Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

Etter første leseprøve med ensemblet i «Åpenbaringen» sendte Mari V. Kjeldstadli, som er regissør for stykket, en begeistret melding til teatersjef Glenn André Kaada om at hun ikke kunne fått bedre folk med seg på laget. Godt inn i prøveperioden er hun enda mer overbevist. Det ensemblet hun jobber med, har det som skal til for å belyse forestillingens evig aktuelle og likevel stadig vanskelige tema; menneskets søken etter en høyere mening i tilværelsen.

For det er hva regissøren mener «Åpenbaringen» handler om. Her følger vi fire mennesker som alle leter etter mening, og på en eller annen måte synes de finner det i Gud. -Disse fire opplever på ulike måter at Gud snakker til dem.

Men det skal vise seg at den guden disse fire hører, ikke kommer med åpenbart konstruktive og universelt oppbyggende beskjeder.

Fire skakke kall

En mann midt i livet blir overbevist av en engel han mener å se om at han skal gå ut og gi kjærlighet til en tigger for på den måten å redde verden. Mannen tolker kjærlighet som sex og fullfører kallet. Mannens kone deler ikke hans tro på at dette redder verden.

Tiggeren har vært from og sterk i sin gudstro, men begynner å tvile. Handler hun ikke lenger i tråd med Guds ord?

To voksne brødre ser seg tilbake og lurer på hva deres barndom var. Den ene bærer et stort nag til den andre, som slett ikke kan forstå grunnene til det. En slags omvendt Kain og Abel-historie bygger seg opp.

En 17 år gammel jente møter vi i et avhørsrom. I samtale med en miljøarbeider kommer det fram at hun har tilgang på sprengstoff og våpen – og at hun har en høyere mening med sin plan om å bruke det. Hun er styrt av religiøse lover, men de stemmer ikke overens med verdslige, juridiske lovene. Hvem har makt til å definere sannheten når fanatisk tro møter velferdsstaten?

Hva kan erstatte tro?

«Åpenbaringen» hadde urpremiere på Dramaten i Stockholm i 2017. Dramatiker Mattias Andersson hadde selv regi da. I vår ble stykket spilt på Det norske teater i Oslo. Nå står Teaterhallen og Rogaland Teater for tur.

-Denne teksten lever veldig i vår samtid og går rett inn i samfunnsdebatten i det sekulære Skandinavia der religion er lite til stede i manges hverdag. Sannhet og mening står sentralt.

Når troen på Gud er borte, er det mange i vår del av verden som må finne noe annet å tro på i dette vakuumet.

Så hva kan erstatte en religiøs tro? Mari V. Kjeldstadli synes hun ser at kan være så mange slags prosjekter.

-Påstanden i tiden er at vi heller dyrker oss selv. Noen tror på selvrealisering, andre på et politisk budskap, på et fotballag eller på kjernefamilien. Slik jeg ser det, handler det om å ha noe å leve for som er større enn en selv – noe som får deg til å stå opp om morgenen. Å oppdra et barn, kan jo for mange gi en høyere mening.

-Å finne mening for seg selv og sitt liv er en ting. Noe annet er å projisere handlinger utført for seg selv over på noe større – for å rettferdiggjøre det, mener hun.

Høyere eller egen mening?

Å finne mening i sitt eget liv er vel og bra, og så lenge det man tror på ikke går utover noen, så må vel målet være at man kan leve sammen med ulike ideer om hva som er viktig og riktig.

-Samtidig er det fortsatt mange som hevder å kjempe en større sak, som mener å handle på vegne av en ideologi eller en Gud i ulike sammenhenger.

Kjeldstadli er opptatt av å pirke litt i om noe av det vi hevder å gjøre for noe større enn oss selv, egentlig er motivert ut fra forhold i vår egen lille boble.

-Det er så enkelt å si at man synes det er fryktelig at mennesker i verden er på flukt fra krig og klimakatastrofer, men når deres behov truer våre, handler vi likevel ikke ut fra idealene vi påstår å forfekte, mener hun.

Bibelkjennere vil finne mange referanser i «Åpenbaringen». Til Jobs bok, Johannes’ åpenbaringer, Korinterbrev og Paulus. Mari V. Kjeldstadli er ikke så kjent i det religiøse rommet selv og forsikrer at kunnskap om Bibeltekster ikke er en forutsetning for å forstå stykket.

