Teatret i flueperspektiv
– Kall det gjerne en poetisk dokumentar, sier Arild Østin Ommundsen. Han forsøker å forklare hva slags film han holder på å lage om Rogaland Teater.
Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal
– Det er absolutt en dokumentar, men ikke av det avdekkende, avslørende slaget. Ikke er den særlig objektiv heller, legger han til.
Lønnet arbeid
Fra teatrets side begynte det med en idé om å lage en omvisning, noe som viser hele teatret, særlig alt det publikum aldri ser. Det som foregår bak scenen, mellom kulisser, i trapper og ganger, på sminkerom, systue, verksteder, kantine og kontorer.
Det måtte bli en film, og tilfeldig-heldigvis banket Arild Østin Ommundsen på døra omtrent akkurat da.
– Vi har holdt på med flere prosjekter vi finansierer selv, så jeg var ute etter litt lønnet arbeid, forteller Ommundsen.
Her kommer Sandnes Sparebanks gavefond inn i bildet, og en million kroner.
– Det er sånne prosjekt gavefondet skal støtte, allmennyttige formål som skaper glede og begeistring, og bidrar til utvikling i regionen, forteller Trine Stangeland, som er administrerende direktør i banken.
Fluen i egget
Ommundsens tilværelse som flue på veggen er som plommen i egget. Han henger rundt det han opplever som ufattelig flinke og dedikerte folk, prøver å være mest mulig usynlig og minst mulig i veien, og filmer alt han ser. Målet er å fange det som skjer på huset, fra rengjørerne kommer i femtiden om morgenen til huset stenges etter kvel- dens forestillinger.
– Filmen skal vise det som skjer, bak det folk ser fra salen. Alt det usynlige som er nødvendige forutsetninger for forestillingene. Det krever at jeg er der veldig mye, for at folk skal bli vant til meg og glemme at jeg er der, og for at jeg skal fange det øyeblikket som er perfekt. Fem timer filming kan gi et klipp på ti sekunder, sier Ommundsen.
Han regner med å filme i til sammen fire måneder. Så skal han klippe det ned til 12-15 minutter film.
– Filmen blir ferdig til en eller annen sommerfest. I år, ja, lover han.
Et kjærlighetsbrev
En «poetisk dokumentar» som ikke er særlig objektiv.
– Det er jeg som gjør dette, og mitt forhold til teatret er avgjørende for hvordan filmen blir. Det er et kjærlig forhold, du kan gjerne si at filmen er et kjærlighetsbrev til teatret.
Han har mange relasjoner til Rogaland Teater, gjennom egen jobb og gjennom familien, og han mener Rogaland Teater er den kulturinstitusjonen i Stavanger flest mennesker har et godt forhold til.
– Teatret har en rolle i mitt liv, og ikke minst en rolle i denne byen. Det har skjedd noe viktig i de senere år, noe som har skapt en tillit til teatret, som gjør at publikum kommer på de smaleste og rareste ting fordi de stoler på at det er bra, mener han.
Sjef i tights
Han trives i rollen som tilskuer, med å være den som observerer folk når de er inne i noe. Nyter konsentrasjonen og energien.
– Det er et sykt bra teater, med enormt bra folk. Jeg får kick av å se hvordan alle drar sammen for å få til denne ene tingen de holder på med. Det er lidenskap og kjærlighet jeg ser, og jeg tenker at hvis jeg bare klarer å formidle en brøkdel av denne energien. Noen dager når jeg kommer hjem er jeg rett og slett eksaltert, ler han.
Han er nesten litt rørt over hvor godt mottatt han er blitt og hvor godt folk tåler at han henger rundt dem hele tiden. Hvor hjelpsomme de er med å tipse om kule ting som skal skje, eller bedre vinkler å filme fra. Og ikke minst kjærligheten fra skuespillerne til dem som står utenfor rampelyset og sørger for at magien kan skje.
– Teatret er jo en merkelig arbeidsplass, der det er et sterkt avhengighetsforhold mellom alle. Det er heller ikke alle steder sjefen står på scenen kveld etter kveld i tights og susp. Det er sånt som vanligvis skjer på julebordet, og da har sjefen gjerne slipset rundt hodet også, ler han.
Dybdahl-lyd
Ommundsen gjør ingen intervjuer med teaterfolkene, og det skal ikke være voiceover på denne dokumentaren. Lyden er lagt i Thomas Dybdahls kyndige hender.
– Filmen er mange fragmenter, det er over 100 mennesker som får denne bedriften til å rulle og gå. Noen steder passer det å slippe fram litt lyd fra opptakene, andre steder ikke. Musikken og lyden Thomas lager drar det hele sammen, forteller Ommundsen.
Valget av samarbeidspartner er naturlig, de har jobbet sammen på nesten alt Ommundsen har gjort siden 2004.
Det var Ommundsen som satte i scene Tore Renbergs 3. august 1964 på Intimscenen, og Dybdahl som laget musikken.
Influencerflue
Ommundsen opplever at fluen på veggen gjør noe med dem den betrakter.
– Folk sier til meg at det at jeg er der gjør dem mer bevisst. Bevisst på den betydningen de har for jobben som skal gjøres, og hvor bra det er det de er med på. Jeg kan tenke meg mange bedrifter som kunne ha bruk for noe tilsvarende, sier Ommundsen.
Lagspillere
Sandnes Sparebank har blant annet tenkt å bruke filmen til nettopp det, å bevisstgjøre sine medarbeidere. Trine Stangeland opplever at teatret og banken tenker mye likt om folkene sine.
– Filmen handler om folkene bak, ikke
bare dem alle ser, og det passer godt i vår filosofi. Det er folkene som gjør jobben, også hos oss, og vi er opptatt av at alle skal se hvor avgjørende de selv og kollegene er for det vi sammen skaper. I likhet med Rogaland Teater er banken opptatt av lagspill, og vi har tenkt å bruke filmen til å forsterke budskapet om at alle betyr noe, sier Trine Stangeland.
Hun gleder seg til filmen, og er stolt over at bankens gavefond kan bidra til at den blir en realitet.
– Ideen ble presentert for oss med en entusiasme, stolthet og smittende begeistring fra teatrets side. Vi er opptatt av vår samfunnsrolle. Denne gaven vil kunne bidra til å skape en økt stolthet rundt teatret og kanskje til å gjøre teatret mer folkelig og attraktivt for flere. Vi håper også at oppmerksomheten rundt filmen vil kunne bidra til økt fokus på behovet for et nytt teater. Hvis noe av dette skjer, har gavefondet gjort noe riktig her, sier hun.
Bankens gavefond hentes fra overskuddet, og minst ti millioner kroner deles ut hvert år. Pengene finner veien til ulike formål innen idrett, kultur, eldreomsorg og mye annet.