Tekst: Åsmund Ådnøy | Foto: Stig Håvard Dirdal

En ting kan vi slå fast: Vedvarende suksesser blir fort oversett. At noe bare funker, år etter år, selv om nøkkelpersoner skiftes ut og trender skifter, skaper ikke overskrifter. Og en annen ting er like sikkert: Et nybrottsarbeid blir ikke gammelt før det blir tatt for gitt, resultatet av pionerinnsatsen sett på som en selvfølge.

Barne- og ungdomsteatret (BUT) ved Rogaland Teater scorer full pott på punktene over. Barn som står på scenen er en selvsagt ting i 2017, men barneteatret representerte noe helt nytt i norsk teaterliv i 1957.

Noe annet som er vanskelig å se for seg i dag, er at BUT i starten var en omstridt nyvinning på Rogaland Teater. Allerede i teatrets andre år mente sjefen for Rogaland Teater, Gisle Straume, at barneteatret hadde vært «en for stor belastning for teatret økonomisk og især hadde det vært for anstrengende for skuespillerne og det tekniske personale”, ifølge referatet fra styremøtet 11. juni 1958.

Den interne kontroversen rundt barnesatsingen stilnet med årene, og BUT har alltid vært elsket av publikum: Omtrent halvannen million mennesker har løst billett til forestillingene fra 1957 til i dag.

Hvordan oppleves BUT for hovedpersonene, barna og ungdommene på scenen? Gretelill Tangen (67), Ole Christoffer Ertvaag (30), Jørgen Dydland (18) og Una Helene Aasen Broback (12) har stått der.

Hvorfor begynte du på BUT?

Gretelill: Jeg var veldig glad i å være på huset. Jeg hadde en far (Thor Inge Kristiansen) som var skuespiller her.

Ole Christoffer: Jeg var oppmerksomhetssjuk. Jeg hadde vært med på Gosenrevyen, og det var en nedtur da den var over. Jeg ville gjøre noe mer. Jeg var 14 år og ville få folk til å le, og utfolde meg. Nå er skuespill ikke lenger noe jeg gjør for meg selv, jeg velger prosjekter som har en viktig historie å fortelle.

Jørgen: Jeg begynte å opptre hjemme når mamma hadde forening. De som kom først måtte se meg underholde med dans og sang cirka ti ganger. Brødrene mine gikk på BUT, og jeg ville gjøre det samme som dem. De sluttet etter hvert. Jeg fortsatte.

Una: Mamma meldte meg inn, og jeg hadde nok lyst selv. Jeg likte å snakke og showe for andre med lekeinstrumenter og mikrofon fra jeg var omtrent tre år gammel. Hva husker du fra det første møtet med BUT, og hvilke forventninger hadde du?

Gretelill: Jeg var med i den første oppsetningen, «Gjengen ordner opp”, i 1957. teatret var en friplass for meg.

Ole Christoffer: Jeg kom inn i en gruppe hvor jeg ikke kjente noen, og vi var få gutter. Men første dag danset jeg ballett for folk jeg ikke kjente. Jeg tenkte vel at hvis jeg først skulle være med, så skulle jeg være med fullt og helt. Jeg hadde få forventninger, men skjønte gradvis at jeg hadde mer å bidra med her enn på fotballbanen. Det ble færre fotballtreninger etter hvert.

Jørgen: Det første halvåret var skummelt. Jeg kjente ingen, og var redd for å flaue meg ut. Jeg ville slutte. Mamma ba meg fortsette i et halvt år til. Så fikk jeg en rolle i Maktå på Straen, og ble kjent med flere folk. Jeg begynte å få selvtillit og tenke at jeg var god nok.

Una: Jeg husker at vi fikk en omvisning bak hovedscenen. Jeg vet ikke hvilke forventninger jeg hadde, annet enn at jeg ville komme med i stykker. Jeg har vært med siden andre klasse.

Hvilke oppsetninger ser du tilbake på med størst glede?


Gretelill: Jeg spilte Nasse Nøff i Ole Brumm i elevtiden på teatret. Han er en herlig liten fyr, veldig redd. Vi var en gjeng som hadde det gøy sammen. Den første store rollen min var Askepott da jeg var 15.

Ole Christoffer: Romeo og Julie i 2004, med Rolf Kristian Larsen, Hege Alsaker, Benedicte Rønning, Kjersti Tveterås og Eivin N. Salthe. Vi spilte det på vår måte. Vi dro til Liverpool med stykket og framførte det på engelsk også. Jeg var yngst av oss. Det var gøy å få innpass.

