Skål for alt det blir noe av
Da Espen Hana gikk gjennom helvete, fortsatte han å gå.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
– Det er kjekt med røde lykter, og det er lenge siden vi har vært så utsolgt på Hovedscenen, sier Espen Hana.
Røde lykter?
– At forestillingen er utsolgt. Det var vel sånn at fiffen travet rundt i byen i karjolene sine på jakt etter kveldsunderholdning. Der det var røde lykter var det ingen vits i å stoppe. Men altså, dette med røde lykter kan jo misforstås. Som turisten som lot seg lokke av røde lykter utenfor Intimscenen. Det var ikke akkurat de tjenestene han var ute etter.
Pedersgata 1.0
Espen Hana ler. Det gjør han ofte. Espen er av det absolutt lettledde slaget. Et lyst sinn. Han vil gjerne være den hyggelige fyren, han som skaper god stemning og behandler uteliggeren med samme respekt og verdighet som ordføreren. En fin fyr, empatisk.
Han lykkes godt.
– Det er nok Pedersgata som har gjort det med meg. Det er liksom litt grunt og lite kunstnerisk å være jovial og folkelig, og jeg er jo en kunstner, selv om jeg nok ikke sier det så ofte. Jeg er vel en jovial og folkelig kunstner, da?
Det er vår og byen går mann av huse for å få med seg Matilda, og Espen Hana i rollen som ond og kvinnelig rektor. Det er disse røde lyktene han fryder seg over, men helt ukjent med fenomenet er han vel ikke. I fire omganger har han helt alene levert Alle fantastiske ting til fulle hus.
Magisk miks
Teaterhøgskolen gjorde det den kunne for å plukke entertaineren ut av Espen, men lyktes bare nesten. Selv mener han at skuespillerutdanningen sammen med erfaringen som underholdningsartist utgjør den miksen som fører til at publikum forlanger gjensyn med den navnløse mannen, hans livsvilje og milelange liste over fantastiske ting.
– Hvis jeg må velge, og jeg håper jeg aldri må, er det nok musikken jeg velger. Musikken snakker rett til følelsene, mens teatret gjerne må innom intellektet. Jeg er en lite intellektuell skuespiller, mest av alt er jeg intuitiv og jeg tenker mest som en musiker. Så må jeg til en øde øy og bare får ta med meg én ting, så blir det musikken. Jeg er jo utrolig heldig, da, som får drive med begge deler.
Drømmen om Tevje
Som de fleste må han tenke seg om når han blir bedt om å fortelle om sine svake sider. Det trenger ikke bety at det er vanskelig å komme på noen.
– Jeg er nok litt slopsen. Litt lite nøye. Prisen for å ha et talent er at man kan bli litt lat, kan komme til å jukse litt i stedet for å jobbe. Derfor opplevde jeg sent gleden av å utvikle en studieteknikk, for eksempel, eller gleden ved å jobbe strukturert og disiplinert. Jeg har jobbet mye med improvisasjon og kan komme meg ut av situasjoner der jeg kanskje har glemt litt av teksten, men det er ikke alltid det går. Skal du spille i Peer Gynt, for eksempel, så er det ganske avgjørende at du kan teksten, ikke sant.
Espens drømmerolle er Tevje i Spelemann på Taket. Det er såpass godt kjent på teateret at den tilfeldig forbipasserende teatersjefen, uten å ha hørt spørsmålet, forsikrer om at Spelemann på Taket ikke kommer til å skje på hans vakt. Ferdig snakka, liksom.
– Vi får nå se. Jeg har lite å klage på, jeg har fått og får enormt mange gode, interessante roller. Frøken Trunchbull nå i vår, og Kielland til høsten. Hm, det er kanskje en del likhetstrekk mellom de to?
Kjærlighet og autoritet
Igjen den hese, smittende latteren. Som avløses av et dypt alvor når han blir bedt om å snakke om kjærligheten.
– Kjærligheten er alt. Jeg sier til ungene mine mange ganger til dagen at jeg elsker dem, ikke minst etter krangler og runder med fortjent kjeft. Det er den betingelsesløse kjærligheten, der man blir med helt ned og blir der, den er det. Den er viktig. Jeg lærte noe på Teaterhøgskolen da en lærer antydet at jeg kanskje var litt fyldig. Hun skjønte nok ikke at det hun sa veide tyngre fordi hun var en slags autoritet. Jeg har tatt med meg den opplevelsen, fordi det er bare vi som har autoriteten som kan utjevne forskjellene.
Pedersgata 2.0
Pedersgata har gjort gode ting med Espen Hana, men ikke bare. Nå er han heldigvis mye mindre redd enn han har vært. Mye mindre.
