Rogaland Teater, desember 2018. Formelt sett er det noen dager til Glenn André Kaada skal etterfølge Arne Nøst som teatersjef, men Kaada har inntatt det romslige hjørnekontoret med utsikt til Stavanger museum og fylkeskommunen.

Intervjuerens spørsmål om vårprogrammet lever opp til vedtektenes store ord om teatrets samfunnsansvar, pareres enkelt av Kaada.

Når han en sjelden gang tar små pauser, oppleves det mer som han vurderer de mange gode formuleringene han har for hånden opp mot hverandre, enn at han lyser febrilsk rundt i et mørkt rom.

Trump-kloningen Rolf Pang

Er det relevans og djervhet i vårens spilleplan, slik vedtektene befaler? Absolutt, mener Kaada.

-For eksempel Pang av Marius von Mayenburg, som er skrevet nesten i fortvilelse etter at Donald Trump ble valgt til president i USA. Stykket er inspirert av følelsene av hva man sitter igjen med etterpå: At et helt kontinent, et så moderne demokrati som USA, er i stand til å velge en så åpenbart inkompetent og farlig leder. Og hva det er i oss mennesker som gjør at vi ønsker noe slikt.

Kaada mener at Pang er et svar på det som foregår i mange demokratiske samfunn – at vi velger sterke menn til å lede oss. I sentrum for Pang står Rolf Pang, spilt av Øystein Martinsen.

-Pang handler om denne marerittaktige skikkelsen som trer fram, og helt eklatant (åpenbart, journ.komm.) tramper over oss. Det eneste forsvaret hans er «det er meg dere ville ha».

– Er det noe lys, noe optimisme i det stykket?

– Eh, nei jeg tror ikke at det søker noe svar, det søker bare å stille spørsmål, og kanskje grave litt i hva som er sant.

Pang har premiere 25. april.

Også musikaler må ristes

Cabaret er en klassiker om Berlin i mellomkrigstiden. De som levde da trodde selvsagt at de levde i etterkrigstiden, og fremtidshåpet skinte sterkt en kort stund. Cabaret handler om teateret og teaterets rolle og feiring av livet. På Rogaland Teater blir det tilpasset hovedscenen. Det skal framstå som en ekte kabaret i Berlin i 1930. Det blir også en lek med kjønnsroller og sensualitet. Danske Martin Lyngbo skal regissere, og premiere blir 6. februar.

-Jeg synes det er interessant å utfordre sjangeren. Det er nesten forventet at hvis man setter opp Shakespeare eller Ibsen, så gjør man en form for grep. Setter man opp en musikal blir man plutselig mer konservativ igjen. Jeg synes at alle sjangere må bli tatt på alvor, og den beste måten å gjøre det, er å riste litt i dem, sier Glenn André Kaada.

Scener fra et ekteskap

Der Pang og Cabaret har en klangbunn mot globale politiske strømninger, går Scener fra et ekteskap tett på forbundet mellom to mennesker. Ingmar Bergmans TV-serie blir dramatisert av Arne Lygre, med regi av Kjersti Horn. Stykket har premiere 30. april, med Nina Ellen Ødegård og Anders Dale i rollene.

Serien traff en nerve da den kom i 1973. I de 46 årene som er gått, har samlivsspørsmål flyttet ut i offentligheten for alvor, hvor parterapeuter blir rikskjendiser og vi deler mer enn noen gang av privatlivene våre med omverdenen. Byr vår tid på andre utfordringer enn paret i Bergmans tekst?

-På et personlig plan, for et hvert menneske, er det ingenting som er lettere å relatere seg til enn behovet og ønsket om å være nær noen andre. Ønsket om å elske og bli elsket…at man går inn i et ekteskap med den forhåpningen, det er veldig ambisiøst. Man stiller seg veldig blottet og sårbar når man inngår en sånn pakt. Dynamikken i et forhold, hvordan man kastes fram og tilbake, med alle fristelser som kommer utenfra – det kommer aldri til å forandre seg, tror Kaada.

Det som gir livet mening

Espen Hana spiller hovedrollen i Alle fantastiske ting, en forestilling om selvmord i standup-format. Det handler om de store og små tingene i livet som gir det mening. Det er en veldig interaktiv forestilling som blir satt opp på Intimscenen. Dette er en forestilling om noen som kanskje ikke ønsker å være til stede, og finner grunner til å være det.

-Du skal nesten føle at du er hjemme i stua og snakker med Espen.

Tyggemotstand og god smak

Har teatersjefen noen hjertebarn blant vårens forestillinger? En liten pause.

-Jeg har sagt at hos oss skal det være noe for alle. Men alt skal ikke være for alle. Det er ikke vårt mål. Vi er opptatt av tyggemotstand, men det er først og fremst viktig at det smaker godt.

For å holde oss til måltidsmetaforen: Det har kommet stadig flere stamkunder til bordet. Med innføringen av Dramakortet har teatret fått et kjernepublikum, som er uavhengig av økonomisk klasse og generasjon. Nå er det solgt 3000 dramakort. De er teatrets kjernepublikum, og de vil smake alt.

Da teatret la om til repertoar-teater (at stykker hentes fram igjen og spilles i flere omganger), ble menyen mer variert.

-Jeg er opptatt av besøkstall, at det skal komme folk. Men vi blir subsidiert, så samfunnsoppdraget vårt er ikke utelukkende å fylle seter.

– Dere setter ikke opp Maktå på Straen helt ennå?

– Nei. Den nye Maktå på Straen er A Christmas for Carol.