Jørgen: Det er to. I Trollspeilet var vi en gjeng som kom godt overens også på fritiden. Skambank Ibsen hadde et veldig godt samhold. Jeg hadde spilt med alle de andre før, og vi ble gode venner også utenfor scenen. Jeg synes også det var en god forestilling, hvor vi fikk jobbe med hvert vårt Ibsen-stykke. Jeg hadde Samfundets støtter.

Una: Spesielt voksenstykkene jeg har spilt i, A Christmas for Carol og Markens grøde. Det var kjekt å bli kjent med de voksne. Av BUT sine stykker har jeg likt best de hvor vi har vært mange på scenen, som Doktor Proktor. Da fikk jeg et kult kostyme: Jeg var rotte, med store lår. Det var varmt!

Hva liker du best med å være skuespiller?

Gretelill: Si det. Jeg har vært her i over 50 år, og det er en grunn til det. Jeg har likt å alltid treffe nye mennesker og skuespillere. Jeg har nesten vokst opp her, og har sterke bindinger. Jeg har mange ganger følt det som et privilegium å kunne være her i alle disse årene.

Ole Christoffer: Jeg får være med på å skape ting som jeg selv synes er viktig, og som er viktig for andre. Ingenting er bedre enn når noen kommer bort til meg på gata og sier at de likte et skuespill eller en TV-serie jeg har vært med i. Da føles det viktig det jeg holder på med, uten å være for selvhøytidelig.

Jørgen: Det å gå inn i en annen karakter, å være en annen og formidle en historie. På scenen er det alltid kjekt, uansett hvordan øvelsene har vært.

Una: Å være på scenen og bli kjent med de andre i stykkene.

Hva er det viktigste du har lært på BUT?

Gretelill: Disiplin. Ydmykhet for andre, å ta hensyn og forholde meg til andre på en positiv måte. Og at ikke alle kan være stjerner, men er viktige likevel.

Ole Christoffer: Å vite at jeg kan ha en stemme, og et sted å utfolde meg. Og at det er viktig å leke.

Jørgen: At det ikke skader å gjøre feil. Det er lov å si feil og drite seg ut. Det går an å ta med seg over i livet. Det er lov å gjøre dårlige prøver på skolen, for jeg kan ta opp igjen fag. Jeg har lyst å drive med skuespill videre, helst på scenen.

Una: Hvordan jeg skal lære meg replikker! Vi blir vant til å gjøre ting med kroppen samtidig som vi snakker. Det er lettere å huske hva man skal si på den måten.

Er det én replikk du aldri glemmer?
Gretelill: «Det er ikke så farlig med meg, så lenge småfuglene får». Jeg tror det er Sonja i Reisen til Julestjernen som sier det.


Ole Christoffer: Fra Romeo og Julie, da vi spilte det på engelsk. På norsk er replikken «Hvem tror du oppfant hjulet?”. Jeg oversatte det med «Who do you think invented the tyre?», framført med stemmeskifte-stemmen min. Vi lo mye av den.


Jørgen: «På øverste hattehylle”. Det var min eneste replikk i Maktå på Straen. Jeg spilte Guttorm, og var åtte år gammel.


Una: «Gå vekk!». Jeg sier det i A Christmas for Carol, hvor jeg spiller unge Carol. Jeg sier det til broren min, som vil ha meg med for å feire jul, men Carol hater jul! Jeg slår ham også i hodet med en bok. Kanskje skal jeg spille Carol til høsten også, selv om hun skal være sju år, og jeg er tolv.

Sjef for BUT:
Bjørn Endreson 1957-63
Edit Ottosen 1963-70
Sverre Bentzen, Elsa Nordvang, Carl Chr. Thorsen og Per Egil Hovland 1970-73
Elsa Nordvang 1973-2002
Bjørn Ravn Carlsen 2002-

Flest spilte forestillinger:
Kykkelikasse (1979): 121 forestillinger
Et ord er et ord (2009): 114 forestillinger
Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1988): 104 forestillinger
Folk og røvere i Kardemomme by (1978): 102 forestillinger
Pinocchio (1996): 99 forestillinger

Mest sett:
Folk og røvere i Kardemomme by (1978): 34.598
Folk og røvere i Kardemomme by (1990): 34.472
Pinocchio (1996): 34.116
Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1988): 33.664
Robin Hood og villungane (1995): 33.031