Regissør Tyra Tønnessen har hatt Shakespeare sittende ved siden av seg gjennom prøvetiden. Noen ganger har hun snudd seg mot ham og spurt: Seriøst, er du så kommers?!

Tekst: Line Noer Borrevik / Foto: Henriette Time

Vi skal 1000 år tilbake i tid, til blodige slagmarker i det skotske høylandet. Det blir vått, kaldt, grusomt og underholdende. Såpass kan vi konstatere om høstens oppsetning av William Shakespeares Macbeth. Men regissør Tyra Tønnessen deler ingen tanker om forestillingen.

– Jeg vil at folk skal kunne komme og se forestillingen uten forkunnskaper. Forestillingen er nok i seg selv. Hvis jeg sier hva jeg mener om Macbeth, blir det bare støy, sier hun.

På – lissom – lek

Macbeth er muligens William Shakespeares mest spilte stykke. Eller kanskje ikke. Konkurransen er beinhard. Kanskje er det Hamlet, eller Romeo og Julie. Shakespeare skrev 38 eller 39 skuespill (de lærde strides), 154 sonetter, og enda mer. Macbeth skrev han sent i livet, i 1606, i en periode der alvoret sto i kø i dramatikken hans. Han døde i 1616.

Mer enn 400 år senere har stykket aktualitet, mener Tønnessen, og forutsetter at publikum er med på leken.

­- Det er en på-lissom-lek, ikke sant. Litt barnslig, men det kan bli ganske avansert hvis vi ved hjelp av felles fantasi klarer å flytte oss ut av teaterhuset og inn i en krig i Skottland.

Tønnessen har aldri satt opp noe av Shakespeare før Macbeth på Rogaland teater. Den erfarne og prisbelønte regissøren har klassikere så vel som samtidsdrama, musikaler og egen dramatikk på merittlisten, i tillegg til universitetsutdanning i blant annet litteratur og historie. Hun har regissørutdanning fra Statens Teaterhøgskole, og en doktorgrad i skuespillerkunst fra samme sted.

– Jeg ville gjerne sette opp Macbeth. De er riktig tid for det. Det er et voldsomt og alvorlig stykke, og vi lever i en voldsom og alvorlig tid.

Grundig tolket

Stykket har vært oppført på utallige scener, og den første filmatiseringen av Shakespeare-klassikeren kom så tidlig som i 1905. Orson Wells har gjort Macbeth, det samme har Francis Ford Coppola og Joel Cohen. Det finnes en Bollywood-versjon av Macbeth, og dramaet har inspirert en rekke lokale varianter over hele verden.

– Det er bare en fordel at Macbeth er så grundig tolket i så mange formater. Det finnes liksom ikke én ting vår Macbeth blir sammenlignet med.

Noe for seg selv blir oppsetningen på Rogaland teater uansett. Sju ungdommer fra Barne- og ungdomsteatret, sammen med 13 voksne skuespillere, bekler de mange karakterene vi møter på det skotske høylandet.

– Jeg ønsket å jobbe med unge skuespillere. Det er noe med de unge, altså, særlig nå. Vi har jo alltid hatt krig i verden, men nå er den så nær og det blir så klart for oss hvor unge de er, de som sendes ut for å slåss. Det er en katastrofe for samfunnet når de unge skades og dør, og særlig de unge guttene tror jo ikke at de kan dø. Sånn er det også i Skottland på 1000-tallet, der Macbeth forsvarer landet sitt mot en norsk invasjon. Å gå i krigen forbindes med status og heltemot, og det blir mye elendighet ut av det.

Barn er mennesker

Det har vært vanskelig å velge ut sju blant de mange skuespillerne i Barne- og Ungdomsteateret.

– Det er så mange imponerende flinke ungdommer. Og denne arenaen er omtrent den eneste vi har igjen der unge og voksne arbeider sammen. De er på likefot og er gjensidig avhengig av hverandre. De deler usikkerheten, nervøsiteten og alt det andre, og får en erfaring jeg skulle ønske flere barn og unge kunne få. De trenger å oppleve at prestasjonen er på ekte, at det betyr noe for publikum og teatret at de gjør en god jobb. I skolen øver de mye på å prestere, men det er bare øving, og alle vet det. Barn er mennesker, det er ikke noe de skal bli. Det er viktig.

