Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Vi har fått tilgang til deLillos sanger, som vi bygger stykket rundt, forteller teatermaker Nina Godtlibsen. Og her er ikke hjernen alene, hun lager forestillingen sammen med kollega Carl Jørn Johansen og de fem unge skuespillerne i garasjebandet det hele dreier seg om.

De to bobler av begeistring over muligheten til å få jobbe med deLillos materiale.

– Det er noe med den barnlige rett-fram-heten i deLillos musikk som er så tiltalende, sier Johansen.

– Vi skal spille på sykehuset og for unge mennesker og det skal være feelgood-teater om musikk og kjærlighet. Og om å prøve å være litt tøff i pyjamas, fortsetter han.

Badminton med far

Frikk Hana og Camilla Våland Fusdahl fra ungdomsteatret spiller de to ungdommene som utgjør stykkets omdreiningspunkt. Hvem av dem som er ”min baby” og spiller pønkebassgitar, og hvem som må spille badminton med far, er i skrivende stund ikke avgjort. Men det skal handle om den unge, naive og voldsomme forelskelsen, som er både deilig og grusom, og framfor alt fullstendig oppslukende.

Emma Gundersen Jacobsen, Gabriel Munthe Kjerstad og Mira Shepard er alle 9-åringer hentet fra barneteatret. De utgjør resten av bandet, og vil gjerne hjelpe til med kjærlighetsproblemene.

– Bandet prøver på ulike måter å forstille seg for å imponere – og de går ”all in”. Konsekvensene er uante, det kan bli ganske morsomt, sier Johansen.

230 sanger

Teatret har vært innom flere ulike band og musikere på jakt etter den rette rammen for forestillingen.

– Det fine med deLillos er at materialet er voksent, samtidig som at det viser så godt det naive, vonde og håpløse man ofte opplever som ung. Vi vil ha fram det fine og vare i denne forelska ungdommen, vise det som er så vondt og krevende og samtidig er så mye annet, sier Godtlibsen.

Det er mye å velge blant, når de skal finne de 5-6 sangene det er rom for i forestillingen. I løpet av de mer enn 30 årene som er gått siden debutalbumet ”Suser av gårde”, har bandet levert over 230 sanger.

– Det er spennende å se de unge skuespillerne respondere på materialet. Nina og jeg har våre referanser og vi har noen bandklisjeer vi har lyst til å spille på. Men dette må stemme også for skuespillerne, sier Johansen.

– Carl Jørn og jeg har regien, vi skriver manus og dreiebok, men vi jobber det hele fram sammen med de fem på scenen. Det er spennende å se hva som skjer, sier Godtlibsen.

Skuespillersangere

De fem er plukket ut fordi de kan synge. De to ungdommene fordi de også kan spille instrumenter.

– De to eldste kjenner deLillos, og synes dette er kult og gøy. De tre som er yngre er kanskje ikke så kjent med musikken. Det at vi, ungdommene og barna har ulike forutsetninger for å forstå og oppleve deLillos gjør dette ganske spennende, sier Godtlibsen.

– Jeg liker ganske godt ideen om et halvdårlig band som drømmer om å lykkes. Det er en situasjon mange kan kjenne seg igjen i. Det som har forandret seg voldsomt er at det nå er så lett å lage musikk og få den ut til et publikum, derfor er det spennende å høre hvordan de unge tenker rundt dette, sier Johansen.

Teatret har laget flere takeaway-forstillinger med utgangspunkt i kjente artisters produksjon, blant annet Knutsen og Ludvigsen og Alf Prøysen.

– Vi opplevde at begge disse forestillingene hadde en appell til voksne, og det tror jeg dette også kommer til å ha. Det er den dobbeltheten i deLillos tekster som jeg tror mange liker – det ærlige, nakne og enkle, som også har masse dybde, sier Godtlibsen.

To år på SUS

Forestillingen realiseres ved hjelp av en sjekk fra Odd Fellows gavefond. En del av avtalen er at forestillingen skal spilles en gang i måneden på Universitetssjukehusets barneavdeling, de to neste årene.

– Det er kult at vi skal spille på sykehuset. Vi lager ikke en forestilling som er spesialdesignet for å muntre opp syke barn, men kanskje heller gi en opplevelse som får dem til å tenke på noe annet en stund, sier Johansen.

– Vi har spilt på sykehuset før, og det har vært en bra erfaring for skuespillerne. De kommer dit med fritidsaktiviteten sin, det de elsker å gjøre, og møter barn som ikke kan gjøre det de har lyst til, eller pakke kofferten og dra når forestillingen er over. Det gir noen refleksjoner, sier Gotlibsen.

– Vi fikk 200.000 kroner til å lage en 100 prosent flyttbar forestilling. Det er en liten forestilling, målt i tid og rigg, som skal brukes til takeaway-teater og som også skal settes opp i kafeen i Teaterhallen noen dager i uka, forteller teatersjef Bjørn Ravn Carlsen.

– Alt skal kunne pakkes inn i BUT-bilen, så det blir en enkel rigg. To gitarer og en koffert med kostymer, sier Johansen.

Bøttekott-garderobe

De ser ikke bort fra at det blir en nyttig erfaring for de unge skuespillerne å jobbe under litt mer krevende forhold enn det de er vant til.

– Dette er i utgangspunktet utfordrende for dem. Våre skuespillere er privilegerte, godt vant med scene og ordnede garderobeforhold. Her må de få til å improvisere litt i det rommet de skal spille i, og kanskje skifte i et bøttekott, sier Johansen.

– De får litt friteateropplevelsen. Det er bra, mener Godtlibsen.

Forestillingen varer i ca. 30 minutt. Den halvtimen kan gjerne suse av gårde.

– Det er et format som fungerer godt. Det er alltid bedre at publikum synes det er litt kort, sier hun.

– Kanskje vi må øve inn noen ekstra låter. I tilfelle det blir krav om ekstranummer, smiler Johansen.

– Så får vi bare håpe at ”min baby” ikke drar av sted i en blå folkevogn, sier Godtlibsen.