Det ligger to romaner på en teaterregissørs skrivebord, Det hvite badehuset og Det siste fotografiet. De ligger på mange bord, det er ikke det, roste av kritikere og bejublet av lesere, som de er. Men nå skal Thorvald Steens selvbiografiske bøker gjøres til teater av regissør Anders T. Andersen. Det hvite badehuset – skammens anatomi – spilles for første gang på en scene i Teaterhallen i juni.

Tekst: Ole J. Askeland | Foto: Trine Hisdahl

Romanene har alt berørt mange. De handler om en mann som har den samme muskelsykdommen som forfatteren selv. Thorvald Steen blir gradvis mer lam. Når han i dag tar seg fram i rullestol, det elektroniske kjøretøyet som han har gitt navnet Sleipner, møter han hva han kaller samfunnsblikket. Noen uttrykker medfølelse med blikket, opplever Steen. Men de fleste har et blikk som ser ut til å romme fordømmelse, forakt, engstelse eller redsel. Thorvald Steen frykter det, og spør: Hva er det med dette blikket, hva ligger bak engstelsen, er det en frykt i vår underbevissthet, for absolutt alle kan jo havne i rullestol, vi er bare en påkjør- sel eller en takstein unna. Hva er historien bakenfor? En personlig skam, en skam i familien?

Folkesykdom

Steen har reist land og strand med sine to siste romaner, og møtt et nytt og annerledes publikum. Et publikum som vanligvis holder seg hjemme, sier han, mennesker som helst smyger seg ut i grålysningen når de håper at ingen vil legge merke til dem, medlemmer av de usynliges hær.

– Etter at jeg har holdt mitt foredrag kommer det ofte folk fram og vil snakke. Noen ser seg til siden for å forsikre seg om at det bare er jeg som kan høre dem. De forteller meg om en ektefelle, en sønn, en datter eller en som står dem nær. De hvisker fram sin opplevelse av en av våre største folkesykdommer – skam, den destruktive skammen som ofte utvikler seg fra selvforakt. Det har forbauset meg at så uendelig mange familier i vårt land har historier av hemmelighold og skam, jeg er blitt overrasket over hvor allment dette er, sier forfatteren.

Noe som ikke stemmer

Thorvald Steen er femten og et halvt år, det er rett før jul, han er klar til årets første skihopp. Han og treneren tror det kan bli hans beste sesong så langt. Men det er noe som ikke stemmer. Gang etter gang faller han rett etter nedslaget. Han blir sendt til legen. Det er da han får diagnosen og skjønner at han har en arvelig muskelsykdom. I hver muskelcelle er det 23 kromosompar. I det fjerde paret hos Steen, er det ene kromosomet litt kortere enn det andre. Det er grunnen til at han etter hvert vil oppleve at musklene forsvinner i ansiktet, skuldrene, overarmene, hoftene og beina.

– Lov at du ikke forteller om den til en levende sjel, sier moren. – Da kan du bli betraktet som et offer. Da kan det være du ikke får deg jobb.

Unge Steen aksepterer resonnementet.

Thorvald Steen er seksti – det er noen år siden nå. Telefonen ringer. Kvinnen i den andre enden introduserer seg som hans kusine og snakker om hans onkel. Steen vifter det bort. Moren har aldri hatt noen bror. Men jo, kusinen snakker sant. Thorvald Steen må tro om igjen, moren har en bror som hun aldri fortalte om, en bror med samme sykdommen som Steen selv.

Og samme sykdommen som hans bestefar, skjønner han også nå. Den bestefaren som døde før han ble født og som han knapt visste annet om enn at «han drakk», ikke en gang navnet fikk han noen gang høre.

Steen begynner å etterforske og undersøke, og avdekker et familiedrama av hemmelighold, fortielse og skam. Aller viktigst i jakten på sannheten, han oppsøker sin gamle og alvorlig syke mor for å konfrontere henne med fakta før det hele er for seint. Det blir samtaler som dirrer av det uttalte og uuttalte. Bestefar drakk ikke, han var syk. Moren, bestemoren og faren har løyet for ham gjennom hele livet. Gradvis skjønner Steen hvordan skam og taushet kan prege en familie i tre generasjoner.