Carol har forsterket båndene mellom teatret og byen.

-Det er rørende hvordan det har blitt en sterk tradisjon for folk at de skal se Carol før jul, akkurat som det er en tradisjon å gå i kirka da.

Og likevel:

-Alt har en ende. Det kan jo godt hende at 2019 blir det siste året vi spiller Carol. Med en gang jeg fikk denne jobben, ble jeg spurt av folk rundt omkring i byen: «Du må sette opp Carol!». Da bestemte jeg meg for at det første jeg skulle gjøre som teatersjef, ikke var å dreba julå te folk. Men det kan godt være det andre jeg gjør. Jeg tror nok at Carol forsvinner.

Nøkkelen til folks drømmer

Selv har han ingen planer om å stå mye på scenen som sjef.

-Jeg elsker å være nede i det rommet der med alle mine kolleger og beste venner. Det er fantastisk, og tanken på at jeg ikke skal gjøre det, virker litt fremmed på meg.

-Som skuespiller jobber du mye med kroppen. Nå jobber du mest med hodet. Hvordan er det forskjellig?

-Jeg har jo lagt på meg noen kilo fordi jeg sitter så mye i ro, sier Kaada, og går over til å snakke om intuisjon. Om hvordan han som erfaren skuespiller etter hvert kan stole på magefølelse og intuisjon når han nærmer seg en rolle. Det kan han ikke som teatersjef.

-Å ha en sånn mestringsfølelse, å i alle fall vite hva jobben går ut på, det savner jeg. Når jeg har overtatt som teatersjef, går jeg tilbake og føler alltid at jeg på upløyd mark. Og hvis jeg føler at marken er pløyd fra før, så er det ikke der jeg skal være. Det er ikke det som er jobb-beskrivelsen. Da må jeg prøve å finne noe mark å pløye. Jeg skal ikke bare finne ut hva som fungerer og ikke, men også hva som aldri er blitt gjort før.

Som sjef ønsker han å være rettferdig, tydelig og forutsigbar.

-Jeg sitter på nøkkelen til å låse opp en del ting for folks drømmer og kunstnerliv. Det har jeg kjent på selv, og det tar jeg på stort alvor. Jeg har bare hatt gode sjefer. Så har jeg ikke alltid vært enig i alt, og det kommer ikke folk til å være med meg heller.

-Som skuespiller har jeg vært nervøs på et mikroplan, for hva jeg skulle gjøre, eller hva forestillingen skulle gjøre. Nå har jeg nerver på et makroplan – både makro og mikro! – fordi jeg er spent og har investert i hva som skjer hver skuespiller, regissør, manus. produksjon, hvordan det spiller med hverandre og kommuniserer med publikum.

Alltid på

Å være teatersjef er en døgnjobb, og Kaada velger å akseptere det i stedet for å krangle med realitetene.

-Jeg har problemer med å skru av. Jeg er alltid på. Balansen mellom det altoppslukende som teatret er, og det å være til stede, er noe jeg må lære meg.

– Det kommer kanskje med erfaring?

– Det hører jeg at de sier. Jeg har snakket med Arne Nøst, med organisasjonspsykolog, kona mi som også har en lederjobb… jeg har masse gode folk som kan gi meg råd, men til syvende og sist er denne stillingen slik at jeg har fått et ansvar jeg må ta. Jeg er en slags kaospilot. Det handler om å la de bølgene bare gå, og ri dem. Det er min innfallsvinkel, i alle fall.

Magi til avtalt tid

Selv om kalenderen viser 2019, holder han på med 2021-programmet i hodet. Det ligger inne forespørsler enda lenger framme i tid også. Teatersjefen bestemmer sammen med sitt kunstneriske råd hva som skal settes opp.

-Den største kunstneriske påvirkningen jeg har, er i valg av stykker og regissør. Noen ganger begynner jeg med stykket og lurer på hvilken regissør som hadde passet. Noen ganger begynner jeg med hvilken regissør jeg vil skal komme til oss, så snakker vi oss fram til hva innholdet skal være.

– Har du en drømmeregissør du vil ha til huset?

– Jeg vil ikke komme med navn. Jeg jobber kanskje med å få dem.

– Noen stykker som står øverst på listen din?

– Ja, og det kommer og.

– Du får både folkene og stykkene hit?

– Rogaland Teater har akkurat de samme forutsetningene for å lage teater som det de har i Berlin, Stockholm eller Oslo. Vi har vist gjentatte ganger at forestillingene vi leverer holder et internasjonalt format. Det gjør at ryktet går foran oss. Folk synes det er spennende å komme for å jobbe hos oss.

Hva skal til for å kunne si at 2019 var et godt år for Rogaland Teater? Glenn André Kaada samler seg til resonnement.

– Det er hvis forestillingene er blitt godt mottatt, og at vi selv føler at prosessene fram til premiere var gode, og at vi har strukket oss. Så er det masse målbare faktorer (publikum, priser, terningkast), og bunnlinje i regnskapet.

-Vi vil alltid bli utfordra på de målbare faktorene, men det er ikke alltid via de måltallene at vi jobber best.

– Det er sprøtt med scenekunst: «Onsdag 19.30 skal du være inspirert, og da skal det være magisk, for da er publikum klar for deg». Det skiller seg veldig fra hverdagen til for eksempel en forfatter eller en bildekunstner. Å treffe planken onsdag klokken 19.30 er like vanskelig som for Klæbo å finne langrennsformen. Det krever en 360 graders inngang til hvordan vi jobber. Hvis vi bare ser på måltall, vil man aldri klare det.