Tekst René Schur

Den indisk-amerikanske forfatteren og litteraturviteren Amitav Ghosh var den første til å lansere begrepskonseptet «oljefiksjon» – også kalt oljelitteratur – da han i sitt essay «Petrofiction – The Oil Encounter and the novel» fra 1992 forsøkte å klassifisere en type litteratur som setter olje industriens og oljens innvirkning på samfunnet i fokus. I essayet formulerer Ghosh blant annet en kritikk av litteraturens vanskelighet ved å innfange og uttrykke oljens karakter som verdens foretrukne energi kilde og årsak til geopolitiske maktkamper. For Ghosh er det et paradoks at det er en slående uoverensstemmelse mellom oljens globale betydning og dens marginale rolle i det 20. århundres litteratur, særlig i oljens høyborg USA.

Med sitt essay satte Ghosh i gang en diskusjon om representasjonen av olje i litterære verker. Diskusjonen vant etter hvert også innpass i Norge hvor den fikk luft under vingene, da samfunnsdebattanten og nåværende nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre, i to intervjuer kritiserte norske for fattere for ikke i tilstrekkelig grad å skrive oljen inn i litteraturen. Bakgrunnen for kritikken var de utfordringene Olje-Norge stod overfor i form av økonomiske nedgangstider og økt klimafokus.

I kjølvannet av finanskrisens inntog i 2008 gjorde Dagbladet tidlig i 2009 et intervju med Myhre som på det tidspunktet var leder for Litteraturhuset i Oslo. På spørsmålet om litteraturens slagkraft i krisetider svarte han at han slett ikke var sikker på om finanskrisen ville sette spor etter seg i norsk litteratur. Dette begrunnet han med at oljen, som er selve blodet i norsk økonomi, nesten ikke er berørt hos norske forfattere. På tross av ansatser hos noen forfattere til å speile områder som avindustrialisering, sosial-demokrati, olje og nyrikdom, mente han at oljen hos disse forfatterne kun figurerer som et bakteppe for karakterene i bøkene deres.

Derfor etterlyste han forfattere som kan skrive om oljeindustrien på en måte som gjør det lettere å forstå hvordan oljeboomen ble opplevd av dem som levde i den. For i en ellers oppsiktsvekkende sterk og mangfoldig norsk litteratur tematiseres dessverre ikke den materielle delen av det å leve i oljealderen, konstaterte han. Men hva skyldes så egentlig denne manglende tematiseringen av oljen i norsk litteratur? Og hva mener Myhre mer presist når han viser til den materielle delen av det å leve i oljealderen?

Svaret på dette utdypet han selv overfor NRK noen år senere i et intervju i 2014 i for bindelse med litteraturfestivalen «Kapittel» hvor temaet «Olje» stod på dagsordenen. Med utgangspunkt i oljehistorien og klimaspørsmålet handlet festivalprogrammet overordnet om hvordan oljen former nordmenns måte å leve og tenke på. Tilfeldigvis ble festivalen arrangert i et år hvor den store globale oljenedgangen begynte å sette sitt dystre preg på norsk økonomi. I intervjuet kom Myhre med ulike bud på hvorfor oljen åpenbart har vanskelige vilkår i litteraturen.

Han la ut med å slå fast at han frem deles etterlyste bøker som gjenspeiler oljealderen, oljesamfunnet og oljelivet i Norge. I den forbindelsen rettet han en krass kritikk mot «Forfatternes Klimaaksjon» som siden 2013 har hatt som mål å bruke litteratur til å mot arbeide de menneske skapte klimaendringene ved å rette et kritisk søkelys mot olje- og gassindustrien. Han mente at nettopp forfatteraksjonens fokusering på klima, miljø og bivirkninger fra oljeindustrien i sine klimadikt og katastroferomaner nok skyldes at mange av forfatterne ute lukkende har erfaring fra miljøbevegelsen og ikke fra industrien.

Av den grunn mente han at debatten om olje og klima blant disse forfatterne er preget av en overbevisning om at hele hensikten med olje industrien er å forurense, og ikke av en betraktning av oljen som først og fremst en energikilde som samfunnet så tjener penger på. Derfor fryktet han at for fattere som sitter langt fra verdiskapingen i oljeindustrien, bidrar til forestillingen om at samfunnet er så rikt at det ikke lenger trenger oljen. Han poengterte at dette er en farlig utvikling, fordi litteraturen er med på å skape vår oppfatning av virkeligheten og samfunnet vi lever i. Vi må nemlig minnes om hvor velstanden kommer fra, fordi dette er en essensiell del av fortellingen om Norge. Hvis noe så viktig som oljelivet ignoreres i litteraturen, vil mange folk stå tilbake uten en fortelling om seg selv, fastslo han.

Mye av Myhres kritikk av oljens fravær i litteraturen skal ses i direkte sammen heng med debattboken Herskap og tjenere som han ga ut i 2010. Boken består av en rekke personlige og sterkt politiske essayer hvor han blant annet diskuterer venstresidens og miljøbevegelsens syn på oljeindu strien. Særlig i bokens første essay «Oljeunge» rekapitulerer og foregriper han rent tematisk mye av kritikken sin i intervjuene. Essayet kan derfor leses som et forsøk på å leve opp til sin egen litterære etterlysning.

