I gledesrusen under pristildelingen i fjor, foreslo teatersjef Arne Nøst likegodt på direktesendt TV at Orlando burde vises også i Oslo. Teatersjefen som nå har ni år bak seg i sjefsstolen, er ikke kjent for å ha risikovegring. Med et skjevt smil medgir han at forslaget om eksport til hovedstaden antakelig var utslag av situasjonsbetinget hybris.

’’Heddafestivalen samler mange teaterfolk. De fleste av disse får ikke anledning til å dra ut og se de forestillingene som går på regionteatrene. Da mener jeg at det er helt naturlig at de prisvinnende stykkene blir vist i Oslo under Heddafestivalen året etter.»

Rogaland Teater har vunnet årets forestilling i Heddatildelingene fire ganger de syv siste årene. I tillegg har det vanket et drøss av nominasjoner og individuelle priser. Dette viser at et regionteater over tid kan produsere kvalitet og hevde seg i konkurransen med de beste.

’’Da er det også viktig at vi får synliggjøre kvaliteten i forestillingene for et større publikum. På lengre sikt vil det gi ringvirkninger i form av flere kunstneriske muligheter, bedre finansiering og mer velvilje hos eiere, publikum og sponsorer’’, sier Nøst.

Å flytte en så stor og kompleks forestilling som Orlando, har sin pris. Rogaland Teater ser på framvisningen av Orlando i Oslo som en investering, og har budsjettert med det. Nå er det foreslått at Heddafestivalen etablerer et lite fond slik at det kan bygges opp en forutsigbar finansiering for visning av vinnerproduksjoner fra 2019.

«Orlando» er i utgangspunktet en fortelling i romanform av den britiske forfatteren Virginia Woolf. Da forestillingen Orlando ble satt opp på Rogaland Teater i 2016 var det, etter det vi vet, en verdenspremiere.

’’Egentlig var planen å sette opp Don Quijote’’, innrømmer Arne Nøst, ’’men vi klarte ikke å knekke koden. Da Sigrid foreslo «Orlando», ropte alle ja i kor. Det er en fantastisk bok. Fortellingen om Orlando er en reise i historien, gjennom flere århundrer med forskjellige kulturer og skiftende syn på hva som er rett og galt, vi følger Orlando som skifter kjønn fra mann til kvinne og hans/hennes møte med virkeligheten, politisk, teologisk, kulturelt, om hva som er viktig og uviktig. Det et rikt verk’’, sier Nøst.

Nå skulle en kompleks historie komprimeres ned til en to timers forestilling. Den opprinnelige teksten som i utgangspunktet inneholder mye indre monolog, skulle tilpasses teatrets sceniske muligheter.

’’Hele manus måtte utarbeides fra grunnen av. Regissør Sigrid Strøm Reibo og dramaturg Njaal Helge Mjøs debuterte i dette prosjektet som dramatikere. De brukte om lag tre måneder på selve skriveprosessen, men gjendiktningen av teksten fortsatte helt fram til premieren.’’

Det var en utfordring å utvikle en overbevisende markedsføringsplan for Orlando. Utgangspunktet var alt annet enn kommersielt. Orlando som teaterforestilling var det selvsagt ingen som kjente til, det var noe Rogaland Teater hadde funnet på. Virginia Woolf er kjent, men ikke nødvendigvis allemannseie. Orlando ble en frodig, sammensatt og maksimalistisk forestilling som høstet fantastisk respons, og dermed kom publikum og ble med på festen.

’’Jeg tenkte at vi må skape noe som umiddelbart får omdømme som en frapperende forestilling. Noe som gjør at folk blir veldig nysgjerrige». Sigrid som regissør prøver alltid å utvide sitt teaterspråk. Denne gangen jobbet hun for første gang med avansert videodesign. Resultatet ble utrolig spennende. Også kostymene, musikken og scenografien ble avgjørende. Og Hedda for beste kvinnelige hovedrolle til Nina Ellen Ødegård og beste regi til Sigrid, gir absolutt mening. «Man måste bjuda på’’, fastslår teatersjefen.

