Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Dette er teater med stor T. Det er teater med store bokstaver. Her er det ingen fiksfakserier. Ingen skuespillere mumler inn i mygger. Ingen som danser underteksten. Her spilles situasjonene ut, forsikrer Torfinn Nag.

Han oppfyller en drøm han hatt lenge når han setter opp Ronald Harwoods ”Påklederen”, med Even Stormoen og Espen Hana i rollene som henholdsvis den som blir påkledd og den som kler på.

– Jeg så stykket i London i 1980, da jeg gikk på Teaterhøyskolen. Det gjorde voldsomt inntrykk og har vært med meg siden. Jeg har hatt lyst til å sette det opp lenge, ikke minst fordi jeg jobber så godt sammen med Even og Espen, som er fabelaktige skuespillere for dette stykket. Even er blant noen få som kan fylle rollen som Sir, sier regissøren.

Om å bli sett

Vi er på turné med et av datidens Englands mange omreisende teaterensembler. Året er 1942, Shakespeares Kong Lear står på plakaten og Sir er ensemblets store stjerne og teatersjef. Sebastian er hans påkleder og Sancho Panza.

Rammen er gått ut på dato: Det finnes knapt Sirs type igjen i teateret, og de personlige påklederne er det enda lengre mellom.

– Stykket handler kanskje om forfengelighet, for meg handler det mest om å bli sett. Blir du ikke sett, så forvitrer du, sier Nag.

Ronald Harwoods stykke er basert på hans egne erfaringer som påkleder. Da det ble satt opp for første gang i 1980 vakte det voldsom oppsikt, ble prisbelønnet og er senere dramatisert for både film og tv. Mange har gledet seg over filmen fra 1983 med Albert Finney og Tom Courteney i de sentrale rollene.

– At det er basert på dramatikerens egne erfaringer gjør det både ekte og sant, mener Nag.

Forced to tour

Harwoods protesjé var Donald Woolfit, en britisk teaterstjerne som angivelig hadde sine selvbilde-utfordringer i en tid der kampen om teaterscenes rampelys var knallhard.

– Det ble sagt, litt ondsinnet, at Laurence Olivier var en tour de force, mens Woolfit var forced to tour, smiler Stormoen.

Norge har hatt sin andel av teaterskuespillere med primadonnanykker og begrenset evne til å gi seg mens leken er god.


– Nå er det knapt noen av dem igjen, men jeg kan selv kjenne på en slags skrekk for å ikke evne å gi meg i tide. Det er en grenseløs selvopptatthet her som er fascinerende. Vi har ikke disse typene i teateret lenger, antagelig fordi det er så mange medier å boltre seg i. Dessuten har vi fått et mer egalitært samfunn der det ikke er rom for den typen dyrkelse, fortsetter Stormoen.

Keep calm and carry on

Dramaet foregår under 2. verdenskrig, i 1942. Bombingen intens over hele England, og når ensemblet får nyheten om at et teater i Plymouth er jevnet med jorden, tar Sir det personlig: Tyskerne har bombet teateret der han hadde sin debut.

– Sebastians kommentar er at han tviler på at Hitler visste akkurat det. Det er humor sammen med noe veldig kjærlig som gjør at forholdet mellom de to er så gripende, sier Nag.

– Stykket handler også om å overleve. Rollene i Kong Lear er fylt med altfor gamle skuespillere, mye rusk og rask, fordi de unge er ute og forsvarer landet. Krigen til tross, de reiser rundt og spiller teater. Selv i trange kår ser vi at kunsten overlever, sier Hana.

Humor åpner for alvor

Det er først og fremst mellom stjernen og påklederen dette dramaet utspiller seg, og Nag har gjort bearbeidelser som toner ned de andre rollefigurene. Vi er i garderoben, i korridoren, på scenen. Fra sidescenen ser vi Kong Lear bli spilt ut for et imaginært publikum.

Det går i baddel for Sir der han sitter alene i garderoben. Han glemmer replikker og han glemmer hvilken rolle han skal gjøre seg klar for. En time før teppet går opp bryter han sammen og svever inn i en villfarelse om at han skal spille Othello. Han gjør seg klar, med all den svarte ansiktssminken det innebærer.

– Det er Sebastian som må fjerne sminken og få Sir opp av hullet han befinner seg i. Det er litt av en jobb å gjøre ham klar for å spille Kong Lear, han har for eksempel glemt åpningsreplikken til stykket han har spilt 227 ganger, sier Nag.

– Dette er en tragedie, og det ender trist. Samtidig er det mange morsomme scener. Humoren åpner for å oppleve det triste, mange av våre forsvarsverk forsvinner når vi ler, fortsetter han.

Uten takk

Påklederen er oppofrende langt inn i det selvutslettende. Kanskje er han også forelsket i sin sjef, og han har en intens kjærlighet til teateret. Han investerer masse følelser, og får den usleste avkastning.

– Sebastian leser Sirs nyskrevne memoarer for å oppdage at kreti og pleti, hver eneste scenearbeider og skuespillerkollega blir takket og lovprist. Utenom han, Påklederen. Det er et stort ubehag i denne tanken på at man legger igjen hele sitt liv et sted og når det er over blir det knapt lagt merke til at du gikk. Akkurat det kan vi kjenne på noen og enhver, sier Hana.

– Sebastian symboliserer arbeideren. Han som jobber jevnt og trutt og er fornøyd, men han mener han har krav på en takk, legger han til.

– Dette er et stykke publikum får anledning til å dikte sine egne liv inn i, sier regissør Nag.

– Hvem har ansvaret for at andre blir sett?

– Jeg tror det er alles ansvar å sørge for at andre blir sett. Sånn må det være, sier han.