Robin Hood er en jente, og sheriffen av Nottingham er fortsatt en ond dust. Feighet er for voksne. Vi andre går inn i skarpe situasjoner.

TEKST: LINE NOER BORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD

– Det er altså sånn at min smak er nokså sammenfallende med Gutt (12), innrømmer Nils Petter Mørland. Han har dramatisert og regissert høstens familieforestilling på Hovedscenen: Robin Hood – feighet er for voksne.

Mål og midler

Det blir innbrudd, laseralarmer, elektroniske låser som hackes, pil og bue, masse action, litt vold og en ond sheriff med en veldig stor og veldig utspekulert sprettert.

– Sånne ting som jeg liker, sier regissøren, og legger til:

– Ja, det blir gøy, for alle, men bakteppet er alvorlig nok.

Myten om Robin Hood er en fortelling om omfordeling av ressurser, i rettferdighetens navn og i strid med loven. Den mer enn 800 år gamle fortellingen har godt fotfeste i vår kultur. Fredløse Robin Hood som bor i skogen og leder en gruppe likesinnede i deres oppgjør med korrupte maktinstitusjoner, oppsummert i sheriffen av Nottingham. Det gode mot det onde, der målet ofte forherliger midlene. Det var Robin Hood som startet trenden med å ta fra de rike og gi til de fattige, en trend man også i dag gjerne støtter. Så lenge man ikke selv er en av de rike, eller har utsikter til å bli det.

– Det er så mye i denne fortellingen som er relevant for vår tid, vi er på mange måter på vei tilbake fra en god, mer rettferdig fordeling av ressurser, til at forskjellene øker og de aller rikeste har alle pengene. En sånn fordeling ender ikke godt.

Modig og mørk

Myten om Robin Hood er dramatisert, filmatisert, omsunget og gjendiktet et utall ganger gjennom historien. Vår tids forestilling om hverdagsantrekk i middelalderen har gitt oss komiske framstillinger med urimelige mange menn i strømpebukser, men også dramatiske Hollywood-epos og koselige Disneyversjoner. Rogaland teater har sin egen versjon i Bjørn Endresons Robin Hood og villongane, som nylig ble satt opp i nok en variant.

I Kannik i høst får vi en annen vri, ikke minst at Robin en jente. Hun bor i skogen sammen med lillesøsteren sin, og hun er hevngjerrig og bitter på sheriffen som tok livet av foreldrene deres. Robin er hard og kompromissløs og stoler ikke på noen.

– Hun er en sammensatt karakter, og ikke bare sympatisk. Modig, mørk og litt humorløs, og det må hun være. Den andre hovedrollen – Marinox – har like mange sider. Han er sheriffens sønn og plages av at han ikke strekker til i farens øyne. For å imponere faren vil han ta Robin til fange. Vi tar det derfra.

Tilbake til framtiden

Vi skal på ingen måte 800 år tilbake i tid, tvert imot skal vi inn i en tid som ligger foran oss. Til en litt rar skog, som ser ut til å ha vært utsatt for noe brått, grusomt og uventet, men som har begynt å hente seg inn igjen. Og vi skal til Byen, der Sheriffen har full kontroll, også over ressurser flokken i skogen trenger.

– En klassisk, kul postapokalyptisk verden.

Det er Monica Valsø som har scenografi og kostymedesign. Antrekkene til de lovløse bærer preg av kreativt gjenbruk, det lages nemlig ikke klær lenger. Bare for de rike, i byen. Lydbildet gir oss gamle, klassiske svisker i en ny, tidsriktig vri av Håvard Gressum Antonsen, og med sangtekster skrevet av Mørland for anledningen.

Ved barnebordet

Nils Petter Mørland er det han selv kaller en late bloomer i teatersammenheng. Bak seg har han teologistudier i tillegg til utdanningen som dramapedagog, og han har særlig gjort seg bemerket i improvisasjonsteater og teatersport. Det driver han fortsatt med, som medlem av ensemblet i improvisasjonsscenen Det andre Teatret, et teater han var med å starte.

– Fortellingen om Robin Hood appellerer til barnet i meg, den drømmen jeg tror mange har om å bo i skogen, uten foreldre og klare seg selv. Det er noe kult og mystisk med det.

Han er ganske barnslig, og er glad for det. I selskaper ender han alltid der de mest interessante samtalene finner sted, på barnebordet. Han avviser at barn er kritiske og kresne.

– De er ikke det. De er entusiastiske og kommer med en mye mer positiv innstilling enn mange voksne. Den åpenheten stiller krav til meg som voksen regissør. Jeg vil lage noe de synes er gøyalt og kult, men også ta følelsene og tankene deres på alvor. Å være sammen i et rom og oppleve en god fortelling er og forblir noe dypt menneskelig, uansett alder.

Store spørsmål

Mørland vil lage teater for familien der alt er myntet på alle. Ingen ekskluderende voksenvitser for å holde foreldre og besteforeldre våkne, ingen nedlatende forenkling fordi «barn forstår jo så lite».

– Vi skal snakke til 6-åringen og 90-åringen samtidig, sånn at begge og alle mellom skjønner det. Det er et spørsmål alle kan stille seg, på like premisser: Kan jeg gjøre det riktige hvis jeg ikke stoler på noen? Kan jeg klare meg alene?

Det er skuespillere fra Barne- og ungdomsteateret (BUT) i alle rollene, og dem er det 24 av. Loven setter grenser for hvor mye barn kan jobbe, noe som betyr at Mørland velger og instruerer 48 unge som spiller annenhver uke. Høstens familieforestilling settes inn i en urolig og komplisert tid, der nettopp tilliten mellom mennesker har magre kår.

Den sterke mann?

Byen trues og plages av denne lovløse banden i skogen, som stjeler og herjer, og lurer seg forbi de mest finurlige sikkerhetssystemer. Sheriffen av Nottingham lover byborgerne fred, trygghet og frihet, hvis han får bestemme alt og bruke spretterten når han syns han må. Høres det kjent ut?

– Antallet idioter er konstant og jevnt fordelt, men teknologien og verktøyene vi har i dag forsterker alt som er dårlig med folk. Alle har en følelse av å være omgitt av folk som tar feil. ‘Er det mulig? Skjønner folk ingenting?’ Saken er at vi skjønner lite alle sammen, og vi må stole på hverandre og lytte til hverandre for å forstå bedre, sier Mørland, og fortsetter:

– Vi må tørre å anta at et menneske vil oss vel, og vi må hente det beste fram i hverandre, i stedet for det verste. Det er noe fint og viktig med å sitte sammen i en sal og oppleve en godt fortalt historie. Å skape de menneskemøtene er det viktigste jeg gjør, og selv om det er alvorlig og viktig skal det også være gøyalt og kult. Vi som er barn liker det!