«Det relasjonsløse mennesket finnes ikke»
– en samtale med Monica Isakstuen
Monica Isakstuen har lenge vært et hett navn i det skjønnlitterære feltet, og nå har hun også tatt teaterfeltet med storm. Hun har fått strålende anmeldelser på Rogaland Teater og på Husets Teater i København. Nå har franskmennene oppdaget Vi er krigere, som skal settes opp i Paris i 2022. Hvilke tanker har hun selv gjort seg om det å skrive for scenen, og dette stykket spesielt?
Av: Elin A. Grinaker | Portrettfoto: Tine Poppe | Foto: Signe Luksengard
– I Vi er Krigere møter vi karakterene Jeg og De andre. Det er ikke tydelig hvor de er, eller hvem de er. Hvorfor velger du å ikke gi navn til karakterene eller stedet de er?
-Det gjør jeg aldri. Jeg gir karakterene navn som gir dem roller i forhold til hverandre. Det forteller noe om relasjonen imellom karakterene. Jeg og De Andre sier noe om en distanse, det sier noe om hvordan man betrakter omgivelsene sine; dere er der, dere er de andre, og jeg er her, jeg er ikke som de andre. Det er lite spennende å lage bestemte steder eller tidsangivelser når jeg skriver. Jeg liker å tenke at teksten skal kunne tres over noen eller noe. Hvis jeg plutselig skriver et spesifikt stedsnavn, for eksempel «Kirkeveien»>, i teksten min, så føler jeg at jeg har ødelagt denne friheten. Jeg insisterer på at tekstene mine angår alle. Det er ikke sikkert at de gjør det, men når jeg skriver trenger jeg å tro på det.
Inspirasjon
-Hvor kom ideen til teksten fra?
-Jeg har holdt en del skrivekurs på rusinstitusjoner, der jeg møter både ungdom og voksne. Da gir jeg skriveøvelser hvor de blant annet forteller om minner. Jeg snakket med Mari Moen, dramaturgen min på Dramatikkens hus, om disse møtene, og da sa hun: «Jeg hører at dette er noe du må skrive noe om.» Så jeg dro tilbake og møtte et utvalg ungdommer igjen. Jeg stilte mange av de spørsmålene som man kan kjenne igjen i Vi er Krigere: «Hva betyr navnet ditt?» «Kan du huske den første ferien din?» «Hva slags kosedyr hadde du da du var liten?» Jeg fikk veldig fine svar, men jeg er ikke dokumentarist, jeg legger til og trekker fra, så disse intervjuene var kun en inngang til teksten. Teksten har senere vært gjennom verksted hvor vi har hatt improvisasjoner med skuespillere; de skapte situasjoner hvor karakterene bygges videre, slik at jeg fikk løftet det transkriberte materialet langt vekk fra utgangspunktet.
Etter verkstedet diktet jeg fritt videre, så filmer og tv-serier og lot meg inspirere av dokumentariske bøker så vel som romaner og essays. Slik teksten framstår nå, er jeg kommet så langt fra utgangspunktet, at det ikke gir mening å pønske på hvor det hele startet. Men jeg er takknemlig for at jeg gjennom samtalene fikk en åpning inn til dette materialet.
Omsorg
– I flere av dine romaner og i denne teksten er omsorgsroller et tema. Kan du fortelle hva som trekker deg inn i dette temaet gang på gang?
-Jeg er opptatt av frykten for å ikke fylle omsorgsrollen med nok omsorg. På hvilken måte vi får til eller feiler i å vise omsorg for andre mennesker, det interesserer meg. Og da tenker jeg ikke bare på omsorg i foreldrerollen, men omsorg overfor venner og medmennesker, som i min seneste roman, Mine venner.
– De to forrige romanene mine, Vær snill med dyrene og Rase, som på hver sin måte omhandler foreldrerollen, kunne ikke blitt skrevet eller lest på samme måte for bare 50 år siden: jeg tror ikke at min mor eller mormor i så stor grad bekymret seg for om de ødela barna sine ved å bruke «sint stemme». Det er noen nye typer problemstillinger om hvordan man skal være forelder, og disse er bra, men det gjør det vanskeligere å være forelder.
Komme til kort i møtet med idealene
– Alle mennesker blir jo sinte, vi skal ikke rydde bort sinnet, vi skal ikke rydde bort at voksne mennesker ikke får til å leve sammen. Men man skal heller ikke late som det er lett å leve med denne delingen, verken som barn eller voksen. I de to romanene bruker jeg jo denne følelsen av å komme til kort i møtet med idealene. Det handler ikke om voldsomme store ting som at man denger barna sine, men frykten for å bli for sint – eller hva som skjer med et barn hvis det blir kjeftet på i fem år, hvilket menneske formes da?