I essayet forteller han om sin oppvekst i olje byen Stavanger på 1970- og 80-tallet, da oljeboomen forvandlet Norge til en oljenasjon. Han skildrer inngående hvordan han som oljeunge gjennom sin barndom og ung-dom fikk merke fremveksten av en oljeindustri på nært hold, med en far som gjennom sin jobb som verfts arbeider på Rosenberg Verft tok del i byggingen av ståldekket til condeepen Statfjord B, og hvordan han fikk oppleve å vokse opp i en by preget av økonomisk optimisme og gjennomgripende forandringer på grunn av oljen. Underveis i essayet tar han også et personlig oppgjør med noen av sine tidligere skeptiske holdninger til oljen.

Som voksen mann skammer han seg over hvordan han som aktiv naturverner og politisk leder for Rød Valgallianse fordømte oljen og dermed underkjente jobben til faren og tusenvis av andre verfts- og oljearbeidere som med stolthet, hardt arbeid og stor offervilje hadde bidratt til oppbyggingen av oljevirksomheten. Etter at Myhre flyttet til Oslo og ble familiefar selv, har han etter hvert innsett at tiden som oljeunge i Stavanger har gitt ham noen verdifulle erfaringer som miljøvernere og politiske kommentatorer i hovedstaden ikke har de samme forutsetninger for å forstå. De har nemlig erstattet «den faktiske oljen» med «den abstrakte oljen».

I Myhres optikk er den faktiske oljen det konkrete råstoffet som hele byen hans var innrettet på å få opp fra berggrunnen, og som skapte tiltrengte arbeidsplasser, bidro til den teknologiske utviklingen og gjorde Norge til et rikt land. Men for Myhre representerer den faktiske oljen også andre størrelser. Ulykker, oljesøl og arbeidskonflikter har nemlig også vært en realitet, og lønnsvekst, skift arbeid og turnusordninger har forandret tradisjonelle levemåter. Den faktiske oljen står for Myhre i sterk kontrast til blant annet miljøbevegelsens og venstresidens abstrakte olje som ute lukkende ødelegger miljøet, er avhengighetsskapende og skaper en frastøtende rikdom.

Ved å skille mellom den faktiske og den abstrakte oljen, viser Myhre hvordan han i brytingen mellom sin oppvekst i en oljeby med vilje og evne til vekst, tett på en far og arbeidere som bygget oljeplattformer, og sitt senere møte med kravene om miljøhensyn, er blitt formet som oljeunge. Det å vise respekt overfor det verdigrunnlaget som har gitt hans generasjon et fantastisk materielt utgangspunkt og samtidig anerkjenne klimautfordringene, er komplisert. Denne ambivalensen mellom å ha lokal forankring og ta globale hensyn, mellom å bli en moderne og miljøansvarlig borger og likevel anerkjenne sin oppvekst med oljeerfaringer blir dermed grunnfortellingen i hans essay.

I sitt essay «Oljeungers tvisyn» fra 2020 tar litteraturprofessor Sissel Furuseth blant annet Myhres essay opp til revisjon. Hun spør retorisk om skribenter som lever tett på oljeindustrien er verdt å lytte til, eller om oljeerfaringer er blitt irrelevante under det grønne skiftet. Ifølge Furuseth forutsetter en troverdig oljelitteratur et førstehåndskjennskap til oljestoffet. Denne litterære troverdigheten finner hun i særlig grad hos oljeunger som Myhre, som kombinerer en økokritisk fremstilling av oljen med en nostalgisk fortelling om den emosjonelle til knytningen til goder fra en tid som går tapt i det grønne skiftet.

Selv om miljøaktivister vil mene at Myhre tar for lett på klimautfordringene og strekker seg for langt i å forstå og forsvare olje industrien, mener Furuseth at han med ett ben i oljen og et annet i miljø bevegelsen trolig lykkes bedre enn mange andre i å formidle dilemmaene vi står overfor i overgangen fra ett energi regime til et annet. For ifølge Furuseth avviser Myhre ikke oljens nytte, selv om han innrømmer at den har gjort mye skade. Men det å ta den faktiske oljen på alvor, slik Myhre gjør, er for henne ikke det samme som å estetisere den. Tvert imot tillater han representasjonen av oljen som mulighet og oljen som tragedie å operere simultant i dialektisk og historisk spenning.

Hvis man ikke har sett oljen som mulighet, vil man heller ikke kunne gi noe troverdig bilde av oljen som tragedie. Derfor trenger vi olje ungenes tvisyn, konkluderer Furuseth. Med oljeungen Kristin Auestad Danielsens teaterstykke Soga om oss er både Myhres litterære etterlysning og Furuseths oppfordring heldigvis blitt litt mindre aktuelle.

AKTUELT