Høna Paula er ikke særlig frittgående, men når hun inntar scenen, kan alt skje. Sceneteknikerne ler så de griner.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Hun er eneste høne i kurven, Paula. Den mannsdominerte arbeidsplassen hennes teller åtte menn, alle med broket fortid. Pluss altså Paula. Alt dette skal vi snakke mer om.

På hundredelen

Du ser dem noen ganger, i såkalt åpne skift, der de sklir forbi i mørke klær med en kulisse på slep, eller noen rekvisitter i armene. Som regel er de bak scenen, og du tenker ikke stort på dem. Det bør du. Uten dem, ingen magi på scenen.

Det er disse guttene som heiser saker og ting og skuespillere opp og ned og inn og ut, som trykker på knapper og flytter på tunge og lette ting og sørger for at alt går som smurt på hundredelen. Det er ikke rom for feil, og ingen kan ta seg en lur eller sjekke sosiale medier – selv ikke i produksjoner der fint lite skjer.

På sceneteknisk heter det ikke forestilling, det heter produksjon. Og selv om produksjoner med mange skift er travle er det produksjoner med få eller ingen skift som er de mest krevende. For teknikerne må fortsatt følge med. De har ansvaret for sikkerheten på scenen, og er også brannvakter.

– Det hender at det er mer spennende å se maling tørke, flirer Aslak Lange. Da er det ekstra godt å ha høna Paula å glede seg til.

Broket fortid

De åtte sceneteknikerne er delt i to lag, som går dag og kveld, annenhver uke.

– Vi kjører bare forestillinger på Hovedscenen, men vi har jo tre andre scener der vi ofte er med på å rigge opp og gjøre klar. Og oppstår det en krise må vi bidra til løsning. Du vet aldri hva som møter deg på denne jobben, sier Lange.

Her kommer nytten av en broket fortid inn. Mellom seg har de åtte erfaring som tømmermann, platearbeider, blikkenslager, ROV-pilot, stillasmontør, elektriker, pubeier, madrassfabrikk-arbeider, pølsebueier, danseband-musiker, spinneriansatt, psykiatrisk miljøarbeider, barnehjemsmedarbeider, avisbud, avløyser, bakeriansatt, pilgrim, konsertarrangør, yrkessjåfør, barnehageassistent, fotballspiller, motorsykkelutleier, drosjesjåfør, sikkerhets-tekniker, webdesigner og tekstforfatter. Blant annet. Flere er også musikere.

– Det er en fordel å ha gjort litt av alt, og det er en stor fordel å være musiker. Noen skift fungerer langt bedre om man klarer å holde takten, sier Michael Ravndal.

Timing is everything

Ingen, verken folk eller ting, må dale ned fra oven et sekund for tidlig eller for sent. Kulisser og rekvisitter som står et annet sted i dag enn i går kan få katastrofale følger. De åtte nyter en tillit som de tar på det største alvor.

– Vi har mye avansert teknikk som forhåndsinnstilles, men vi må jo forstå hvordan alt virker. Vi bruker sertifisert utstyr og læres opp i bruken av det. Daglig sjekker vi at alt er i orden, og det er oss selv vi heiser opp når vi tester. Vi skal sørge for at de som er på scenen føler seg trygge, forteller Lange.

Mye kan skje når et teaterhus kjører for fulle mugger, og mye kan gå galt. Den store dramatikken foregår stort sett i planlagte former foran på scenen, mens alle de små hendelsene må sceneteknikerne finne ut av. Det er lett å tro at det viktigste arbeidsredskapet til en scenetekniker er gaffateip, men det avviser Lange og Ravndal.

– Hodet, sier Lange, og dunker seg i skallen.

– Fifty-fifty kreativitet og teknisk kunnskap. Vi blir ganske gode i praktisk fysikk, legger han til.

Oppfinnere

– Vi er ofte litt oppfinnere, mener Ravndal.

– Som når dragen i Brødrene Løvehjerte skal nyse på publikum, foreslår Lange.

– Ja, og når den kjøttetende planten i Little Shop of Horror skal slynge tentaklene sine ut i salen. Eller når en jærstol skal være selvkjørende. Akkurat den løste vi ved å modifisere et hundebånd av det slaget som trekkes ut og ruller seg inn igjen. Det er sånne utfordringer som gjør jobben så interessant, sier Ravndal.

– Jeg kan ikke komme på en ting i min bakgrunn jeg ikke har hatt bruk for i denne jobben, sier Lange. – Noen ganger går jeg hjem og tenker at jeg har vært på en lekeplass hele arbeidsdagen. Hver eneste dag på jobb er en fest, selv på en lørdag kveld.

– Det er vel ingen arbeidsplass som kan måle seg med denne, fastslår Ravndal. Han har vært her siden 2007, og har ingen planer om å gjøre endringer. Lange begynte for sju år siden, og har aldri sett seg tilbake.

Kompetent urokråke

Sceneteknikerne ser mye framover. Til siste forestilling i en produksjon, når høna Paula skal på scenen. I motsetning til sine kolleger er Paulas kompetanse begrenset, men som urokråke er hun til gjengjeld god. Veldig god.

Paula kom til Rogaland Teater for å gjestespille i Trollmannen fra Oz i 2018. Ifølge sceneteknikerne gjorde hun en så strålende jobb at hun ble fast ansatt. Særlig frittgående er hun ikke, og ikke verper hun heller. Men hun klekker ut noen planer der hun sitter i en glassmonter det meste av tiden, og når hun entrer scenen er effekten ubetalelig. Særlig for dem som jobber bak scenen. Noe moro må man ha.

Løye på sidescenen

Dette skjer på produksjonens siste forestilling, og ingen av de medvirkende vet når hun dukker opp. De vet bare at hun gjør det.

– Det er nok litt tilfeldig at det er meg det har gått hardt utover. Det går ganske mye gjennom hodet ditt når det plutselig dukker opp en høne på scenen. Hvis hun er synlig for publikum må jeg jo finne på en måte å rettferdiggjøre henne på, forteller Marianne Holter. Det har hendt at det har blitt litt for komisk å plutselig stå der med en høne som ikke har noe der å gjøre.

– Det er jo veldig morsomt, men det er utfordrende å få henne i trynet på scenen og klare å holde maska. Det blir ikke lettere av at alle på sidescenen har det jysla løye. I En midsommernatts drøm skjøt noen ned en fugl som jeg skulle hente og vise fram.

I siste forestilling var det høna Paula som kom ned fra himmelen, og hun ser virkelig ikke ut som noe man kan skyte ned fra lufta. Da sleit jeg skikkelig, men jeg klarte heldigvis å sende henne videre til andre skuespillere på scenen, sier Holter.

På turné

I et Et drømmespill dukket hun opp i gjørmebadekaret til Holter. Sånne bad skal være sunne, men ikke for en høne som var et fjærpyntet kosedyr i et tidligere liv. Men hun kom seg til hektene, og er klar for nye eventyr. I juni var hun på sin første turné, til Haugesund og Våken drøm.

– Vi har vel opplevd at ikke alle mottar Paula like hjertelig, og hun dukker aldri opp hos noen vi vet ikke synes det er gøy. Men grunnleggende sett er hun en gledesspreder. Særlig blant oss bak scenen, ler de to sceneteknikerne. En god grunn til å få med seg siste forestilling. Høna Paula er med.