Danser med følelsene
Kasper Skovli Botnen har en høy, indre rytme. Roen kan han finne ved å danse på et svaberg i Godalen, spille rollespill på Playstation, høre på The Beatles eller bare stoppe opp og se på et tre. -Jeg jobber iherdig med å leve i nuet.
Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal
-Jeg anbefaler alle å finne seg et svaberg og danse mot vannet, eller dra seg selv ut av komfortsonen på en annen måte. Det er veldig ubehagelig, men også befriende. Jeg tror vi hadde hatt godt av å danse litt mer rundt i gatene. Jeg ville i hvert fall blitt veldig glad hvis jeg så folk gjøre noen moves rundt i byen.
Alltid dans
Kasper Skovli Botnen er nærmest født danser. Nå drømmer han om å dra i gang jazzballett-timer for kollegene på Rogaland Teater, som et fint supplement til torsdagsyogaen. Faktisk startet dansen for han før han ble født. -Jeg var jo med på scenen da mamma var seks måneder på vei med meg og danset i Jungelboken.
Siden har morens dans og farens musikk, gjort veien til en scene kort for Kasper. Musikken har alltid vært viktig, særlig The Beatles – som han har et fanatisk forhold til. Aller nærmest hjertet er «In my life». Foreldre, og etter hvert foreldrenes nye partnere, har oppmuntret, pushet og støttet han hele veien mot teaterscenen.
-Jeg danset i Operaballetten da jeg gikk på barneskolen. Men jeg var ikke tålmodig nok til å tøye fire timer om dagen, i tillegg til danseklassene.
Kasper danset likevel videre, på Bårdar Danseinstitutt, i musicaler på Chat Noir og på dramalinjen på Hartivg Nissens skole.
-Jeg elsker å danse og synge. Da jeg var russ og hadde eksamener på dagen, spilte jeg en student i «Les Miserables» på Oslo Nye Teater om kvelden, tok på meg russebuksen og festet på Tryvann til langt å natt.
-Jeg søkte Teaterhøyskolen og tenkte «Det er virkelig ingenting annet jeg vil».
Livet på en pidestall
Så hva er det med teateret? -Jeg tror det er ekstremt viktig. Vi har sett det nå med Covid. Folk skraper på døren. Jeg har ikke akkurat formulert hvorfor det er så viktig for meg, men det handler om at jeg opplever hvordan det påvirker folk. Kunst utvikler oss som mennesker. Selv blir jeg veldig rørt av teater, også som publikummer. Jeg har alle antennene ute – det er som en rus, helt uten rusmidler. Den herlige energien i møte mellom scene og sal, alle i salen og på scenen er sammen. Vi opplever det samme, men likevel berøres man av helt ulike ting. Det er en relasjon som ikke er så konkret, men som virkelig er verdt å jobbe for.
-I teateret settes livet på en pidestall, det vises fram og vi kan alle kjenne oss igjen. Vi speiler virkeligheten og gir noe å fundere og reflektere over.
Vil bli lenge
Våren 2019 kom Kasper Skovli Botnen til Rogaland Teater. -Jeg har aldri blitt så godt mottatt noe sted som her. Alle er til stede for hverandre, det er ikke noe hierarki, men et felles ønske om å dra i samme retning. Alle på Rogaland Teater er mine forbilder!
Kasper framstår tvers gjennom blid og koselig, han smiler lett. Men han er en litt bekymret type, mener han. Når tankekjøret tar av og det plagsomme tunnelsynet snevrer verden inn, er han ekstra glad for å ha folk rundt seg som får han til å åpne litt opp. -Jeg kan ha følelsene på utsiden. Men det er jo det vi gjør i dette yrket, jobber med følelser.
Oslo-gutten Kasper har spilt teater i Skien, i Molde, i Drammen og i Oslo – men det er altså i Stavanger har lyst til å være framover. -Jeg savner ikke Oslo. Når jeg drar dit nå, synes jeg det er sjukt mye folk over alt. Her er det helt perfekt, mener han.
Nye, gode venner og kolleger, fine turer og små, sosiale settinger, er kvaliteter ved Stavanger. 30-årsdagen i fjor vår, er et godt eksempel på hvorfor Kasper trives så godt.
Et rundt tall skulle feires i ny by, uten familie, midt i pandemien. Noen få, gode kolleger kom sammen – med en meters avstand – de sang «Black Bird» for bursdagsbarnet, Beatles-fan som han er, lagde show, og hadde avtalt med familien, som holdt tale på telefonen. -Det ble en av de beste bursdagene jeg har hatt.
