Foto: Stig Håvard Dirdal

Teatret flyter over av sanselige inntrykk når det er på sitt beste. I energien som flyr mellom aktører på scenen, mellom sal og scene og ikke minst gjennom hjerne og hjerte. Sjelden går vi uberørte ut fra teaterrommet når alt er i sving.

En midtsommernattsdrøm nærmest krever en kreativ overflod og lekenhet. Teatrets superstjerne gjennom århundrer – William Shakespeare – åpner sesongen som ellers er preget av mye nytt og spennende.

Vi søker alle å finne eller gi mening til den tiden vi er tildelt. Vi kan bli sprø av selvransakelse og selvforakt idet vi opplever at vi ikke strekker til.

I mange av stykkene som blir presentert denne høsten, møtes denne tematikken med forståelse og forsøk på innsikt. Det er ikke lett å leve opp til egne og andres forventninger som menneske.

Det er befriende når teatret kan belyse vanskelige moralske og eksistensielle dilemmaer uten fordømmelse eller konklusjon, men med omsorg og empati også for det som ikke tåler dagens lys.

En skuespiller streber ofte etter så stor grad av innlevelse som mulig. Og det å leve seg inn i andres liv, innebærer å klatre inn i andres hode og følelsesliv for å se ut på verden fra deres øyne.

En aktiv og søkende empati som må inn i de rommene man helst vil holde lukket, for å forstå.

Vi legger altså opp til en omfavnende høst før vi lar ishjertet slippe til i A Christmas for Carol på tampen av året. For siste gang…

Velkommen i teatret!