Viste Beach Club etter slutten
’’Alle mine forestillinger tar utgangspunkt i et spesifikt sted. Hovedpoenget er ikke handlingen, men opplevelsen av stedet. Man dikter teater inn i rommet.’’
Stedsspesifikt teater er en lek med publikum. Da gjelder det å få publikum til å leke med. Claire de Wangen uttrykker det slik: «Mitt mål er at publikum skal ta i bruk hele den banken av sanser og opplevelser de har med seg.
Hvert sted har sin egen historie og sin egen atmosfære. Arkitektur, materialer, lys, lukt, lyd, temperatur og tekstur er unikt. Publikum kommer til teatret ikke bare med et hode, med også med en kropp og hele det sanseapparatet som kroppen rår over.
Vi har et stort antall sanser til disposisjon i møte med livet og kunsten. Teatret har potensial for å berøre alle disse sansene. Opplevelser av for eksempel temperatur og lukt setter i gang prosesser i oss. Det vekker minner og skaper assosiasjoner. Hvis det er en historie i stedsopplevelsen, vil kroppen hjelpe deg med å ta inn den opplevelsen.’’
Da Rogaland Teater inviterte Claire de Wangen til å gjøre en ungdomsforestilling som stedsspesifikt teater, måtte de sette i gang leting etter egnet lokale. Valget falt til slutt på Viste Strandhotell, et sted som hadde sin storhetstid på seksti- og syttitallet, i en tid da framtidsutsiktene ennå syntes ganske lyse. De store salene var fylt med disco-rytmer og dansende ungdommer. Nå har musikken for lengst forstummet og den ordinære hotelldriften er lagt ned.
Selv om Claire de Wangen egentlig hadde ønsket at hotellet skulle være mer ’’pillråte’’ enn det faktisk er, opplevde hun det likevel som tilstrekkelig fordums til å skape den opplevelsen hun er ute etter.
’’Historien om Viste Strandhotell er vemodig. Det skulle være perlen som byfolk kom til for å puste inn frisk, landlig luft. Det var et vakkert sted. Men tiden har løpt fra det. Nå er det bare noe som var. I dag danner det et godt utgangspunkt for å mane fram en dyster stemning».
I forestillingen Viste Beach Club møter vi en gjeng med rufsete ungdommer som er på et ufrivillig langt hotellopphold. Regissøren sier stemningen reflekterer en post-apokalyptisk forståelse av tilværelsen. Ungdommene befinner seg på en slags flukt, i en tilstand av limbo. Verden der ute har på en måte forgått. Det er tiden etterpå.
’’Det er et dystert, men aktuelt tema?’’
Claire setter blikket i meg og gestikulerer på en måte som yter hennes franske aner full rettferdighet.
’’Ja, men vi opplever alle dette nå. Svært mange jeg snakker med har denne følelsen, ikke bare ungdommer. Vi er på et tipping point. Eller kanskje forbi? Mange sitter med et inntrykk av det ikke bare er så galt som de sa. Det er verre. Det handler ikke om hva vi skal leve av, men om vi skal leve. Det handler om eksistens.»
Hvorfor har vi et behov for å fortelle om dette, undrer hun og svarer selv: «Sett at vi ikke kan redde verden? Hvordan ser historien da ut? Behovet for å fortelle om tiden etter slutten blir tydelig fanget opp av populærkulturen; og særlig nå i ungdomsrettede tv-serier og litteratur. Walking Dead, Gone, Hunger Games og Divergent er alle uttrykk for dette fenomenet.»
I forestillingen er 13 ungdommer lukket inne på hotellet. Det som var, er ikke lenger. Vi vet ikke hvor lenge de har vært der, eller hvor lenge det vil vare. Mange spørsmål melder seg: Er dette et liv? Vil vi ut? Kan vi komme ut? Hvem skal bestemme? Og hvordan?
Publikum er på besøk på det fiktive Viste Beach Club. De blir delt i grupper. Skuespillerne beveger seg fritt innenfor hotellets vegger. Som hotellets gjester blir publikum tatt med på en vandring rundt om i bygningen. Her vil det være brokker, hint og fragmenter av historier. En atmosfære. Men det vil ikke være en helhetlig historie som tar deg fra A til Å. Dette er ikke en psykologisk-realistisk fortelling, men heller en tilstand.
’’Det er litt opp til den enkelte å gå inn i opplevelsen. Å forske og utforske. Jeg setter min lit til publikum og deres evne til å ta i bruk sanser og dra slutninger. At de selv klarer å trekke ut essensen».
I arbeidet med Viste Beach Club eksisterte det ikke et manus i forkant. Det er blitt til underveis i en felles arbeidsprosess. Claire de Wangen viser en plantegning over Viste Strandhotell med noen håndtrukne streker og piler i diverse farger og retninger. Det er dokumentet som danner grunnlaget for forestillingen.
Skuespillernes ideer kommer på toppen
Hvor mye av dette er Claires idéer og hvor mye blir til i samarbeid med skuespillerne?
’’Det startet med min smak og min nysgjerrighet. Men så kommer skuespillernes ideer på toppen. Det er masse overraskelser hele tiden. For disse ungdommene er det en helt ny måte å arbeide på, en helt ny måte å møte publikum på. Responsen og samarbeidet med dem har vært en fest. De er ambisiøse, de er tillitsfulle til mitt prosjekt og de er fulle av nysgjerrighet».
Claire de Wangen trådte sine barnesko på teatret, og det ble «true love forever». Hun tok sin utdannelse ved Akademiet for Scenekunst i Fredrikstad. Siden har hun bosatt seg og for det meste arbeidet i Oslo. Hele tiden har hun arbeidet med det stedsspesifikke og, svært frivillig, understreker hun, i det frie feltet.
Hun har laget forestillinger på så forskjellige steder som Adresseavisens tomme lokaler i Trondheim, høyt oppe i et tre i en park i Oslo, i et nedlagt sykehjem, på Kunsthistorisk museum midt i åpningstiden og som drive-in-teater på en parkeringsplass. Bare for å nevne noen eksempler.
’’Når man lager stedsspesifikt teater, inviteres publikum til en opplevelse utenom den vanlige teaterkonvensjonen. Dermed må man foreslå en ny kontrakt med publikum for hvert sted. Forutsetningen er at publikum får en særegen opplevelse av det fysiske stedet. Det første premisset for å lykkes er en forankring i stedet i seg selv. Det andre premisset for å lykkes er en forståelse for publikumsomstendighetene’’, forklarer hun.
Det er ikke virtuelt. Det er real life.
Hva er det som driver deg?
’’Jeg synes teatret har en selvsagt plass i samfunnet fordi det er et direkte møte mellom mennesket og kunsten. Det er et ekspansjonspotensial i dette møtet, og det trenger på ingen måte være passivt. Teatret aktiviserer gjennom sanser og tilstedeværelse. Teatret er virkelighet. Det er her og nå. Det er ikke virtuelt. Det er real life.’’
Det virkelige livet.
Virkelig som havbølgene som ruller inn fra Nordsjøen. Kalde, våte og truende der de med et bulder knuses mot de eldgamle steinene på stranden. Virkelig som duften av tang og tare. Virkelig som den mørke vinternatten. Virkelig som klimakrisen og atomtrusselen.
Virkelig som det svaret du finner innenfor. I det nedlagte hotellet. I deg selv.