Kan du sende saltet?
Endelig en Stavanger-forestilling på Hovedscenen: Velkommen til Julemiddag. Eller rettere sagt 17-18 julemiddager, over et drøyt århundre.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Det er julaften, året er 1918 og familien Berge setter seg til bords i den fornemme villaen på Eiganes. Huset har nettopp fått innlagt strøm, familiens hermetikkfabrikk går så det suser. Framtiden synes upåklagelig lys.
– I 1918 var det ingen grunn til å tro at hermetikk noensinne skulle gå av moten, og det gikk faktisk et halvt århundre før kjøleskap og fryseboks fantes i alle hjem. Familien sitter på den grønne gren uvitende om alle oppturer og nedturer som ligger foran dem, sier Gard Eidsvold.
Styrken i julen
Han har regien på Tyra Tønnessens stykke Julemiddag. Stykket har vært satt opp som juleforestillingen på Nationaltheatret i Oslo i flere år, og Eidsvold har sett den tre ganger.
– Det var mange ting som berørte meg sterkt, ikke minst blir julens sterke funksjon svært tydelig. Men også energien i stykket, dynamikken mellom skuespillerne berørte meg. Dette er en Stavanger-krønike og jeg tenkte at den ville kle Hovedscenen godt, sier han.
Det er selvsagt lov å håpe at noen blir kaldt «braffa» eller «kvemleia» på Rogaland teater i høst, men selv om vi er i Stavanger og de fleste på scenen faktisk snakker dialekten, ligger vi ikke an til et gjensyn med Tørres Snørtevold eller Makta på Straen. Så er det nevnt.
Kortreist kvalitet
Eidsvold har et kjært forhold til Stavanger, etter mange opphold her over flere år. Uten at det betyr at han har kontroll på dialekten, og han er glad for å skulle jobbe med et ensemble med mange morsmålssiddiser.
– Jeg trenger hjelp til å finne gullkornene i språket. Jeg har vært her mye, men jeg har mye å lære, også om det ekte stavangerske. Scenografien er det teaterets egen Marita Skogen som gjør, og kostymedesigner er kostymeavdelingens Ragnhild Anda Tengesdal. Jill Tonje Holter, som har masker, er også ansatt her, og jeg mener all denne lokale tilknytningen bidrar til å gjenskape det genuine, det stavangerske. Det er kortreist kvalitet.
Én lang julemiddag
Vi skal oppleve 17, kanskje 18, julemiddager hos familien Berge, i form av én lang julemiddag. Hovedretten serveres i mellomkrigstiden, fortsetter med dessertgenerasjonen på 1970-80-tallet, mens frukten på 2000-tallet avrundes med en liten dram i vår tid. Vi skal følge slekters gang gjennom et turbulent og begivenhetsrikt århundre. Selv har Eidsvold fått et svært godt forhold til julen.
– Da jeg var barn opplevde jeg julen som trøblete, men så er jeg gift med ei som starter julen i september, og som ikke stopper ved sju sorter. Et år tror jeg hun var oppe i 32. Så nå er jeg veldig glad i julen, og jeg liker at den bare dukker opp, stille og rolig, og setter stadig større preg på hjemmet vårt, smiler han.
Ny i by’n
Julemiddag er en reise i historien til en by og en familie, skrevet av noen som på det tidspunktet aldri hadde sett en and i Breiavatn eller pillet en eneste reke på Skagenkaien.
– Jeg skulle undervise et kull skuespillerstudenter på Teaterhøgskolen, og var på jakt etter noe som inneholdt meningsfylte oppgaver til alle. Klassen på ni studenter viste seg å også skulle jobbe med såkalt språkovergang. Det betyr at de skal lære seg en annen dialekt enn sin egen, og at bruken av den skal kunne begrunnes kunstnerisk. Det er jo en interessant øvelse i seg selv, sier dramatiker Tyra Tønnessen.
I denne klassen gikk Rolf Kristian Larsen fra Stavanger, skuespiller og dramatiker, og kjent for mange som Tore Renbergs Jarle Klepp, blant mye annet.
– Det hadde nok en del med Rolf Kristian å gjøre ja, at over halvparten av studentene hadde valgt stavangersk som dialekten de skulle lære. Jeg ville skrive noe der dialekten var en naturlig del, og lot meg inspirere av Thornton Wilders The long christmas dinner, et skuespill om en familie rundt et julebord i hundre år. Vår julemiddag måtte naturlig nok finne sted i Stavanger, forteller hun.
Studieturen
Klassen dro på studietur til Stavanger, med Larsen som entusiastisk guide. Studentene snakket stavangersk, besøkte Hermetikkmuseet og Oljemuseet, og ble servert en veldig tidlig julemiddag hos familien Larsen.
– Det gikk opp for oss, særlig de av oss som aldri hadde vært i Stavanger før, hvor dramatisk den ytre historien til byen er, helt fra seilskutetid til dagens oljeby. Voldsomme svingninger og dramatiske endringer. Dette er omstendigheter som til enhver tid har preget folk og sånt blir det godt teater av, sier Tønnessen.
De første prøvene fant sted i Teaterhallen. Da stykket ble satt opp på Teaterhøgskolen satt Nationaltheatrets sjef Hanne Tømta i salen. Resten er teaterhistorie.
I Oslo?
En fortelling om en Stavanger-families jul, spilt på dialekt, trekker fulle hus år etter år, i Oslo? Skjønner folk hva som blir sagt?
– Det er en universell fortelling, om generasjonskonflikter og hvordan man jobber med forsoning. Historiker Frank Aarebrot mente at det mest utpregede trekket ved Norges historie er ikke konflikt, men samarbeid. At vi alltid har jobbet med å finne løsninger på motsetninger. Stykket handler også om det, sier Tønnesen.
Regissør Eidsvold har oppsetningene i Oslo som et viktig bakteppe når han skal tilberede sin Julemiddag. Mange kjenner ham fra Statsteatrets raljerende og halsbrekkende framstilling av Norgeshistorien gjennom tusen år, fordelt over ti ulike forestillinger og like mange år. Mange av forestillingene har hatt premiere på Rogaland teater.
– Vi hadde aldri klart å lande uten all drahjelpen fra Rogaland teater. Det hadde ikke vært noe Statsteatret, rett og slett. Vi har laget en ellevte forestilling – Drømmen om en hvit jul – som vi har hatt på turné med Riksteatret, og som Nationaltheatret nå setter opp som sin juleforestilling. Det er vi selvsagt veldig glade for, og så er det jo ekstra gøy at Julemiddag, som har vært juleforestillingen til Nationaltheatret i flere år, nå kommer til Stavanger og at jeg får sette den opp.
Mett og glad
Mens Statsteatrets prosjekt var å vri og vende på historien for å også vise det vi kanskje ikke er så stolte av, er Julemiddag en tidsreise der publikum kjenner igjen, på godt og vondt.
– Vi skal dra litt i stoffet, jobbe med det visuelle og fløffe det opp, og vi vil også gjøre endringene i tiden mye mer synlige. Vi skal lage noen typetegninger i masker og kostymer som vi tror gjør det visuelt og gøy, og vi skal vise fram juletradisjoner og endringer i julen. Dette gjør vi i kjærlighet til julen og det herlige miraklet som ligger i bunn. Mirakler er undervurdert, fastslår han, og legger til:
– Målet er at folk går derfra, mette og glade, eller å ha inntatt et måltid med mange smaker.
