The moon is real!
Alle elsker Cassandra, kanskje Izabell mest av alle. Nå får vi et gjensyn med den dype, grunne, frittalende, reflekterende, ufiltrerte, rørende og helt vanlig spesielle kvinnen.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
– Er det sant?! Skal Cassandra settes opp igjen?! Juhu, dette er en festdag!
Det er Ezra Dahl Voster og Kaja Solli som jubler over nyheten om at monologen Cassandra settes opp en tredje gang. De har allerede fått med seg ni forestillinger, og de vil ha mer, mer. Dramakort Ung er en genial oppfinnelse, synes de.
100 runder til
Izabell Ekeland har visst om gjensynet med Cassandra en en stund, hun ble faktisk forespurt om en tredje runde like etter spilleperioden var over høsten 2024.
– Jeg sa jeg måtte tenke på det. Puste litt ut. Men jeg visste jo at jeg ville. Jeg vil spille Cassandra til evig tid, faktisk. Jeg tar gjerne hundre runder til, ler hun.
Så fikk hun kniven på strupen: Svar nå ellers må vi bare kaste scenografien. Teatret sliter som kjent med lagringsplassen.
– Da måtte jeg jo si ja. Og det var jo ennå en stund til 2026. Men, altså hjelp! Det er jo nå!
Alle kjønn og aldre
Monologen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer har skrevet fikk urpremiere på Intimscenen i 2023. Etter å ha deltatt med forestillingen på Hedda-festivalen – verdens viktigste teaterfestival i Norge – sommeren 2024, var hun tilbake på plakaten høsten samme år. Folk i alle aldre, alle kjønn, etnisiteter og sosiale lag har valfartet til det lille, bare rommet der Izabell vrenger Cassandras sjel. Eller kanskje hun bare forteller hva Cassandra tenker på.
– Stykket bærer med seg en tematikk som bare blir viktigere for meg, og for mennesker flest. Hver eneste forestilling har jeg oppdaget nye ting, nye dybder i teksten, og jeg tenker det kommer til å fortsette i denne spilleperioden også. Det er en tekst man ikke blir ferdig med.
Alle er noen
Så hva handler det om det Cassandra snakker om, på innpust og utpust, i bortimot en time? Til publikum er rørt til tårer? Best å spørre noen med solid erfaring.
– Det handler om at alt og alle er noe og noen. Og at også de små tingene har betydning og er verd å glede seg over, sier Ezra.
– Du blir påminnet å leve, at det er en grunn til at man lever. At man har en betydning i det store bildet, og selv om det kan være vanskelig å få øye på den betydningen er det viktig at man prøver, legger Kaja til.
Månen finnes
Cassandra forteller om en vanvittig flytur som endte i et utendørs, nattlig møte med en russer som gjorde henne oppmerksom på at månen finnes. «Ze moon is real».
– Det ble et slags mantra for oss begge, et symbol på å leve nå. The moon is real, forteller Kaja.
De er begge 19 år, og har hatt teaterinteresse fra tidlig i livet. Tusen takk til Kulturskolen henholdsvis på Tau og i Eigersund. Kaja har et friår, jobber som bartender og lager teater, og vil søke skuespillerutdanning. Ezra er i lære som barne- og ungdomsarbeider i det uavhengige ungdomsteateret Follies, der de begge er aktive. Ezra vil også ut på de skrå bredder, etter hvert.
Så nær, så nær
Artisten Izabell – ja, for det er artist hun er aller best kjent som, enn så lenge – kjente de til fra før, og liker godt. Skuespilleren Izabell er de nesegruse beundrere av.
– Som artist er hun seg selv, i Cassandra er hun Cassandra, og hun får en kontakt med publikum jeg ikke har opplevd andre skuespillere i sånne roller få, sier Ezra.
– Det forteller så mye om kompetansen hennes at hun klarer å bli i rollen, selv når det er så mye følelser i rommet og hun er så tett på publikum, mener Kaja.
Trangen til å trøste
Dette kan Izabell si mye om.
– For meg som et følelsesmenneske er det krevende å se folk bli berørt, at de gråter, rett foran meg. Og selv om jeg helst vil gripe inn og trøste må jeg jo bare fortsette. Jeg tenker trente skuespillere er flinkere til å bare holde koken. Når publikum blir så lei seg blir jeg også lei meg. Det kan jeg ikke være for det er ikke Cassandra.
Hun forteller om en eldre mann hun fikk spesielt god kontakt med mot slutten av en forestilling. Hun så reaksjonene hans, og at han brøt fullstendig sammen.
– Da var jeg så langt fra å bryte sammen selv, sier hun og viser med tommel og pekefinger at det var ikke særlig langt.
Den sønderknuste mannen
En mann i 70-årene kanskje, som så til de grader kjenner seg igjen i en tekst skrevet av to menn i 40-årene, framført av en kvinne på 30 pluss. Det imponerer henne.
Etter forestillingen tok han kontakt. Som svært mange andre. Izabell har fått mange telefoner og meldinger fra folk som vil dele hvor sterkt de opplevde møtet med Cassandra. Også på gata og butikken kommer folk bort for å fortelle noe om hva Cassandra har gjort med dem.
– Alle tilbakemeldinger er fantastiske å få, og jeg har delt alle med Mattis og Fredrik. De får jo ikke alt det jeg får. Men det var ekstra fint å høre fra denne sønderknuste mannen, for jeg tenkte sånn på ham etter forestillingen. Så godt å få kontakt, smiler hun.
Sannheten i rommet
Hun opplever at i møte med publikum faller masker og fasader. At det er sannhet i rommet, fordi Cassandra selv er så ren og naken, og når fram til alle.
– Folk er ikke så grunne, vet du. At Cassandra fyller salen igjen og igjen forteller oss noe om det. Det er en ufattelig imponerende tekst som hele tiden byr på nye forståelser. Og det er et imponerende publikum som lar seg rive med.
Lokkene faller ikke
I forkant av de to forrige spilleperiodene gikk Izabell til frisøren. Svært motvillig. Som rapartist er de blonde korketrekkerne nedover ryggen en del av identiteten. Men Cassandras hår rekker bare til skuldrene.
– Det skjer ikke. Denne gangen klipper jeg meg ikke. Ja, jeg ser at det passer Cassandra å ha kortere hår, men det tar altså så lang tid å vokse ut igjen. Så nå er jeg beinhard. Litt forhandlingsstyrke har jeg faktisk opparbeidet meg, ler hun.
Hårsveisen er de minst opptatt av, de to som har lagt seg i startblokka for å sikre seg maksimalt antall billetter til Cassandra i vår.
– Jeg gleder meg til å glede meg til. Sitte i salen, kjenne på spenningen, vente på at det skal begynne, jubler Ezra.
Kaja er glad for at hun har glemt noe av alt hun har lært på ni forestillinger:
– Jeg gleder meg til å bli minnet på alt det fine, og føle alt det jeg har glemt at jeg følte, sier hun.
– Jeg tenker særlig folk som har det tungt bør se Cassandra. Man lærer å legge merke til de små, fantastiske tingene i livet. De som er over alt, sier Ezra.
Fra april, på Intimscenen. Når spilleperioden er over vil Izabell har spilt 100 forestillinger. Bare hun, alene på scenen, med salen i sin hule hånd.