– Da jeg begynte her i 1991 var jeg full av angst og nerver. Jeg blir fortsatt nervøs, på den gode måten, og er blitt bedre på å gi blaffen.
Ikke at det mangler ting å være redd for. Verden er i ulage, og Espen har fem barns framtid å uroe seg for. Og så er han redd for internettet og dets forførende egenskaper.
– Det går an å spørre om vi har et teater om ti år. Gidder folk å se en teaterforestilling i tre timer når de er vant til Tiktok-videoer som varer i 30 sekunder?
Hvor er Erik Bye?
Han lar seg også forføre, og sammen med de tre sekstenåringene han har i hus scroller han seg «comfortbly numb».
– Jeg tror noen voksne snart må gripe inn. Hvor er Erik Bye og Per Fugelli når vi trenger dem?
Han ler, og innser at han burde være en av de voksne. Men hva når de voksne er like betatt og besatt som de unge?
– Lena Lindgrens bok «Ekko», om folks narsissistiske dyrking av seg selv, og oppmerksomhetsøkonomien som profiterer på det, satte meg helt ut. Jeg er redd for hva denne trangen til å eksponere oss selv gjør med oss. Jo, det viktig å ha god selvfølelse, men det er ikke friskt å hele tiden holde opp et speil.
Klassens klovn
Han er også redd for at vi går glipp av mye viktig fordi vi bare lytter til dem som snakker høyest. De ekstrovertes tidsalder.
– Ingen er opptatt av å tenke, ingen er opptatt av å høre etter. Men det er ikke sikkert at de som snakker høyest er de som har de beste ideene. Vi må klare å lytte bedre.
Han får en ettertenksom rynke mellom øyenbrynene, og tar en liten pause.
– Vet du, jeg er ikke overbevist om at jeg er en naturlig ekstrovert, sier han, for en gangs skyld uten snev av latter.
– Jeg husker jeg meldte meg inn i den klubben på barneskolen, ble klassens klovn og underholdningsavdeling, mens jeg egentlig var en trist liten gutt.
Pedersgata 3.0
Så er vi i den delen av Pedersgata, den som ligger i skygge. Jammerdalen, som den ble kalt, der gentrifiseringen av bydelen ikke har rukket fram ennå. Der Espen vokste opp med en alkoholisert far som aldri så ham eller støttet ham.
– Min far opplevde at huset de bodde i brant, og han gikk inn for å hente ut søsteren. Hun døde, og han kom aldri over det. Antagelig var det selvmedisinering, traumebehandling, han drev med.
Espen lurer på om traumer kan arves. Han er nokså sikker på at alkoholisme har et genetisk element.
– Jeg fikk mitt første angstanfall da jeg var 16 år, som han. Noe hadde nok ligget og kokt lenge i meg. Jeg ble verken sett eller forstått, han syntes alkoholen var viktigere enn meg. Så jeg begynte også å drikke da jeg var 16 år.
Det fortsatte han med, i stadig rausere mengder, med stadig kortere opphold mellom fyllekulene.
Det kunne gått riktig, riktig ille, som det faktisk gjør med svært mange alkoholikere. Espen har delt historien sin i bokform og i tallrike foredrag. Uten pekefinger, uten krav om totalavhold, men med en ærlig fortelling om å gå gjennom helvete, og hjelpen han fikk til å fortsette å gå.
Kafeen i Italia
Du er seksti år, hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
– Pensjonist?! Haha, det blir lenge til. Jeg jobber mye, også utenom teatret, og det må jeg for å få det til å gå rundt. Nå er jeg på toppen av lønnsstigen og det er 550.000 kroner i året. Det holder jo ikke. Men hjertet mitt er her, på teatret, så fyller jeg på med konserter, eventer og sånne ting, som jo også er utrolig kjekt, og bedre betalt.
Seriøst, hva skal du gjøre når du blir pensjonist?
– OK, når jeg tenker på det, og det gjør jeg av og til, handler det om å ha mer fri, i hvert fall innimellom. Jeg skal være mer i båten med Dennis, min beste venn og hund. Reise mer, ikke minst til Hardanger til barnebarnet mitt, sitte der på gården han bor på og skrive og henge med ham. Så skal jeg ha en kafe i Italia der jeg spiller piano og underholder gjestene, og en elvebåt i Frankrike sånn at jeg kan plukke opp ungene på Seinen i Paris. Også skal jeg spille noen koselige roller av og til, ler han.
Han har skrevet en sang som heter «Skål for alt så det aldri blei någe av», og den har han tenkt på etter at han fylte seksti i vår.
– Kanskje det er på tide å ta fatt på noen av de tingene, sånn at de blir noe av?
