To bønder i en furukjeller
De to odelsjentene i Du er bonde ikler seg felleskjøpet-dressen på hver sin måte. Og gir seg ikke før Engelen Gabriel har åpenbart seg og hele Jæren er pepret med digre trær.
TEKST: LINE BOER NORREVIK / FOTO: HANNE NYGAARD
«Du er bonde». Si det på nordjærsk og den doble betydningen kommer fram. Odelsrett er også odelsplikt. De to tenåringsjentene i Kristin Auestad Danielsens kritikerroste roman får odel fordi odelsloven til slutt måtte gi etter for likestillingen. At loven er som den er betyr ikke nødvendigvis at alle er enige i berettigelsen. Også de to odelsjentene har sin tvil.
– Dette er på 1990-tallet, og vi har likestilling. Men så stemmer det likevel ikke, for bygda har sine egne verdier og tradisjoner. Alle vet at det er gutta som kan kjøre traktor og har greie på gårdsdrift. Ikke minst vet jentene det, sier forfatteren.
Antidrift
De to tar møkkagrep på svært ulike vis. Venninnen gyver løs med sammenbitte tenner, bygger tunneler og graver grøfter i en rasende fart. Romanens jeg-person setter seg under et tre og bestemmer seg for antidrift. Alt skal få vokse fritt, skogen skal få komme tilbake. Hun bærer på en nedarvet bitterhet over en skog familien en gang eide.
– Det er noe med trær. De er så lette å røske opp og rive vekk, og det tar så lang tid å få dem tilbake. Hun vil ha skog over hele Jæren, og det får hun, røper Danielsen.
Det må engler til, nærmere bestemt selveste Gabriel. Jeg-personen føder uhorvelige mengder frø og nøtter, som har superkraft. La det bli skog.
Furuhelvete
– Vi begynner i realisme, og så sklir vi ut i magisk realisme, sier Maria Drangeid. Hun har dramatisert Danielsens roman fra 2022, og har også regien på forestillingen Du er bonde. Også i sceneversjonen er de to rollefigurene uten navn, Malin Landa spiller rollen som bokens sedate jeg-person, mens Mari Strand Ferstad er den hyperaktive venninnen.
– De er like, og svært ulike. Kanskje er de venner først og fremst fordi det ikke er noen andre der. Det er langt mellom folk, sier Drangeid.
Hun tar oss med til det hun kaller et furuhelvete av en kjellerstue på et lite gårdsbruk på Høg-Jæren, kanskje i Gjesdal. Der blir vi værende, og likevel ikke. Vi drar ut på markene som blir til skoger, vi besøker jeg-personens mødre – altså mor, bestemor og oldemor, som bor på Figgjo og er uløselig bundet sammen av navlestrengen. Vi oppsøker kua Dagros, vi opplever nellikbedet som synger flerstemt i et skogholt, og vi mottar fotmassasje ved å vasse i rukene til nevnte Dagros. Blant annet.
– Kjellerstuen er en trygg hule, der de deler sine usikkerhet, sine tanker og ikke minst lidenskapen for film, chips og prinsesse Diana. Henne er de nærmest besatt av, fordi hun er den kombinasjonen av sexy og jomfruelig de strever etter. Det er veldig viktig å beholde uskylden, men de vil jo ikke være pripne. De vil være sexy, men ikke horete. Diana er den siste jomfru i deres øyne, og når hun dør er det krise, sier Drangeid.
Bygdetrollet
Kristin Auestad Danielsen vokste opp på 1990-tallet i Gjesdal kommune. Ikke i urbane Ålgård, men på et lite gartneri innover langs Lima-vatnet. Der landskapet er mykt og vennlig, og bygdetrollet ligger på lur.
– Dette foregår i mitt barndomsunivers, og selv om jeg ikke kommer fra en gård var jeg omgitt av gårder og gårdbrukere. Det blir bare vanskeligere å være bonde. Folk selger melkekvotene og forpakter bort jorda, og de gårdsbrukene som er igjen eser ut. Vi får storbonden tilbake, gårdene slutter å være rammer rundt familier. Venninnens trang til å fullstendig gjøre om på gården hun driver er et forsøk fra min side på å raljere med den hyperaktiviteten i samfunnet der innovasjon og utvikling er det viktigste, og naturen er kun til bruk for mennesket og har ingen verdi i seg selv, sier Danielsen.
Jeg-personens beslutning om antidrift er en protest, en ytring, mot industrialisering og mekanisering av landbruket, mot kraftfôr og kunstgjødsel. Hun innser at det kan bli krevende å leve av en gård som drives ved at ingenting skjer, men foreløpig har hun nok chips i hus, og god tilgang på dvd-er.
Tekstilteknikk på 90-tallet
Hun spiser nok mer av chipsen og sitter langt oftere i ro under et tre enn den hyperaktive venninnen. For Danielsen er det viktig å vise fram ulike kropper, og hun lar jeg-personen presse seg inn i 1990-tallets tights og body, ikke uten komplikasjoner og komikk.
– Det skjedde noe tekstilteknisk på 90-tallet, som gjorde det mulig å bruke for små klær. Det er noe komisk i det, men også et stort alvor i at kroppsidealet på den tiden var Kate Moss. Heroin chic, liksom. Hvor sykt er ikke det, spør Danielsen.
Ida Grimsgård står for 1990-talls kostymer og furuscenografi, og Fredrik Storsveen komponerer musikken.
– Vi er en trio som har jobbet mye sammen, og det er kjekt å ha dem med til mitt barndomsunivers. Jeg er så glad for at Kristin har latt meg dramatisere romanen hennes, og jeg er jo spent på hva folk vil synes. Mange har nok lest boka og jeg tror ikke de vil bli skuffet. Jeg håper at folk liker vår tolkning, sier Maria Drangeid, som lover en overraskende slutt også i sceneadapsjonen.
Le av? Le med?
Forfatteren selv er begeistret – og ikke så lite spent.
– Det er voldsomt stas at et så ruralt univers settes opp på scenen i Stavanger, bygdejenta inni meg flirer litt i skjegget . Det at noen vil bruke mitt stoff og mitt forfatterskap til å skape noe nytt er gøy. Samtidig lurer jeg på om publikum kommer til å le av eller med jentene. Vi har en lang teatertradisjon av å le av folk fra bygda. Disse jentene er rare og kule, men de er ikke fjols, sier Kristin Auestad Danielsen.
