Eirik Stubø er tilbake i Rogaland for å sette opp Eugene O’Neills ”Lang dags ferd mot natt”. 15. februar er det premiere. Ennå er det bare 14. desember. Ennå kan alt skje.

Tekst Marianne Terjesen / Foto Henriette Time

Fire mennesker rundt et piano. Eldste sønn spiller. Mor legger hodet mot skulderen hans. Yngste sønn trekker stolen nærmere sin bror. Far bak pianoet, lener seg mot toppen.

Familieidyll i et sommerhus på landet. Eller ikke. Slett ikke. Det er familien Tyrone. Skakkjørte alle som en, alkohol, sykdom, morfin, gammelt nag, rusten kjærlighet, druknet ømhet. Det bobler, truer med å bryte overflaten, eksploderer. Kanskje.

– Det er et merkverdig og kolossalt stykke, sier Eirik Stubø.

Det er ”Lang dags ferd mot natt”. Eugene O’Neills selvbiografiske stykke fra 1940, det han selv ikke ville at skulle oppføres, men som likevel ble det, etter hans død, i 1956, i Stockholm.

– Han skrev at det ikke måtte publiseres før 25 år etter hans død. Jeg tror han tenkte at det ble for privat. Men enken hans trengte antagelig penger, sier Stubø.

Tilbake etter 22 år

Det er 22 år siden han dro fra Rogaland etter å ha vært teatersjef her i årene 1997 til 2000.

– På visse områder er det som om det har gått 22 år, på andre som om jeg bare har vært borte på juleferie. Så det er veldig merkelig, men også veldig fint, sier han.

Han kom til Rogaland Teater allerede i 1994. Som nesten nyutdanna skulle han være fast regissør under teatersjef Ola B. Johannessen.

– Det var i november, forteller Stubø, det første stykket jeg satte opp var ”Privattimen” av Eugene Ionesco, med Even Stormoen, Hilde Brenni og Ines Prange, i det som skulle bli Kjellertateret. Der var det en stavangerkulisse, brukt i en oppsetning av Alexander Kiellands ”Tre Par”. Vi fikk en blå gardin av sponsor Elf, og så ble det en slags scene.

Mye har forandret seg siden den gang. Eirik Stubø har fulgt Rogaland teater på avstand med stor interesse, og gleder seg over at det har gått bra med det på alle vis. Selv har han i mellomtida vært sjef både på Nationaltheatret i Oslo og Dramaten i Stockholm, samt hatt en rekke regissøroppdrag i inn- og utland.

Hva er en klassiker

Dramatikerne han har satt opp spenner fra Euripides til Arne Lygre, ispedd Tsjekhov, Molière, Norén, Bergmann, Fosse og Ibsen, blant andre. Mange av stykkene sentrale dramatiske klassikere, men hva gjør et stykke til en klassiker?

– Bra tusenkronerspørsmål, sier han. Tenker seg om, famler litt, som for å sirkle inn noe uutsigelig.

– Jeg synes vel det handler om noe som trandenscerer sin egen tid på alle tenkbare vis. Altså, et stykke som bare handler om sin egen tid, blir aldri en klassiker, men et stykke som har noe gåtefullt ved seg…For hva er det der allmenne som gjør at ting lever på tvers og kryss og på langs av tida…Det er vel at det er uopphørlig interessant på en eller annen måte….men hva er det…Det er jo til syvende og sist et spørsmål om litterær kvalitet, et diktverk som er et ordentlig diktverk og ikke på noe vis er entydig, men kan forstås på så mange vis.

Som Eugene O’Neills ”Lang dags ferd mot natt”.

Å kjenne på teksten

Hvordan det skal forstås her på Rogaland Teater i februar 2023 er ennå uvisst.

I prøvesalen aller øverst i teaterbygningen er det høyt under taket. Også bokstavelig talt. De to brødrene fortsetter å spille, far synker ned i en stol og finner fram en sigar, mor reiser seg og begynner å vandre rundt i rommet.

– Prøv det, sier Eirik Stubø, la oss se hva som skjer.

– Nå i begynnelsen handler det bare om å kjenne litt på det, undersøke teksten, hva er den og hva er den ikke.

Rommet er stort, nesten tomt, bare pianoet – og noen enkle stoler. Skuespillerne, Marianne Nielsen, Even Stormoen, Torbjørn Eriksen og Leo Magnus de la Nuez, flytter stolene litt rundt, beveger seg, går nær hverandre, skaper avstand.

De er familien Tyrone. En fallert skuespillerfamilie, en dag i et sommerhus på landet. Mor er rusavhengig, far og eldste sønn sterkt alkoholiserte, den yngste alvorlig syk. De klandrer hverandre for sin ulykke samtidig som de forgjeves forsøker å opprettholde en slags familie.