Barnslig
På god vei inn i 30-årene, kjenner han fortsatt på Peter Pan-syndromet, altså motviljen mot det voksenlivet innebærer. Han jobber stadig med å akseptere at han ikke kan være godt likt av absolutt alle og at ikke alt alltid er hundre prosent perfekt.
-Og så er jeg så barnslig at jeg er veldig glad i å spille tv-spill. Ikke skytespill, altså, men jeg liker rollespill – hvor man kan gå inn i historiene og spille med venner.
Og så er den korte veien til bademulighetene i Godalen, nesten grunn nok alene til å bo i Stavanger. -Jeg og min gode venn og kollega Anders Dale begynte med isbading to-tre ganger i uka sist vinter. Bading er en god ting! Nå har vi vært litt mer forsiktige for å være sikker på å unngå forkjølelse, testing og karantene, forteller Kasper og håper de kan ta opp badingen igjen veldig snart. Inntil videre nøyer han seg med en iskald dusj hver morgen.
Føler fellesskapet
Fellesskap og samhold i ensemblet, i produksjonen, kolleger i mellom. Det er magien ved teateret for Kasper Skovli Botnen. Og i arbeidet med noen forestillinger blir samholdet ekstra sterkt. I oppsetningen «Tønes, en teaterkonsert helt uten Tønes», for eksempel. -Jeg hadde kjærlighetssorg etter den forestillingen. Det var en viktig produksjon for meg. Alle hadde det samme eierskapet til den og vi ble en sammensveiset gjeng.
«Åpenbaringen» ga også Kasper et snev av sorg da spilleperioden var over. -Jeg var veldig glad i den forestillingen. Jeg satte stor pris på oppgaven. Vi hadde nesten ingen scenografi, vi satt i publikum, så samlet vi oss, som et kor – og vi skulle synge, noen ganger trestemt. Det var en lytte- og konsentrasjonsøvelse. Vi jobbet sammen og det var aldri skummelt – bare utrolig mye gode tanker i den forestillingen, minnes Kasper.
Anmelderne var også begeistret for oppsetningen. Teaterkritiker Kristin Aalen skrev: «De sju skuespillerne gjør en imponerende innsats, verbalt så vel som musikalsk, og gir dybde, kontraster og resonansbunn i de fire fortellingene om et knippe mennesker som kjemper hardt for å forstå seg selv, hverandre og finne en mening med å leve».
-Jeg tenker ofte på hva andre tenker om meg. Som skuespiller blir man hele tiden sett og vurdert, men jeg jobber mye med å bry meg mindre om det. En anmeldelse er også bare en subjektiv mening.
Vil spille på lag
-Som type er jeg en fysisk og energisk skuespiller. Og jeg er en ensemble-skuespiller. Jeg vil være en del av laget og trenger ikke å spille Hamlet eller Peer Gynt for å være lykkelig.
Sist høst spilte Kasper i «Et drømmespill». -Et stykke det nesten er vanskelig å snakke om. Det er jo om drømmer – og det er jo det teateret ofte er også.
I vår venter en klassiker av et annet slag: I «Maria Stuart» skal dronningene Elizabeth 1 av England og Maria Stuart av Skottland stå mot hverandre. Her kommer Kasper inn, i knallblå badedrakt, 11 cm høye stiletthæler, med en diger krage og en vanvittig kappe, som den franske prinsens sendebud, Grev Auberspine. Oppgaven er å overbringe prinsens frieri til Elizabeth.
-Det skal bli spennende! Vi skal ha noen voldsomme, uttrykksfulle kostymer. Universet er historisk og tidløst, framtiden og fortiden om hverandre. Og jeg tror det kommer til å bli fint.
Elsker hele smæla
Kasper elsker prøveperiodene, forteller han. Når man nærmer seg stoffet, aller helst jobber sammen – på gulvet i prøvesalen – blir en del av noe større enn seg selv og sin rolle. Noen ganger kan starten mot en forestilling kjennes vanskelig. Andre ganger kommer knekken fem-seks uker ut i prøveperioden. Man spørs seg «Hva skal dette bli – skal vi spille dette for folk?».
-Det er gøy i prøveperioden, og gøy å spille. Jeg liker hele smæla, jeg.
-Teateret gir mye glede til andre – og det gir meg veldig mye glede. Sang, dans, skuespill – det er det jeg håper å jobbe med hele livet.