Når grisene bites ser diktatorsvinet sitt snitt. Velkommen til Animal Farm og politisk låvefest.

Tekst Line Noer Borrevik / Foto Stig H Dirdal

Omtrent der det britiske parlamentet møter en låve finner vi Teaterhallen denne senvinteren. Det handler om griser og menneskesvin, og alle de andre dyrene på gården.

– George Orwell sa at komplekse ideer bør formuleres enkelt. Animal Farm handler om dyrene på en gård, som blir vanstelt av den alkoholiserte bonden. Det blir etter hvert klart for dyrene at det er dem som skaper alle verdiene og gjør alle jobbene, mens menneskene høster fruktene. Menneskene er de eneste som ikke bidrar, men de tar hele profitten. Så dyrene gjør opprør, forteller regissør Mari Kjeldstadli.

Animalismen

Det er grisene som leder an. Gamle Major, som ikke lenger er blant grisene i bingen, etterlot seg denne avgjørende innsikten som sin arv, sammen med kampsangen som kom til ham i en drøm. Ideologien grisene utvikler, Animalismen, sammenfattes i sju bud.

– Bonden kommer full hjem og nekter å fôre dyrene. De jager ham fra gården, men det kommer litt brått på at opprøret lyktes. Plutselig er det dyrene som har kontrollen, men de vet ikke helt hvordan de skal forvalte den. Det oppstår et maktvakuum, og det er jo ikke bra, sier Kjeldstadli.

Mange har lest Animal Farm på skolen, eller kanskje helt frivillig. De trenger likevel ikke være klar over at det er Orwell de siterer når de sier syrlig: «Joda, alle er like, men noen er likere enn andre». Det er nemlig det som skjer etter hvert, at likhetsideologien som grunnfestes i det sjuende bud viser seg å ikke være så ufravikelig prinsipiell. Grisene Napoleon og Snøball, som tar ledelsen på gården, mener for eksempel at de som hjernearbeidere trenger mer mat og komfort enn de andre dyrene. Hvor vanskelig kan det være å skjønne?

Gruppespesifikke privilegier

Det er Stalins kommunisme som får det glatte lag. Napoleon skviser etter hvert ut Snøball og blir sittende igjen som et diktatorsvin som blir stadig likere et menneske. De andre budene skrives om for å tillate grisespesifikke privilegier. Systemet ligner mer og mer på det dyrene gjorde opprør mot, bortsett fra at nå er det grisene som har makten.

– Dette er jo så aktuelt at man skjelver i buksene. Stykket forteller oss noe om hvor mye makt det gir den som får formulere lovtekster, ja, i det hele tatt hvor mye makt det er i språket. Vi skjønner bedre hvordan fake news oppstår, hva det betyr å eie historien – eller ta eierskapet til den. Stykket handler om propaganda, om å finne og erklære en ytre fiende, om gruppedynamikk, og om alt det man kan komme unna med hvis man bare er frekk nok, sier regissøren.

Kritiske ressursen

I verden utenfor Teaterhallen slåss krig og klima om oppmerksomheten, mens flyktningkriser og framvekst av autoritære regimer går under radaren. De såkalte folk flest har fått et par nye begreper å bale med: Selvforsyning og kritisk infrastruktur.

– Stykket kretser rundt disse kritiske ressursene; landbruksvarer og energi, om hvordan de forvaltes og fordeles. Her er det ramsalt kritikk av kapitalismen, markedsøkonomien og forbrukersamfunnet. Og noe veldig gjenkjennelig: Det handler om maktstrukturer som man ikke får helt tak i, og man ender med å sparke vilt rundt seg fordi man ikke vet hvor makten er.

Beslutningsrommet

På låven møter vi åtte skuespillere i Norunn Standals scenografi. Det er et politisk rom der publikum sitter på alle fire kanter.

– Inspirasjon er hentet fra det britiske underhuset og House of Lords, og vårt eget Stortinget. Overdådig stil med skinntrukne seter. Man sitter på dyrene, ikke sant? Over er det et slags låvetak med gedigne bjelker. Et beslutningsrom som møter en låve.

Dramatiseringen Kjeldstadli og ensemblet jobber med er nokså ny og kommer fra et dansk teater. I den ensembledrevne oppsetningen er det to lag, der skuespillerne i det ene laget diskuterer hvordan de skal løse forestillingen, og i det andre laget spiller Orwells historie.

– Denne måten å gjøre det på bidrar til tilgjengelighet. Også er det en veldig demokratisk form, uten hovedroller og biroller. Fint med demokrati i disse tider, smiler Kjeldstadli.

Ved krøllen på min hale

Griser er ofte en slags lyserosa, med en krøll på halen. Ikke i Teaterhallen denne gangen.

– Vi prøver å utforske det dyriske i mennesket. Maskør Jill Tonje Holter bruker enkle og subtile midler for å få vise fram dyret i skuespillerne, sammen med Synne Reichelt Førelands kostymer, sier Kjeldstadli.

Den gamle grisen Majors kampsang går igjen som et tema i forestillingen, når den synges av ensemblet og som en lydkulisse. Det er komponist og lyddesigner Ingvild Bækkelund Langgård som har ansvaret.

– Musikk er samlende og har kraft. Derfor blir den også av autoritære regimer sett på som truende. I stadig større omfang drepes musikere i konflikter over hele verden. Vi prøver å vise fram den kraften, sier hun.

Refusert

Orwell skrev denne kortfattede romanen mens andre verdenskrig raste. Han deltok og ble såret i den spanske borgerkrigen og romanen betraktes som et uttrykk for pessimisme og skuffelse over nederlaget mot Franco, og over utviklingen i Sovjet. Som sosialist var han dypt frustrert over stalinismen, og dens effekt på kommunismens omdømme. Orwell var begeistret for Marx’ og Engels ideer og tanker, og så Stalins praksis som en dødsdom over dette tankegodset. Ekstra ille var det å oppleve at de vestlige allierte med Storbritannia i spissen hadde slått seg sammen med denne diktatoren for å sette en stopper for en annen. Romanen var ferdig i 1944, men ble refusert av flere forlag fordi den ble oppfattet som kritikk mot en alliert. Da den etter krigen kom ut, slo den alle opplagsrekorder.

– Det er interessant at boka også i dag treffer en leserskare over store deler av verden. Historien på denne gården har noe universelt ved seg ved at den er sterkt systemkritisk. Jeg tror også det er viktig at den sier noe om forholdet mellom folk og dyr. Målet er at vi skal klare å skape håp i tøffe tider, ved at vi bedre skjønner det som foregår rundt oss, avslutter Kjeldstadli.

Animalismens sju bud

Hva som helst som går på to bein, er en fiende
Hva som helst som går på fire bein, eller har vinger, er en venn
Dyr får ikke gå med klær
Ingen dyr får sove i en seng
Ingen dyr får drikke alkohol
Ingen dyr får drepe andre dyr
Alle dyr er like