– Det er vel denne frykten for at det skal være ødeleggende og for at man ikke skal klare å kontrollere seg som jeg skriver ut fra. Når det er sagt, er det ikke spennende nok for meg å skrive om å bli sint når et barn forsyner seg av en kjeks for mye eller søler og roper, jeg forsøker alltid å drive det lengre, lage scener hvor jeg blåser hverdagslige hendelser opp og sender hovedpersonen inn i scener som balanserer på kanten. Men det er viktig at det ikke vipper over. Hvis en av mine hovedpersoner faktisk fiker til ungen sin, da er det ikke interessant for meg lengre. Jeg forsøker å bevege meg i et tvilslandskap, jeg vil at leseren skal kjenne på den samme fortvilelsen og forvirringen som mine hovedpersoner går gjennom. Enkelte vil støte teksten fra seg eller kjenne sterk motstand, andre vil innrømme at de kjenner seg igjen. Jeg vil ikke gi noen fasit.
Krigere
– Hvordan er tittelen, Vi er Krigere, knyttet til denne tematikken?
– Den dukker opp fordi en av karakterene forteller om en tatovering som er på morens arm hvor det står «En gang var vi krigere». Dette er tittelen på en film som jeg så for lenge siden, som handler om aboriginene som ble satt ut i det hvite australske samfunnet på feil premisser, og havnet i fattigdom og rusproblemer. Tittelen til denne filmen falt ned i hodet på meg da jeg skrev, i en sekvens hvor karakterene beskylder hverandre for å stjele fra populærkulturen. Stykket het lenge dette, men da teksten skulle oversettes til tysk og fransk kom det spørsmål om tittelen kunne skape trøbbel om rettigheter, og den nye tittelen kom opp: Vi er Krigere. Jeg syns den er bedre, den er aktiv og det er ikke en rip-off fra en 90-tallsfilm. Tittelen er dramatikk i seg selv og den binder karakterene i stykket sammen. Den sier noe om at det kanskje likevel finnes noe felles der, trass denne avstanden som de jobber for å fjerne eller delvis forsøker å opprettholde.
Det relasjonsløse mennesket
– Mange av produksjonene ved ØIT denne høst-sesongen handler nettopp om hvordan vi forholder oss til andre og verden rundt oss. Hvordan tenker du at din tekst føyer seg inn her?
– Mye av det jeg jobber med, i både bøker og stykker, er hvordan omverdenen ser på jeg-et. Hvordan man kan føle at man går i oppløsning under den andres blikk. Man pisker seg selv med antakelser av hva de andre tenker og mener, men man blir jo også kjørt i møtet med andre. «Ingen kan skade det relasjonsløse mennesket» sier jeg i Vær snill med dyrene. Men det relasjonsløse mennesket finnes jo ikke. Man kan mislike det speilet som et annet menneske er, og forsøke å knuse det, men man kan ikke fjerne det.
– I Vi er Krigere speiler de hverandre, og til slutt går de rollene kanskje litt i oppløsning. De vet ikke helt hvem de selv er, og vi vet det heller ikke. Jeg-et er en veldig bevegelig størrelse. Hvis man klarer å innfinne seg med det, så gir det kanskje gi en større ro. Hvis man tør å innse at jeget ikke behøver å være en fast, bestemt kjerne. Det finnes jo en hel industri som jobber med å finne jeget, at man skal holde seg fast i jeget, utvikle jeget. Men jeg tror det gjelder å skjele litt til omgivelsene, også.
Scenekunsten
– Hvorfor har du valgt scenekunsten som det området du vil uttrykke deg?
– Å skrive scenetekst tiltaler meg sterkt, fordi det involverer flere mennesker, som alle er nødt til å gjøre teksten til sin. Det er en heftig opplevelse å få ordene sine plassert i et rom på den måten. I tillegg må jeg si at jeg som dramatiker føler meg ekstremt mye friere enn som forfatter. Når jeg gir ut roman, opplever jeg i større grad å bli stilt ved siden av boken, som om den handler om meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg er sint på barna mine.
– Det er et privilegium å bli intervjuet, men det er også ganske utmattende når handling og tema knyttes til en selv, som privatperson. Som dramatiker er jeg mer usynlig, da er vi et helt lag rundt teksten. Når Trine Wiggen (regissør for Vi er Krigere) gjør oppsetningen, er det hun og skuespillerne som står i front. Og det syns jeg er skikkelig fint. Jeg elsker å gi bort teksten! Det er godt å ha innledende samtaler med det kunstneriske laget, for å kjenne at man er innenfor samme forståelse av teksten. Og deretter kan de gjøre hva pokker de vil med det, da må de gjøre den til sin egen. Vissheten om at jeg er «usynlig» på den måten, gjør at jeg føler jeg meg friere når jeg skriver, jeg tør å være villere, styggere, farligere. Og det syns jeg er en god ting.