-Jeg tror vi alle er kjent med søken på en eller annen måte.

Andre vil gjenkjenne referanser til film, musikk og litteratur, dramatikeren sier han er inspirert av blant annet filmen Offeret av Andrej Tarkovskij og boken Retrotopia av den polske sosiologen Baumann, men her er også spor av Et drømspill av August Strindberg og Dantes Den gudommelig komedie.

Så til skjærsilden

På scenen i Teaterhallen har scenograf Sven Haraldsson skapt et slags forsamlingsrom. Publikum inviteres inn og følger alle de fire hovedhistoriene parallelt. Alle de sju skuespillerne er på scenen hele tiden.

-Her har teateret en unik mulighet som film ikke har, til å fortelle flere historier parallelt. Det kan foregå ulike ting på ulike steder i rommet samtidig. Denne teksten er scenisk interessant fordi den åpner for det.

-Men å spille slik jeg ber skuespillerne om her, er enormt krevende. Alt synes, vi spiller med helt åpne kort og det krever en enorm konsentrasjon å jobbe på denne måten, mener Mari som synes skuespillerne hun har med seg, passer perfekt sammen for å løse oppgaven.

Og oppgaven er å fortelle denne historien for publikum – og sammen med publikum gå gjennom det hele – som en slags skjærsild – for at alle i rommet, sammen skal komme ut på den andre siden.

Hva er sant?

Historiene er tøffe, og det blir ganske brutalt når konsekvensene av ikke å greie å åpne seg for andre sannheter enn sin egen kommer for dagen.

Men nettopp det er noe av poenget med å spille «Åpenbaringen», slik Mari V. Kjeldstadli ser det. -Mange tenker nok at alle ser verden som dem selv. Dette stykket er en bevisstgjøring av at det går an å forstå at andre kan mene noe annet enn en selv, uten at man må kjøpe den andres sannhet. Klarer man det, har man kommet langt.

-Jeg tror det å være i det samme rommet, tenke over det sammen med andre mennesker og være sammen, er den eneste måten vi kan håpe å forstå hverandre på.

-Sånn sett kan man kanskje like gjerne kalle det en andakt som en forestilling, undrer Mari V. Kjeldstadli. For når ord ikke strekker til i vårt rom, tar musikken over. Akustisk sang – alt skapt av skuespillerne på scenen der og da.

Tekst gjennom kropp

Mari V. Kjeldstadli jobber i Stavanger for første gang. Hun har permisjon fra Nationaltheatret, hvor hun er ansatt som dramaturg. Hun er selvlært i teaterfaget etter å ha startet reisen som sufflør for seksten år siden. De siste årene har hun vekslet mellom et virke som regissør og dramaturg. Da får man det beste fra to sider av en teaterproduksjon, mener hun, og løfter frem arbeid med tekst og samarbeid med dramatikere på den ene siden, og muligheten for å arbeide tettere på skuespillere på den andre. Etter Rogaland Teater reiser hun til Kilden i Kristiansand og får en litt kortere togtur hjem til Oslo i helgene.

-Jeg er opptatt av tekst og av tekst gjennom skuespillere. Jeg elsker det kollektive i å tenke i rom som vi må gjøre i teateret. Selv tenker jeg aller best i samtale med andre og derfor synes jeg det er fantastisk i prøverommet. Der kan jeg tenke inn i andres ord.

Åpenbaringen

Og mens vi er inne på ord. Du tenker kanskje lyst og optimistisk om ordet åpenbaring, at det har noe klart og løfterikt over seg. Ikke her. Her er står alt på spill.

-Åpenbaringen er apokalypsen, undergangen. På gresk betyr ordet åpenbaring egentlig apokalypse. Da er det noen få som skal løftes opp. For de aller fleste peker åpenbaringen framover mot en undergang. Men det betyr ikke at forestillingen er blottet for håp.

-Jeg ser vel til syvende og sist på det som et humanistisk prosjekt, både fellesskapet i teaterrommet og selve teksten. Jeg håper publikum ønsker å bli med oss gjennom denne sakrale og humanistiske skjærsilden, sier Mari V. Kjeldstadli.