– Vi møter Emily og følger henne gjennom et hamskifte, og en slags søken i livet. Reisen til Emily kan minne om en psykotisk tilstand der virkelighet og fantasi går inn i hverandre. Fascinasjonen av et ansikt og noen lepper på et bilde sender Emiliy inn i en jakt på seg selv, sier regissør Ragnhild Arnestad Mønness.

Tekst: Jofrid Åsland | Foto: Stig Håvard Dirdal

Livet er fint. Emily er veldig populær. Hun går på de kuleste festene, jobber i den digge klesbutikken, henger med de rette folka – kort sagt: hun er perfekt. «Jeg levde et normalt og vellykket liv helt til hun dukket opp. Nå er jeg ikke lenger en hel kropp. Hvem er hun og hvordan skal jeg komme i kontakt med henne»? uttrykker Emily.

Gjennom en labyrintisk fortelling får publikum bli med inn i en syk verden av forelskelse. Som i Peer Gynt vil lag etter lag skrelles av løken – og hva finner vi innenfor neste lag?

Hovedpersonen i fortellingen blir veldig fiksert på et bilde av en person som heter Laura. Slik starter jakten etter å finne ut hvem Laura er. Samtidig søker Emily sitt eget speilbilde, og prøver å finne ut hvem hun selv er. Hun framstår som veldig vellykket, men det finnes et mørke der, hvor hun møter urkvinnen i seg selv, og sin egen seksualitet.

– Vi ser for oss at Emily går inn i en slags «Alice i eventyrland» marerittaktig besettelse, som en slags psykose. Historien dreier seg om et ungt menneske i vår tid. Samtidig som vi møter de evige temaene: hvordan være det mennesket du skal være, hvordan forholde seg til kjærlighet og lyst?

Ragnhild vil ha en åpen prosess under prøvene fram til premieren 14. februar. Alt kan skje når de unge skuespillerne bringer sine tanker og ideer til bords. Regissøren er for de fleste kjent som skuespiller, og denne erfaringen trekker hun stor nytte av når hun nå har regien. Ragnhild har også tegnet scenografien, og oversatt stykket fra svensk til norsk.

–Det er gøy å tegne noe ,for så å se det bli til virkelighet. Oversettelsen var virkelig et dypdykk inn i teksten, sier Ragnhild.

Aldri gjort noe lignende

– Min styrke ligger i å være til stede i prøverommet, og se akkurat når historien utkrystalliserer seg – det kjenner jeg meg trygg på, sier regissøren.

Hun har jobbet som skuespiller ved Rogaland Teater i 15 år, men som regissør er hun i den ferske enden. Lauras lepper blir det første teaterstykket i hennes regi. Tidligere har Ragnhild hatt regi på en musikal.

– Jeg liker veldig godt å ha regien. Da får jeg lov til å teste min lesemåte og min fantasi sammen med ungdommene. Jeg liker også ansvaret, og det å få lov til å være inne i prøverommet og ta tak i de tingene jeg ser, sier hun.

Lauras lepper er fortellingen om en person som blir voksen. Hva betyr det å bli voksen?

– Man kan føle seg så hudløs i senpuberteten. Det kan føles som en krise, som gjør at du mister fotfestet en stund. Det kan skje på alle tidspunkt i livet. Som ung kan man bli redd for de sterke følelsene, mens man som voksen skjønner at det ikke er noe å være redd for – man får bare stå i det liksom, sier Ragnhild.

Hun hadde aldri hørt om stykket før Nina Godtlibsen og Carl Jørn Johansen fra Barne- og ungdomsteatret gav henne en bunke med manus for ungdom.

– Jeg likte Lauras lepper best. Jeg likte karakterene, stykket var litt rart og man forstår det ikke med en gang. Det jeg synes er at dette her med jakt på identitet og søken etter seg selv er spennende, sier regissøren.

Livets absurditeter

Det er uklart hvor mye av fortellingen som bare utspiller seg i Emily sitt hode, og hvor mye som virkelig skjer.

– Jeg liker karakterene i fortellingen veldig godt. I første lesning var det noe eventyraktig ved dem. Desto mer vi jobber med dem ser vi at alle karakterene prøver å finne ut av noe i egne liv. De kjemper med ting eller er på jakt etter noe, sier Ragnhild.

Hun synes det er et viktig moment at publikum kan kjenne seg igjen i fortellingen.

– Vi møter livets absurditeter gjennom en slags søken etter noe mer, forklarer Ragnhild. For henne har det alltid virket forlokkende å være kunstner – det har vært det store målet. I fortellingen om Emily blir Laura beskrevet som både kunstmaler, popstjerne og suksessfull journalist. Emily ønsker på et nærmest manisk vis å bli som Laura.

– Jeg kjenner meg igjen. Samtidig tar jeg med meg det jeg vet om å være skuespiller. Det er jo hardt arbeid, vi jobber hele tiden. Som ung tenker du at du skal bli noe helt fantastisk – og så er det kanskje mer normalt. Du møter opp med de enorme forventningene, og så står du igjen der med deg selv.

Jakten etter det perfekte trekker Emily mot Laura i fortellingen, og fascinasjonen for de store temaene førte regissøren til akkurat dette manuset.

Jakten etter noe ekte

– Jeg er veldig opptatt av disse plattformene vi omgir oss med. Vi deler bilder, og viser en polert profil av oss selv utad. Med selfier dokumenterer vi livet vårt, sier Ragnhild.

I dette landskapet tror regissøren mange møter en utfordring når det gjelder å bli bevisst på hva som skjer inni seg selv.

– Kan hende vi ubevisst savner noe sanselig og kroppslig i disse kalde flatene som vi skal prøve å ha kontakt gjennom, filosoferer Ragnhild.

Vi vil møte Emily i en moderne verden, men historien handler først og fremst om hennes reise. Reisen blir til gjennom hennes møter med to nære venner, en lærer, en psykolog og en nabo.

Laura dukker opp på et bilde, og Emily blir veldig fascinert. Etter hvert blir Laura en myteomspunnet person. Emily ser at Laura har mange kvaliteter som hun ønsker seg.

– Kanskje dreier denne fascinasjonen seg om Emily sine egne forventninger til seg selv – så blir hun litt småsyk av alle mulighetene, sier Ragnhild og legger til:

– Hva er det som er galskap? I visse perioder av livet kan ting virke helt uproporsjonalt stort. Den første forelskelsen for eksempel, en jobb du vil ha eller noe du vil få til.

I regissørens tolkning av fortellingen er Laura bare et bilde på noe, en seksuell attraksjon, jakten på en identitet og forelskelse. Men mest av alt et bilde på hvordan noe kan bli altoppslukende.

Hva er det med leppene?

– Leppene til Laura er veldig tiltrekkende for Emily. Hun lurer på hvordan det er å ta på dem, å kysse dem. Hun blir dratt mot dem. På samme måte som om du har sett et bilde i en avis, der det er noe sanselig du får lyst til å finne ut mer om, forklarer regissøren.

Målgruppa til denne forestillingen er ungdom fra 14 år og oppover.

– Hva er det som gjør stykket verdt å se?

– Som ungdom kan du lure på om det finnes andre som tenker som deg, og innimellom føle deg litt smågal. Ungdommen kan lure på hvordan verden henger på greip i forhold til deres opplevelse av den. I stykket Lauras lepper vil de kunne kjenne seg litt igjen, på godt og vondt. Det blir lek, musikk og dans, og jeg håper det blir god stemning, Det viktigste akkurat nå er prosessene og at gjengen som lager fore- stilling opplever skaperglede og fellesskap, avslutter Ragnhild.