Det er bare å feste setebeltene og gjøre seg klar for en teatralsk merkverdighet, en syretrip av det utenomjordiske slaget. William Shakespeares ”En midtsommernattsdrøm” er et overflødighetshorn av lyst og løye, surrealisme, tant og fjas, men også av voldsom tragedie, eksistensiell tvil, følsomhet og ømme hjerter. Litt av hvert, altså, å ta med seg til den dype teatersamtalen etterpå.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Teater i 5D

Handlingen er helt crazy. Shakespeare mente også det. Det kan være grunn til å lure på hvor mye rabbel den mannen egentlig hadde i hodet, og hva han gjorde for å slippe det fram. ”En midtsommernattsdrøm” er begått helt uten filter, og for å gjøre det ekstra ubegripelig gøy lages høstens forestilling på hovedscenen i fem dimensjoner. Minst.

– Det er vår ambisjon, uten å røpe for mye. Hvis reglene tillater det, altså. Velviljen er der, lover Maria Kjærgaard-Sunesen.

Inn i en drøm

Hun regisserer galskapen, og sammen med scenograf og kostymemaker Simon Witzansky tar hun oss med til antikkens Athen. Det skal inngås et fornuftsekteskap, en politisk allianse mellom mektige mennesker, og byen står på hodet. Hoffmesterens datter skal også gifte seg, for å bevare maktstrukturene, men den unge damen motsetter seg sitt planlagte ekteskap, en forbrytelse det knyttes dødsstraff til. Hun rømmer med sin elskede, med den forsmådde brudgommen hakk i hæl, og ender i den mørke skogen der alt kan skje.

Og det gjør det. Her møter vi alvekongen, hans dronning og hennes danseglade alvehoff, og etter hvert et esel. Alvekongen og dronningen sliter med sjalusi, og mens kongen forsøker å narre dronningen tilbake til ham sørger alvekongens hjelper, Puck, mer eller mindre frivillig, for å komplisere situasjonen med helt uforsvarlig håndtering av magisk blomstersaft. Når fire håndverkere dukker opp i månelyset for å øve på teaterstykket de skal framføre i det planlagte bryllupet i Athen, blir kaoset komplett. Som i en drøm.

– Det hele er som en gal og lidderlig drøm, konstaterer Kjærgaard-Sunesen.

– Drømmer er logiske og superulogiske. De er gjenkjennelige og fremmedgjørende, forutsigbare og overaskende vanvittige. De gir oss alt rett fra posen, det forferdelige og det fantastiske, sier Witzansky.

Teater, film, tegneserie

Selvsagt er dette mer enn psykedelisk gøy. Det er Shakespeare. Han skrev ”En midtsommernattsdrøm” i London en gang mellom 1594 og 1596, og det er lov å lure på hvor han fant inspirasjonen i den fuktige og tæringssyke britiske hovedstaden i senmiddelalderen. Stykket er filmatisert flere ganger, første gang så tidlig som i 1904, det er laget operaversjoner og flere balletter, i tillegg til at stykket er satt opp utallige ganger på teaterscener verden over. Klassisk dramatikk og litteratur har latt seg inspirere av Shakespeares drøm, for eksempel Henrik Ibsens ”Sancthansnatten”, og i den såkalte populærkulturen finnes det tallrike referanser til stykket, inkludert tegneserier. I Norge foreligger det flere oversettelser, på både nynorsk og bokmål.

Lag på lag

”En midtsommernattsdrøm” er en forestilling i mange lag, og det gjelder altså om å holde styr på lagene. Eller gi seg hen til rasjonaliteten i det irrasjonelle.

– Vi beveger oss mellom to verdener; en drøm og en virkelighet. Så kommer det ekstra laget i form av skuespillet som håndverkerne øver på. På toppen av det hele det postdramatiske og episke elementet, meta-laget, der skuespillerne på scenen for eksempel kommenterer handlingen i stykket, og stiller publikum spørsmål. Alt dette bidrar til å gi dimensjon, men det hjelper også publikum til å holde styr på handlingen, sier Kjærgaard-Sunesen.

Flerstemt poesi

Alle Hovedscenens virkemidler tas i bruk. Scenetårn og dreiescene får kjørt seg, det samme får teaterets systue, som har produsert uendelig mange vanvittige kostymer og som sammen med Witzansky er skyldig i tidligere nevnte eggstokk. Koreograf Blinda Braza hjelper til med å organisere de mange kroppene i skogen, og den svenske komponisten Anders Ortman har skrevet ny musikk. Deler av Shakespeares poetiske tekst er blitt sanger.

– De er så vilt musikalske i dette ensemblet, så dette blir superflott og flerstemt og løftet fram av et fantastisk lydsystem, sier den danske regissøren.

Lyst og kontroll

Så hva handler det om? Egentlig?

– Det handler om kjærligheten, lysten, begjæret. Om at kjærligheten alltid har en skyggeside. Om at mennesket heller dør enn å ikke få den man elsker. Og om menneskets behov for kontroll, og naturens vrangvillige innstilling til det behovet. Det kan man kjenne igjen, ikke sant, spør regissøren.

– Hvor modig var Shakespeare som skrev om begjær og seksualitet på 1500-tallet?

– Han var en rebell, han brukte poesien til å forkle helt tydelige referanser til ren seksuell lyst. Fordi det var elegant og åpent for tvetydighet kom han seg unna sensuren, sier hun.

Underteksten

Det er et eventyr for voksne som fortelles på Hovedscenen i høst, en drømmecollage. Men eventyr var vel ikke eventyr hvis det ikke fantes et budskap mellom linjene, og Shakespeare var ikke Shakespeare uten underteksten.

– Shakespeare skriver om renessansemennesket som setter seg selv og sitt begjær i sentrum. Det var der han var, og det er der vi fortsatt er nå, med bloggere og influensere som lever av likes og klikk og bekreftelse på seg selv. Får man ikke annerkjennelse eksisterer man ikke, får man ikke den man elsker er ikke livet verd å leve.

Sånn er det jo også i dag. Vi vil så gjerne ha kontroll, få styr på det. De som elsker vil så gjerne bli sett, og de vil holde på kjærligheten. Det samme vil rollefigurene i ”En midtsommernattsdrøm” – men kjærlighet og lyst kan ikke kontrolleres, sier Kjærgaard-Sunesen.

Drømmen, altså

– Det er et supermoderne stykke, som viser oss forelskelsen som en høyst midlertidig tilstand, som drømmene. Og som kunsten, sier Witzansky.

– Det er viktig at vi skjønner i vår rasjonelle verden at drømmene er noe, enten de er flotte og riktige eller platte og stygge, eller helt meningsløse. De er vår viktigste mulighet til å utvikle oss som mennesker. Kjærligheten er omskiftelig, vi må kunne le litt av vår ekstreme – men menneskelige – streben etter å få den, og vi må gjøre det beste ut av den mens vi har den, sier Maria Kjærgaard-Sunesen.