Scenografien er det Tønnessens kjære medsammensvorne over mange år, Leiko Fuseya, som står for. Fuseya har Shakespeare-erfaringen regissøren ikke har.

– Scenografien baseres på at teater alltid er teater, vi må bort fra forestillingen om at vi kan skape en illusjon om at dette er noe annet enn teater. Vi prøver å få til en avtale med publikum der vi skal trigge assosiasjonsevnen. Så vi leter etter tegn på Skottland som skaper assosiasjonen, uten å prøve å skape Skottland. Det er en lek, men det er ikke tull, sier regissøren.

Verfremdung

Tønnessen er opptatt av det Berthold Brech kalte «verfremdung». I følge Store Norske Leksikon går ideen til den tyske teaternestoren ut på «…å underliggjøre det kjente ved hjelp av illusjonsbrytende teknikker…».

– Brecht mente at teater virket forløsende på følelser, og dermed passiviserende, sånn at folk ikke lenger hadde behov for å gjøre opprør eller skape revolusjon. Han så teatret som et maktmiddel. I stedet ville han at folk skulle bli forstyrret i den følelsesmessige innlevelsen. Dermed ville de reflektere over samfunnet og sitt eget liv, og bli inspirert til å foreta seg noe.

Scenografien, og oppsetningen for øvrig prøver både å skape følelser og å bryte følelser i publikum.

– Stykket er gammelt, det er eventyr med hekser og gjenferd. Skulle vi jobbet med realisme ville vi trenger 10.000 engelske soldater på scenen, det tviler jeg på at det er budsjett til. Og hvis de faktisk skal dø alle de som drepes i løpet av kveld oppstår det jo alle slags uhåndterlige kostnader. Det er på lissom, ikke sant?

Retten er satt

På lissom var det også da britisk høyesterett i vår tok stilling til spørsmålet om det virkelig var William Shakespeare som begikk den omfattende litterære produksjonen som bærer hans navn. At forretningsmannen fra Statford-upon-Avon har levd har det aldri vært tvil om. Det litteratur- og teatervitere og andre akademikere i hele Europa har stilt seg tvilende til er om en forretningsmann uten akademisk utdanning kunne være i stand til å skape drama om historiske personer i land og steder han aldri har vært, som omhandler makt og politikk og juss og musikk, av en kvalitet som så til de grader står seg i århundrer etter hans død.

Det var på lissom i den forstand at dette ikke var en rettssak med juridiske konsekvenser. Men alvorlig nok. «Stratfordianerne» mot «Oxfordianerne», der sistnevnte gruppe hevder som hovedhypotese at det var Edward de Vere, 17. jarl av Oxford, som skrev Shakespeares verker. De har imidlertid en rekke alternativer, angivelig så mange som 87, inkludert Francis Bacon og Christopher Marlowe, begge samtidige med forretningsmannen fra Stratford-upon-Avon.

Saken ble ført i den samme salen som Helligtrekongersaften angivelig ble uroppført i 1602, der dronning Elizabeth I skal ha vært til stede. Det hadde nok liten betydning for utfallet. «Stratfordianerne» gikk av med seieren. Det hører med til historien at «oxfordianerne» ikke har tenkt å gi seg.

Ved sin side

Tyra Tønnessen har hatt Shakespeare, som det nå er avgjort at skrev Macbeth, sittende ved siden av seg i prøvetiden.

– Det er noe med manipulering som finner sted, og makten som ligger i muligheten for å manipulere. Hva er der Shakespeare vil? Hva slags moral er det han har? Kanskje vil han rense og foredle menneskets sjel, men han vil også underholde. Han er kjent for å gi et avansert publikum avanserte tanker, og et enkelt publikum enkel underholdning. Sånn sett er han demokratisk, men også veldig kommers. Noen ganger har jeg vært nødt til å snu meg mot ham og spørre: Mener du dette? Er du så kommers?

Se også