Mye ligger og ulmer under overflaten i Tore Renbergs klassiske drama Indianeren. Et hagepaviljongdrama kaller han det, eller – en dag i verden hvor noe viktig er i ferd med å skje. – Heftig materiale, men det kommer til å bli kjempemorsomt, sier han.

Tekst: Ingrid Milde | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Det var etter urpremieren på Femti flotte år med Frode Kommedal, at jeg ble dramatiker. Tidligere hadde jeg skrevet Det tusende hjertet for Barneteatret, og Kaizer-musikalen Sonny. Men det var først med Frode Kommedal at jeg følte jeg hadde rett til å si at jeg mestret dette faget, sier Tore Renberg.

I motsetning til Frode Kommedal, hvor vi fikk møte et knippe mennesker fra dagens Stavanger som ikke hadde tatt del i oljerikdommen, og i ekte Renbergs ånd ble servert et komisk, karakterdrevet stykke, dyppet i samtidsrealisme

– Møter vi denne gangen en familie med privilegier, penger og posisjoner, arvinger til en stor familieformue. Men hva skjuler seg bak den velpolerte familiefasaden?

– Du kaller det et klassisk drama?

Indianeren har en form som kan kalles gammeldags. Eller klassisk. Handlingen foregår på ett sted og forløper seg over én dag. Dette er en type dramatikk vi har sett hos Ibsen eller Tsjekhov. Det er det jeg tenker på når jeg kaller det et klassisk drama. Jeg har vært bevisst på dette når jeg har skrevet og jeg har opplevd det som en velfungerende form å arbeide i.

Ting rulles opp

– Jeg opplever det som at jeg denne gang er på besøk i en nokså veletablert sjanger som er velkjent for folk som går i teater fordi det er en velkjent måte å fortelle en historie på, forklarer Renberg.

– Men som i alle sterke sjangre, så finnes det helt klare grunner til hvorfor de har fungert så lenge og kan revitaliseres gang på gang.

– Ting er ikke slik de ser ut ved første øyekast i dette stykket ditt?

– Nei, de er ikke det, sier Renberg. – Men hvem kan si det om livet? Er mennesker noen gang slik du tror de er ved det første møtet? Tenk på hvor ofte vi feiltolker hverandre, og hvor mye kan vi forstå av hverandre uten å bruke tid på hverandre?

– Nå blir det enda en urpremiere på Rogaland Teater?

– Ja, jeg er heldig som får være aktiv dramatiker i nærheten av mitt lokale teater. I løpet av 10 år er Indianeren min fjerde urpremiere. Uten Rogaland Teater ved min side, ville jeg ikke fått den utfordringen gjennom samspillet i et teaterhus.

Å skape en dramatiker

– Jeg har fått arbeide under svært flinke folk på disse ti årene. Ingjerd Egeberg, Hanne Tømta, Bjørn Ravn Carlsen, Michael Evans og Arne Nøst, De har alle vært med på å skape en dramatiker, og de har vært klar over at det tar tid. Publikum ser jo ikke det som foregår bak en oppsetning. Der ligger det mye som aldri har sett dagens lys!
La meg ta et eksempel. Jeg sendte et stykke til Rogaland Teater helt tilbake i 1997, tror jeg det var: Dramaturg Michael Evans leste det og refuserte det høflig. Den gang gikk jeg rett i bakken av det, men det var et klokt valg av Evans, ler Renberg.

– Vi har samarbeidet godt og mye siden det, og det er alltid mange runder å gå før et manus blir ferdig utviklet.

– Veien min inn i teatret begynte egentlig i 1986. Jeg gikk på musikkskolen i Bjergsted og spilte fiolin, og fikk anledning til å spille i en kabaret på Rogaland Teater som het Smått é flott. Det var grufullt for meg. Jeg skalv på hånden så buen danset på strengene hver kveld. Men jeg opplevde også noe annet. Magien mellom sal og scene. Og jeg så barneteaterungene. De var så frie og så energiske. Så kom det en audition for et nytt stykke, Bugsy Malone, og jeg stupte i det og fikk en rolle. Der begynte mitt liv som teatermenneske. Jeg var med i Barneteatret i flere år og ble godt kjent med teatret fra innsiden.

