Det er bare menn igjen i den slitne arbeiderboligen. Kona er død og Max deler gleder og forbannelser med sine to yngste sønner og sin bror Sam. Det er mest forbannelser det går i. Max opplever posisjonen sin som pater familias utfordret, særlig av sin nesteldste sønn Lenny. Faren og sønnene sloss verbalt, og noen ganger fysisk, om å være størst, sterkest og tøffest. Når den pensjonerte slakteren går i klinsj med Joey, den boksertrente yngstesønnen, er desperasjonen så åpenbar at det er ynkelig.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Menneskenes litenhet

Det er testosteron det går på i Teaterhallen i vinter. Harold Pinters Hjemkomsten ble skrevet i 1964, men maskulinitet går vel aldri av moten. Den moderne klassikeren handler om makt og kjønn, og er tidvis så utagerende at regissør Petter Næss ler så han griner.

– Det er jo veldig morsomt når menns tilkortkommenhet avsløres. Det er det Pinter gjør i dette stykket, han avkler menneskene og viser fram deres litenhet, sier Næss.

Regissøren er kjent for de fleste for filmatiseringer av Ingvar Ambjørnsens fortellinger om «Elling», «Bare Bea» og romaner av blant andre Lars Saabye Christensen og Erlend Loe. Han har regissert Hollywoodfilmer og har bak seg flere sceneproduksjoner, og i fjor gledet han oss med tv-serien «Lykkeland», som han gjorde sammen med Pål Jackman.

– Jeg hørte Hjemkomsten som radioteater i 1980. Jeg var 20 år og opplevde det som spennende, rått og sensuelt. Den opplevelsen er en årsak til at jeg ble interessert i teater, sier han.

Game of Thrones

Han mener Hjemkomsten er Pinters beste, og beskriver stykket som hemmelighetsfullt og gjenkjennelig. Hemmelighetsfullt fordi det er noe der som aldri kommer helt opp til overflaten og som vi bare kan gjette oss til. Gjenkjennelig fordi maktkampene er tydelige og kjent for oss alle.

– Det er Game of Thrones. De kretser rundt stolen til Max, en utslitt og sammenteipet lenestol. Litt av en trone.

Teddy, den eldste sønnen i huset dro til USA for flere år siden og har bare gitt fra seg sporadiske og sparsomme livstegn i de årene som er gått. Så kommer han på besøk, uanmeldt.

Det viser seg at han er høyt utdannet og jobber som akademiker, noe som er truende nok for en pensjonert slakter, en sjåfør, en hallik og en rivningsarbeider som egentlig vil være bokser. Og som om ikke det var nok, Teddy har med seg sin kone, som ingen ante eksisterte.

Paret kommer om natten, og først neste morgen får den vaklevorne patriarken vite at sønnen er i hus etter seks års fravær. Han reagerer som han kan best, med dyptfølt og høylytt raseri.

– Posisjonen trues av at han ikke er orientert, av at noen visste det før ham. Det er interessant når folk blir sinte for noe som er hyggelig, sier Næss.

#metoo!

Max gir sønnene det glatte lag, før han lar det gå ut over sin nye svigerdatter. Henne æreskjeller han så grovt og seksualisert at det kan glippe et lite «#metoo!» ut av selv den mest rettroende antifeminist.

– Når han så oppdager at han ikke får støtte for sin sjikane mot Ruth, snur han tvert om og er blid som en sol. Først når han ikke ser noen annen utvei, behandler han mennesker pent. Det er en atferd som bare er funksjonell. Fraværet av generøsitet er enormt, sier Næss.

Nei, ikke er de generøse, og ikke særlig omsorgsfulle heller. Dette er sivilisasjonens verste side; hvert menneskes kamp for tilværelse og posisjon. Teddys hjemkomst oppfattes som en trussel, ikke en glede. Ruths tilstedeværelse er svært truende. Disse mennene har liten og dårlig erfaring med kvinner, og lengter voldsomt samtidig som de dyrker hatet og forakten.

Incels

– Dette er menn som har levd uten et feminint korrektiv i altfor lang tid og den maskuline råskapen har tatt fullstendig over, mens de egentlig er noen softe pingler med en voldsom lengsel etter kjærlighet. Det er åpenbart at det har skjedd noe i dette hjemmet, utroskap kanskje. Kan patriarken være usikker på om sønnene er hans avkom? Det er vel det verste man kan gjøre mot mannen, så tvil om hvorvidt avkommet er hans, spør Næss.

Dobbeltheten i forholdet til kvinner kommer til uttrykk overfor Ruth, men også i måten sønnenes avdøde mor omtales. Hun hylles i det ene øyeblikket, og drasses gjennom søla i det andre. Hore og madonna. Næss kaller det aggressiv kjærlighetslengsel.

– I dag har vi incels*, og denne gjengen er litt sånn. De har skapt seg et bilde av hva kvinner kan brukes til, og er forbanna for at de ikke får brukt dem, sier Næss.

Ingenting blir enklere av at svigerdatter/svigerinne Ruth melder seg på i maktkampen. Dette er et spill hun kan, og mestrer.

«Pintersk»

Harold Pinter var opprinnelig skuespiller, men det er som dramatiker han framfor alt har gjort seg gjeldende. Han skrev mer enn 30 skuespill – flere av dem gjengangere

på scener verden over. Han skrev også mer enn 20 filmmanus basert på egne og andres litterære verker, blant annet manus til «Løytnantens kvinne» og «Prosessen» basert på romanene til henholdsvis John Fowles og Frans Kafka. Han iscenesatte for teater og etter hvert også tv. Det særegne språket han gir sine rollefigurer har fått sitt eget adjektiv – «pintersk»; en miks mellom dagligtale og stilisert, poetisk språk.

Pinter regnes som en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike engelskspråklige dramatikere, men han var også en krass samfunnskritiker. Som 34-åring skrev han Hjemkomsten, og drøyt 40 år senere fikk han Nobelprisen i litteratur. Nobelforedraget er legendarisk, der særlig amerikanske og britiske myndigheter hud- flettes for invasjonen av Irak to år tidligere. «Intimt forbundet med kunsten er sannheten og søkningen etter sannheten må aldri utsettes. Men politikere er ikke interessert i sannheten, bare i makt. Og makten bygger de på å holde folk kunnskapsløse», sa Pinter i foredraget.

TRUSSELKOMEDIER

Pinters skuespill kalles gjerne trusselkomedier, og Hjemkomsten er intet unntak. Humoren er svart som natten, og man lurer tidvis på om de er ved sine fulle fem disse koleriske, filterløse typene.

– I språk og form framstår det som sykt, fordi det er så drøyt, men de er ikke syke. De driver på som de kan og som de har lært. Det som blir veldig tydelig er den fattigdommen det er i å skjelle ut noen i stedet for å gi dem den klemmen man har lyst å gi, sier Petter Næss.

* Incels står for «involuntary celibates» – mennesker i ufrivillig sølibat, og er et internettfenomen der i hovedsak menn får dyrke sitt raseri mot kvinnene som ikke vil ligge med dem – og mennene som får ligge med kvinner. Disse forumene er gitt ansvar for flere terrorlignende aksjoner, der mennesker er blitt drept eller kommet til skade.