. Legge listen lavere, sier Drangsholt.

– Så er det også en egen verdi i å oppleve at man forstår mer, sammen med andre. Jeg tenker det er stykker som er litt fjerne i tid som framfor alt kan ha nytte av teatersalong. Forresten, det gjelder i grunnen alt som kan bli litt fjernsynsteater for folk flest, legger tegner Eide til.

Seriøst tull

Hun tegner mens professoren forteller. Tegningene vises på storskjerm mens de blir til, og det går fort i svingene.

– Jeg er publikums representant som kommenterer det Janne sier, og som også prøver å konkretisere de abstrakte begrepene hun bruker. Janne snakker fort og mye. Sist tegnet jeg 50 tegninger på 45 minutter, sier Eide.

– Therese gjør det jeg sier enklere ved å konkretisere og ved å bruke kjente referanser, fra historien og fra vår egen tid. Hun tegner fort, mens jeg snakker. Og da blir det veldig gøy når jeg sier at det skal vi ikke snakke om nå. Da krysser Therese tegningen ut, litt sånn voldsomt, ler Drangsholt.

Til å være professor i engelsk litteratur er Janne Stigen Drangsholt veldig munter.

– Vi tuller mye, har det gøy med å bruke et skråblikk. Jeg tenker det gjør det hele så mye mindre belærende. Målet er å sette i gang noe hos publikum som kan bli en samtale, og det er jo så mye lettere å være uenig i noe som er framført med humor og glimt i øye, sier hun.

Spylame portvoktere

Det er det selvhøytidelige i kulturen og litteraturen som får motstand i Teatersalong. Det er en villet gjerning.

– Jeg vokste opp i Sandnes i en tid der det ikke var noe utpreget kulturelt eller intellektuelt med verken byen eller min oppvekst, Da jeg tok utdanning og meldte meg på i Kulturen, opplevde jeg at det var så mange gatekeepers, sånne portvoktere som bestemmer hva som er bra og hva som ikke er det. Spylamt, konkluderer Drangsholt, med en rå latter.

Spylamt?

– Sandnesisk. Uoversettelig, men alle skjønner hva jeg mener.

Portvokterne finnes fortsatt, de bestemmer hva som er Kultur, og hva som ikke er det. Krim, fantasy, science fiction og grafiske romaner er ikke ordentlig Litteratur. Street art er ikke ordentlig Kunst.

Drangsholt og Eide er begge engelsk litteraturvitere. De fant hverandre i lidenskapen for litteraturen, og behovet for å dele lidenskapen med flere. I 2019 kom boka Fra Shakespeare til Knausgård, der Drangsholts tekst går hånd i hånd med Eides tegninger gjennom 66 av litteraturhistoriens klassikere. Drangsholt har også spilt inn en NRK-podcasten Kjente bøker på 4 minutter.

– Vi hjelper folk til å lyge på seg dannelse. Nei, egentlig prøver vi å lure folk til å lese klassikerne, sier Drangsholt.

Familien og galskapen

Amerikanske Eugene O’Neills Lang dags ferd mot natt har fått undertittel Menneskets mørkeste essens i vårens programoversikt. Ikke så muntert, kanskje, men så handler det også om fæle ting. Og viktige ting.

– Stykket handler om en familie, en ikke så veldig lykkelig familie, og i Teatersalong benytter vi anledningen til å ta for oss familien i litteraturen. Greske tragedier, for eksempel, handler veldig ofte om familier, for eksempel den der noen dreper sin far og gifter seg med sin mor. Det blir dårlig stemning av det, og det må vi snakke om, insisterer Drangsholt.

Lengre utpå våren skal Teatersalong handle om galskap i litteraturen. Joseph Hellers Catch 22 handler ikke bare om krigens galskap, men også om den.

Visuelt bibliotek

At professoren har hodet fullt av ord om litteratur er det liten grunn til å tvile på, men hvordan forbereder en tegneseriekunstner seg på visualisering av ordflommen?

– Jeg kan forberede meg en del, for eksempel sørge for at jeg vet omtrent hvordan Tsjekhov og andre russiske forfattere så ut. Jeg har også studert historie og arkeologi og derfra har jeg litt av hvert i mitt visuelle bibliotek. Min rolle er å skape gjenkjenning, gi folk knagger å henge det hele på. Derfor må jeg også bruker referanser til vår tid, sier Eide.

Teatersalong er ingen salong slik vi ser det for oss fra Wien og Paris rundt forrige århundreskifte. Professoren og tegneren sitter i kulissene til den aktuelle forestillingen, publikum sitter i salen.

– Opprinnelig var det en rød velursalong, men for å kunne vise Thereses tegninger på storskjerm endret vi til dette formatet. Vi håper jo at samtalen går videre i publikum etterpå. Det er samtalen som er målet, sier Pernille Kaldestad.

Se også