Det var en gang …et stykke tre
Historien om Pinocchio handler lite om neser som vokser, og mye om hva som må til for å bli en ordentlig gutt. Barne- og ungdomsteatret leverer en ekte klassiker i høst.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Italienske Carlo Collodi skrev historien om Pinocchio med noen baktanker. Dem skal vi komme tilbake til, men først må vi viske ut Disney-versjonens avrundede, småfrekke og sjarmerende Pinocchio fra bevisstheten. Collodis Pinocchio er i grunnen nokså ufordragelig, selvopptatt og vanskelig å like. Det er en Pinocchio med skarpe kanter vi møter på Hovedscenen i høst.
- Pinocchio kommer til verden som en ferdig gutt, helt uten alle de tidlige erfaringene om rett og galt, godt og vondt, kjærlighet og hat. Han er lett å påvirke, lokke og lure fordi han aldri har hørt alt det vi sier til barna våre helt fra de er små: Vær skeptisk til fremmede. Ikke bli med noen som lover deg godteri. Pass på og tenk deg om, sier regissør Simon Lay.
Far i fengsel
Treskjærer Geppetto, Pinocchios «far», erfarer tidlig hva slags rabagast han har skåret ut av et trestykke. Den fattige, ensomme og snille håndverkeren har et stort savn i livet og men gleden ved å endelig ha fått noen i livet, varer ikke lenge. Det første Pinocchio gjør er å stjele parykken hans. Sånt blir det bråk av, og Pinocchio klare å lage såpass mye rabalder at politiet blir tilkalt og arresterer Geppetto.
– Pinocchios moralske kompass er ikke særlig godt kalibrert, derfor har han fått gresshoppen Gregors som en slags samvittighet. Ifølge Gregors er Pinocchio bare er en bunt med pinner så lenge han ikke tar ansvar for handlingene sine. Men alle som har en samvittighet vet at den kan man lytte til, eller la være, sier Lay.
Pinocchio velger lenge å lukke ørene, og det går riktig ille. I den opprinnelige historien Collodi skrev i 1881, blir tredukken kastet på bålet, vendt i mel og nære på frityrstekt. Så blir han forsøkt druknet og siden omskapt til et esel, før han ender med å bli hengt. Historien ble skrevet som en føljetong i et magasin for barn, men verken redaktører eller lesere aksepterte en så brutal slutt på livet til tredukken de hadde fått et forhold til. Så Collodi fortsatte på historien. Den får sin nye finale i haiens buk, av litteraturhistorikere foreslått som en metafor for lånehaier. Der redder Pinocchio Geppettos liv. En god gjerning, kan Gregors konstatere.
– Moralen i denne historien er at man må kvalifisere seg for å bli medlem av samfunnet. Man kan ikke bare forlange å få høre til, man må faktisk bli antatt. Da må man oppføre seg, forklarer Lay.
Italiensk identitet
Carlo Collodi var en samfunnskritisk og -engasjert skribent, i et land som ble til bare tjue år før Pinocchio ble publisert. I 1861 gikk en rekke republikker, kongedømmer, bystater og fyrstedømmer sammen for å danne den staten vi kjenner som Italia, med ulike språk og dialekter, kulturuttrykk og skikker. Collodi var særlig opptatt av utfordringene knyttet til å bygge en felles-italiensk identitet. Han var overbevist om at Italias framtid ville avhenge av at barna lærte det samme språket og de samme skikkene, og at bare gjennom skolen kunne et solid, enhetlig Italia bygges. Det nyfødte Italia innførte obligatorisk grunnskole, og effekten på utbredt analfabetisme uteble ikke. Collodi mente imidlertid at det var nødvendig å presse ytterligere på for å få fattige familier til å sende ungene på skolen.
Samtidig mener mange at Pinocchios voldsomme appell skyldes at den rampete, egenrådige og frekke guttungen, som til slutt gjør det riktige – tar vare på sin far – er et uttrykk for det ultimate italienske. Kroppsliggjøringen av denne fellesnevneren var det italienerne trengte for å finne italieneren i seg.
Amerikansk forvrengning
Disneys Pinocchio revolusjonerte tegnefilmmediet i 1940. Siden har verden fått ytterligere 17 spillefilmer, i tillegg til TV-serier, skuespill og dataspill. I Disneys versjon, og mange andres, er et framtredende trekk at nesen vokser når Pinocchio lyver. I Collodis opprinnelige historie er ikke dette sentralt. Joda, Pinocchio lyver også, friskt og freidig, men Collodi lot ikke nesen hans vokse bemerkelsesverdig i den anledning. Hollywood-versjonen gjorde imidlertid et såpass stort inntrykk at emojien for løgn er en latterlig lang nese, og aviser som Washington Post bruker målestokken null til fire pinocchio når de faktasjekker politikeres uttalelser.
Klaus Hagerup har skrevet manus til Barne- og ungdomsteatrets oppsetning. Ifølge regissøren en det nærmere Collodis opprinnelige historie, men langt mindre politisk.
Simon Lay«Dette er teater for barn, med barn, og det er den gode historien vi trenger for å lage det.»
Dette er teater for barn, med barn, og det er den gode historien vi trenger for å lage det.
Simon Lay
– Vår historie er ikke politisk, ikke på den måten, i hvert fall. Det er et spennende eventyr og en veldig god historie om å gå fra å være selvopptatt, utakknemlig og korttenkt, til å innse at det har konsekvenser å bare dra til Slaraffenland, eller ukritisk blir med på det Erling Rev og Suzie Katt foreslår, sier Lay.
– Dette er teater for barn, med barn, og det er den gode historien vi trenger for å lage det, legger han til.
48 unge håpefulle
Og som alle gode barneforestillinger er det sang og musikk, fantastiske kostymer og fargerik scenografi. Heine Røise har det musikalske ansvaret, og kostymedesigner og scenograf er Milja Maaria Salovaara.
– Vi har to lag skuespillere, som er på scenen annenhver uke. Til sammen er det 48 av dem, mellom 8-18 år, forteller Lay, og ser ikke stresset ut i det hele tatt.
– Jeg jobber ikke annerledes med barn som skuespillere. Jobben min er å sørge for at de får den informasjonen de trenger, at vi snakker om teksten og at de gjøres i stand til å trekke linjer gjennom stykket. De yngste trenger kanskje å bli fortalt at rever blir sett på som lure, og at katter kan være dumme, men alt i alt er det det samme de trenger som voksne skuespillere; mange elementer å jobbe med, og inspirasjon til å utforske rollen de skal fylle.
Å lage gode mennesker
Simon Lay er regissøren som ga oss Alle fantastiske ting, Espen Hanas enmannsbragd som rogalandspublikum tilsynelatende aldri får nok av. Han har gjort flere BUT-oppsetninger tidligere.
- Standarden på BUT er helt fantastisk, og jeg begriper ikke at ikke flere institusjonsteatre prøver seg på noe lignende. I BUT er selvsagt premieren viktig, men reisen fram mot den er det sentrale. Det handler om å lage gode mennesker, og det er det et privilegium å få være en del av, sier Simon Lay.