Rogaland Teater er ett av de institusjonsteatrene som har vunnet flest priser i nyere tid. Det gjelder både i absolutt antall og i forhold til størrelsen på den kunstneriske staben. De fire forestillingene som har vunnet Heddapris for beste forestilling under Arne Nøst ledelse, er, foruten Orlando, Vi som er hundre i 2010, Perpleks i 2014 og Hamlet i 2015. I utgangspunktet er det helt forskjellige oppsetninger. Men noen fellesnevnere er der. Blant dem er nybrottsarbeid, brudd med tradisjoner og forventninger.

’’Perpleks og Vi som er hundre er begge barn av en vilje til dekonstruksjon og filosofisk teater. De bryter med forventingen om at en rolle skal spilles av en og samme person fra morgen til kveld. Det er en lek med våre mange identiteter. Stykkene handler om utvidelse av det mangefasetterte individet. Om schizofreni på en positiv måte, om du vil», forklarer han.

I den grad det er fellesnevnere for de to andre prisvinnerne, Orlando og Hamlet, er det kanskje først og fremst at det er storslått og mektig. Samt dristig. Stykkene er ikke bare ambisiøse, men også risikofylte prosjekter.

’’Vi valgte å spille Hamlet med hele den opprinnelige teksten, noe som knapt er gjort i moderne tid. Forestillingen varte i om lag fire timer, mot normalt to. Innvendingen mot å spille hele stykket hadde vanligvis vært at det var svake passasjer i manuskriptet. Det fant vi ikke stemte. Så den største utfordringen var å få det til å gå i hop med skuespillernes tariffavtaler og unngå at publikums tålmodighet tok slutt før forestillingen var ferdig. Ingen av delene ble et problem, skulle det vise seg».

Å skape kvalitet over lengre tid er ikke en selvfølge. Mye skal klaffe. Rogaland Teater er langt fra det største av regionteatrene, og har en betydelig mindre kunstnerisk stab enn for eksempel Trøndelag Teater.

Hva er nøkkelen til suksessen? Teatret har åpenbart et høyt kvalifisert ensemble. I tillegg er det også kjent for å ha et godt sammensveiset ensemble. I en bransje der det er mange primadonnaer, er det ingen liten prestasjon.

’’Vi er så få og derfor er vi også avhengige av hverandre. Den enkelte har mye å gjøre, så vi må samarbeide hele tiden. Tillit er viktig. Mye handler om å se folk. Hvis man vet man blir sett, kan man også tåle å bli oversett i en kortere periode’’, sier Nøst.

Når de skaper kunst, fokuserer de på én forestilling om gangen. Boring og graving i materialet er målet. Å tenke priser og nominasjoner er helt feil.

’’Det er mye improvisasjon. Ikke nødvendigvis bare på scenen, men underveis i prosjektutviklingen. Vi snakker mye om mulighetene i stoffet. Det er viktig å ikke fiksere på kun én ide for tidlig.’’

Arne Nøst er et slags moderne renessansemenneske som selv er utøvende kunstner innenfor flere disipliner. Han er utdannet bildende kunstner og praktiserer tegning, maling, installasjonskunst og scenografi. Han er også en musiker som selv spiller fløyte og saksofon, og gjør regi med ujevne mellomrom.

Dermed er han naturligvis også utrustet med velutviklet teft for de fleste av teaterfagets mange fasetter. Hans dom over samtidens norske scenekunst er klar:

’’Utviklingen innenfor teater og film her i landet har vært merkbar de siste 10-15 årene. Dagens situasjon er et resultat av forholdsvis god finansiering i tillegg til et generelt skjerpet ambisjonsnivå blant regissører, scenografer, koreografer, komponister og skuespillere. Se bare hvordan norsk film og TV nå hevder seg internasjonalt!’’

’’Hva er det som kjennetegner den gode teaterforestillingen?’’

’’Teatret skal i dag være både underholdende og henrivende. Samtidig skal det stille de gode spørsmålene og føles deilig uaktuelt på en aktualiserende måte. Det vil alltid være en tematikk til stede i stoffet som kan dyrkes fram eller oversees med varm list.’’

Sier teatersjefen og multikunstneren som påstår at han verken planlegger karriere eller har søvnløse netter. Bortsett fra av og til, da. Under oppkjøringen til premiere.