Fucking hvorsomhelst
Om kjærlighet og kjedsomhet, om sår ensomhet og undertrykkende fellesskap, og om jakten på sannheten om seg selv.
TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL
Fucking Åmål handler om være ungdom på et mikroskopisk lite sted der man er dømt til å velge mellom konformitet eller utenforskap. Enten er du innafor, på fellesskapets premisser, eller så kan du sitte der på sidelinjen og nyte individualiteten din.
– Dette er en veldig god historie om kjærlighet og utenforskap. Jeg elsket filmen da den kom, og ble like begeistret da jeg leste manus. Dette er en av de beste ungdomstekstene vi har hatt i hus på mange, mange år, forsikrer Barne- og ungdomsteaterets sjef, Bjørn Ravn Carlsen.
Motvillig fucking
Carlsen setter i scene fortellingen om en konform liten ungdomsgjeng, om de som ikke slipper inn og om et foreldrepars pinlig desperate handlinger for å avhjelpe ensomheten og utenforskapet.
Åmål er en liten innlandskommune omtrent rett vest for Halden. Og Stavanger, for den del. Stedet ligger ved innsjøen Vänern, og kanskje best kjent for å være «fucking» (selv om det også arrangeres en årlig bluesfestival der). Da filmen kom i 1998, møtte tittelen alt annet enn begeistring i lokalsamfunnet, forståelig nok, og det er kanskje årsaken til at Ungdomsteatret beholder originalens tittel, heller enn å henge ut et tettsted i denne regionen.
Filmen ble en kjempesuksess, og det gjorde sitt for stemningen i Åmål. Turistene strømte til og de drøyt 9000 innbyggerne ble i økende grad komfortable med å være fucking. Så er kanskje all reklame god reklame, likevel?
For mye for verden
Filmen ble belønnet med priser på en rekke festivaler og var også Sveriges Oscar-kandidat året etter. På svenskenes egen Gullbagger-utdeling samme år, gjorde den nærmest rent bord. Fram til 2005 var filmen blant Sveriges ti mest sette filmer gjennom tidene, og en kassasuksess i hele verden. Mange mener filmen er den beste svenske filmen noensinne laget.
I engelskspråklig land ble imidlertid ‘fucking’ for mye, og i mange land utenfor Norden ble den lansert som Show me love. Kjedeligere? Absolutt, men kanskje den internasjonale tittelen er mer presis.
– Framfor alt handler historien om kjærlighet, og om å finne den verden du hører hjemme i og de folkene du er hjemme hos. Det tar tid i livet å innse at alle er litt annerledes enn de andre, og å få til å leve med det. På et lite sted kan du risikere å ikke finne noen som du er hjemme hos. Dette kan være skikkelig tøft for ungdommer, og de er opptatt av det, sier Carlsen.
Pinlig intimt
På scenen møter vi seks ungdommer og to voksne, alle spilt av 16-18 åringer fra BUT.
De to hovedkarakterene, Agnes og Elin, utvikler et kjærlighetsforhold, men regissøren avviser at det er en historie om homofil kjærlighet.
– Det handler om seksualitet også, fordi å finne seg selv forutsetter at man også finner seksualiteten sin. Disse unge utforsker mange ting, for å finne ut hvorfor de er sånn og ikke sånn, og for å klare å slå seg til ro med den de er, sier han.
Stykket settes opp i Teaterhallen, men aller mest ønsket Carlsen seg Intimscenen. For det er intimt og publikum kan gjerne oppleve det som pinlig intimt.
– Jeg måtte ha en prat med ungdommene før vi startet opp, for å forsikre meg om at de ville tørre å være så nære hverandre, så fysiske. Enkelte scener er intime, og pinlige, og det krever noe ekstra av skuespillerne å være i situasjoner både sal og scene opplever som flaue.
Trykte invitasjoner
Agnes og Victoria er utenfor gjengen. Victoria fordi hun sitter i rullestol, Agnes fordi hun nekter å la seg endre for å passe inn. Kompromissløsheten koster. I gjengen finner vi søstrene Elin og Jessica, der Elin på 14 år er yngre enn de andre. Jessica er kjæreste med Marcus, kanskje i mangel av noe bedre, og Elin blir spleiset med Marcus’ kamerat Johan, som åpenbart er forelsket i henne. Livet går stort sett ut på å være på skolen så lite man kan, henge på kiosken, smugrøyke og drikke når anledningen byr seg. Kjedsomheten brytes av baksnakking av de som er utenfor, og drømmen om storbyens rave og dop.
Agnes’ foreldre er tilflyttere og desperat fortvilet over datterens utenforskap. Det fører også til en del pinligheter, blant annet når de lager bursdagsfest for Agnes med trykte invitasjoner, til tross for datterens forsikringer om at ingen kommer. Bortsett fra Victoria, så klart. Hun har jo ingen andre, hun heller.
– Jeg vil at vi skal undre oss over Victorias utenforskap. Det eneste som er annerledes med henne er stolen. På et større sted ville det ikke være en sak.
Kysset
Så dukker Jessica opp på bursdagsfesten, med Elin på slep. Jessica må ha med seg Elin, ellers sladrer lillesøsteren om at storesøster går på fest. Og Jessica har en utfordring til sin søster; å kysse Agnes. Ryktene går nemlig i Åmål, om at den sære nykommeren er lesbisk. Ikke innafor, for å si det mildt.
Kysset gjør noe med Elin hun ikke skjønner rekkevidden av før senere.
– Når Elin forelsker seg i Agnes er det først og fremst et menneske hun forelsker seg i, ikke i en jente, understreker Carlsen.
Lukas Moodysson er filmskaperen bak Fucking Åmål, og han har også skrevet manus til sceneversjonen. Moodysson vokste selv opp i utenforskap i en småby i Sør-Sverige. Allerede som 17-åring ga han ut sin første diktsamling, og ga senere ut flere diktsamlinger, romaner og novellesamlinger. Han hadde bak seg noen kortfilmer da han spillefilmdebuterte med Fucking Åmål. Fire år og nok en spillefilm senere kom Lilja4Ever, en langt mørkere fortelling fra en ikke navngitt tidligere Sovjet-republikk, der unge Lilja ender som offer for menneskehandel og sexslaveri. Denne filmen fikk flere kritikere til å sammenligne Moodysson med Ingemar Bergman, og plasserte ham blant de ti beste filmskaperne i verden. Han har siden laget en rekke spillefilmer og tv-serier.
Alvorlig morsomt
I Teaterhallen har Even Børsum ansvaret for kostymer og scenografi. Han har bak seg en rekke produksjoner i samarbeid med BUT og Bjørn Ravn Carlsen, blant dem Tusende hjerte og Sonny.
– Her er det mange grunner til å glede seg. Historien er nær og varm, med masse gjenkjennelighet, gode situasjoner og fabelaktige dialoger. Det er morsomt, særlig er Elin en gøyal jente. Selv om temaet er alvorlig, er humoren der. Og det er nettopp humor og glede Agnes trenger i sitt liv, sier regissøren.