Fra «Om våren» til badehuset

«Det hvite badehuset» bygger på dialogen mellom mor og sønn. Den rommer tilbakeblikk over et liv, samfunnskritikk og essayistikk, lyriske og novelleaktige elementer. Hvordan lage teater av sånt, av denne sammenblandingen av litteratur? Den oppgaven har Anders T. Andersen tatt på seg. Han står for dramatisering og bearbeidelse, som han ofte gjør, og som han blant annet gjorde med Karl Ove Knausgårds «Om våren», også det en høyst personlig og på samme tid svært allmenngyldig fortelling, satt opp på Rogaland Teater i 2018. Eller som like før jul 2019, med den nye film- versjonen av Tarjei Vesaas Fuglane.

– Først og fremst er Det hvite badehuset en knakende god roman, og dessuten langt ut over normalt viktig, sier Andersen. – Men dette er noe jeg har drevet med en stund – å ta litteraturen til scenen. Det fantastiske med teatret er at du kan gjøre alt mulig.

Du starter med et ikke-sted, et sort hull.

Så begynner du å bygge og lar litteratur, scenekunst og musikk møtes. Det er veldig interessant å forske i hva som er mulig i teaterrommet. Som med Thorvald Steens fysikk, en stor del av denne fortellingen. Hvordan finner vi et formspråk for dette på teatret, spør Andersen.

4. juni ser vi svaret. Da får stykket sin premiere i Teaterhallen.

– Det hvite badehuset er nærmest et klassisk gresk skjebnedrama, med denne sykdommen som er arvelig og et innhold som gjelder så mange av oss, fortielsen, skammen og fornektelsen som vi baler med familiært. Teksten går også rett inn i samtidsdebatten om sorteringssamfunnet.

Se på hele forfatterskapet til Thorvald Steen! En glimrende forfatter, en legendarisk leder av Forfatterforeningen, en fantas- tisk mann. Det er ganske tankevekkende at noen mener at han ikke skal ha livets rett, og det er strengt tatt hva dette handler om, fortsetter Andersen.

Sorteringssamfunnet

Det hvite badehuset er beskrevet som et vern om menneskets verd, og som en del av en nødvendig samtale om det samme.

– Homo sapiens utrydder flere dyr, planter og trær, fisk og havdyr enn noen gang før i historien. Vi er i ferd med å bruke opp jorda og verdenshavene. Jeg har trodd at mennesket til slutt ville ty til fornuften. Nå er jeg ikke sikker lenger. I tillegg til å utrydde andre dyrearter, er vi også blitt i stand til å utslette flere av vår egen art stadig tidligere i fosterstadiet, sier Thorvald Steen.

Noen mener at dem med en kromosomfeil ikke lever et verdig liv, men hva er et verdig liv, spør han. Hvorfor er det bare dem som har en kromosomfeil som skal måtte rettferdiggjøre sin eksistens?

– Jeg tenker på unge foreldre som vurderer å få barn, og stadig blir minnet om hvor lett det er å finne ut om noe er «galt». De vet at regjeringen kutter i pleiepengeordningen for foreldre som har syke barn, og i støtte til spesialskoler og bofellesskap.

Det er myndighetenes måte å lede unge vekk fra å få barn som er annerledes. Min kone og jeg valgte å få barn selv om det var en mulighet for å arve sykdommen min. Det er ingenting å legge skjul på at det har sine utfordringer. For meg er det viktigste at man skal ha et reelt valg. Nå er det mitt inntrykk at det stadig legges til rette for å velge bort.

Hva håper han å se når han sammen med publikum vagler seg i Teaterhallen?

– Jeg håper å se godt teater, jeg. Så tror jeg at stykket for noen kan frigjøre en vilje til omsider å snakke om det som er usnakket eller fortrengt.