Viktige relasjoner

– Når vi skal sette opp et stykke, handler det om relasjoner. Vi må ha profesjonelle aktører som vi samarbeider med i alle ledd; marked, billettluke, informasjon, verksteder, kunstnerisk team.


Rogaland Teater er en velsmurt organisasjon, et godt hus å arbeide i. Jeg opplever folk som både lyttende og krevende, akkurat slik det skal være. Skulle det hele slutte med dette stykket, så har jeg allerede fått oppleve mye som dramatiker, sier Renberg.

– Du beveger deg mellom flere forskjellige sjangere?

– Det kan sikkert se noe grenseløst ut fra utsiden, men for meg er det naturlig å operere i mange uttrykk. Jeg tenker at det grovt sett finnes to typer forfattere: Vi har den som arbeider med det samme materialet og det samme uttrykket gjennom hele livet, og så har vi den som stadig utforsker nye felt. Du kan si at dette er Jon Fosse versus Shakespeare, for å sette det på spissen. Fosse gnurer på en form, og holder seg stort sett til det samme forskningsfeltet. Shakespeare var fundamentalt grenseløs og fryktløs, kongedramaer, komedier, tragedier. Nå har ikke jeg noen forestillinger om at jeg er Shakespeare, men jeg står i den tradisjonen. Dette er meg på godt og vondt. Det er én ting du kan være trygg på: Du får aldri det samme som du fikk sist!

De privilegerte

De vi møter i stykket er Carl Henrik, eller CH – en mann som opplever at livet har kommet til et kritisk punkt, hans kone Henriette, som gjør alt hun kan for å holde seg i lyset, hushjelpen Mabel, som gneldrer og bjeffer etter å ha vært tjener for familien i mangfoldige tiår, storebroren til CH, Johs, og hans kjæreste Irene, begge med et litt enklere og åpnere sinn enn oss andre. De er samlet for å feire Daniels 8-årsdag.

– Hvorfor har du valgt dette persongalleriet til å fortelle din historie?

– Alle familier har i ett eller annet ledd en historie som er så skjør at det nærmest oppleves som livstruende om den skulle komme ut. Det er veldig enkelt å si at åpenhet er bra, men det er ikke enkelt i praksis. Uten å røpe for mye, så kan vi vel si at Indianeren handler om disse tingene. Hva skal vi gjøre når folk er villig til å gå så veldig langt for å unngå virkeligheten?


Ta Johs, som er enklere utrustet enn gjennomsnittsmennesket. Han er likevel veldig klar over alt som skjer. Jeg har alltid hatt lyst å skrive et portrett av noen med hans type intelligens, og behandle det med respekt. Dette er første gangen jeg gjør det, sier Tore.

Faderlig omsorg

– Et så realistisk materiale må kjennes alvorlig og autentisk, og materialet er ikke fremmed for meg. Jeg tenker at alle karakterene mine er karakterer som jeg kjemper for. Min jobb er å ha omsorg for disse, som en farsrolle. Som oftest skriver jeg om folk som trår feil – og det er det vi mennesker gjør. Det er vår menneskelige grunnsituasjon, å gjøre feil. Men svært få har vonde intensjoner, det meste er uhell.

– Du skal regissere stykket ditt selv?

– Jeg er ingen regissør. Jeg mangler formell utdannelse i faget. Det kan sees på som en svakhet så klart, og det er jeg fullt klar over. Men det bekymrer meg ikke, huset er fullt av kompetanse å trekke veksler på. Mitt fortrinn er at jeg har skrevet dette, at jeg sitter så nær karakterene og materialet.

– Forrige stykke omhandlet en lite privilegert familie, nå foretar du en klassereise?

– Jeg må antagelig skuffe de som ønsker et dyptborende stykke om økonomiske ulikheter, sier Renberg. – Det er ikke økonomien og hva den gjør med menneskene som er hovedtemaet mitt denne gangen. Indianeren handler i sin essens om helt andre ting. Dette kunne hendt i en hvilken som helst samfunnsklasse, men det ville – som alt – sett ulikt ut. Men når dette er sagt, jeg er selvsagt observant overfor hva graden av rikdom, eller fattigdom, gjør med oss, hvordan det preger hverdagen vår og handlingene våre. Det ville være uetisk å ikke vise den typen ulikheter respekt.

– Og tittelen Indianeren?

– Den sier jeg ikke noe om, sier Renberg og smiler. – Den forstår publikum når de har sett stykket.