Fra Lykkeland til O´Neill

I denne forgiftede atmosfæren er det også en femte person. Tjenestejenta Cathleen.

– Hun er den eneste som står litt utenfor dette, siden hun ikke er en del av familien, sier Malene Wadel som spiller Cathleen.

Med bakgrunn blant annet fra fjernsynsseriene ”Lykkeland” og ”Evy og alltid” på NRK, er hun nå klar for sin første rolle på Rogaland Teater.

– Jeg er spent, men føler meg klar, sier hun, Det som er fint med teater til forskjell fra fjernsyn, er at man har åtte ukers prøvetid. Det at man har såpass god tid til å jobbe dette fram sammen, til å finne karakteren sin og bli kjent med de andre. Det gleder jeg meg veldig til å få være med på.

Det handler blant annet om å finne ut hvilken plass Cathleen har i stykket, om hvem hun er og hvorfor hun holder ut å jobbe for denne dysfunksjonelle familien.

– Er dette første gang hun jobber hos dem, er det hennes første sommerjobb? Eller synes hun kanskje det er litt stats å jobbe for denne kjente skuespillerfamilien? Det er vi i dialog om nå, sier Malene Wadel.

Mytisk og almenngyldig

”Lang dags ferd mot natt” er et stykke med mange lag. Og med en helt sentral posisjon i det 20. århundrets teater.

– Det har betydd så mye for så mange dramatikere. For eksempel for Lars Norén som har bygd mye av hele sitt forfatterskap på dette ene stykket. O’Neill går her tilbake til sin egen familie og skriver så sant og direkte som han kan. Slik har det jo også på mange måter prega litteraturen hele tida siden det kom, med blant andre Karl Ove Knausgård, sier Eirik Stubø.

Han tror det betyr mye at stykket er så sjølbiografisk.

– Ikke i den mening at vi krever av oss selv og publikum at vi skal interessere oss så kolossalt for O’Neills egen biografi og historie. Men jeg tror at nettopp at det er så hudnært gjør at vi kan relatere så lett til det. For alle har jo en slags familie med små og store problemer sånn at selv om det handler om denne svært spesielle familien som er en slags irske innvandrere til USA som prøver å overleve med det de kan og ikke kan, så er det også en sånn nesten mytisk og samtidig helt allmenngyldig historie.

I tillegg til å være et stykke om en families indre falitt, er det altså også en fortelling om utenforskap i et større perspektiv, mener Stubø

– Det er også en moderne historie om å bryte opp fra en kultur og et sted og komme til et helt annet samfunn og en helt annen måte å leve på. Særlig foreldrene som er andregenerasjons irske innvandrere, lengter tilbake, og sønnene hører heller ikke helt hjemme.

Stubø mener det er viktig å skape, om ikke sympati, så i alle fall forståelse for karakterene midt oppi alle elendigheten.

– For eksempel denne faren som får så mye kjeft hele denne lange dagens ferd mot natt for at han har ødelagt for alle andre. Jeg tror han tvert imot tenker at han har ofret seg for familien.

Sjarmen i det uvisse

Det nærmer seg slutten på fjerde dags ferd. Skuespillerne har sittet ved pianoet sammen, eller hver for seg. De har beveget seg mot hverandre og fra hverandre, en hånd på en skulder, et kast med hodet, et blikk, De har sagt stykkets første replikker om igjen og om igjen.

Og ja, det skjer noe. Det oppstår en spenning. Men er det den rette? Boblene under den idylliske overflaten merkes. Men er de for sterke? For svake? Hvor mye skal publikum merke – og når?

– Starten er ofte det vanskeligste nettopp av den grunn, for vi kjenner ikke historien godt nok. Vi må gjennom den en gang eller to før man kan lage en god start, sier Stubø.

Helt hvem karakterene er vet de heller ikke ennå.

– Fremfor alt ikke hvem de er i disse skuespillerne. For jeg tror at hvis det skal bli bra, må de også komme med noe av seg selv, det må bli mer personlig enn et portrett av O’Neills familie.

Derfor blir skuespillernes innspill en viktig del av ferden videre. Hvor den ender vet heller ikke Stubø.

– Det vet jeg aldri, det er litt av sjarmen. Og apropos hva som gjøre noe til en klassiker – for meg er det sånn at hvis jeg vet helt hvorfor jeg vil gjøre et stykke, er det på en måte ikke interessant lenger. Det må være noe som appellerer til en sterkt, men så må det være tilstrekkelig mye der som man ikke kan forklare helt hvorfor man er interessert i. Og så må man prøve å finne ut av det.


Se også