Å bytte på roller er naturlig for skuespiller Marianne Holter. Men selv med rolletolkninger som hyppig og vekselvis rangerer fra tragiske til komiske, finner hun alltid tilbake til seg selv når dagen er omme.

Tekst: Espen Meling Sele | Foto: Stig Håvard Dirdal

Lille Eyolf‑ og Blodig Alvor‑aktuelle Marianne Holter øver inn nye stykker på dagen, og spiller i Våryr om kvelden. Hun er kort sagt travel. Og det har hun vært lenge. Hennes mor har avisutklipp siden Holter begynte i Barneteatret. Det må ha blitt en del skuffer, da den “huslærte” skuespillerinnen har vært synonym med Rogaland Teater siden hun ble ansatt i 1996.

Falt inn i det

Holter har aldri tatt noen formell skuespillerutdannelse, men har likevel klart å rykke stødig opp i gradene på huset. Men en fast ansettelse kom likevel ikke rekanes på ei trefjøl.

– Jeg virra litt rundt i livet. Men da jeg gjorde en oppsetning med kabarétgruppen Dozerne, tok den daværende teatersjefen kontakt med meg, og ville ha meg med på en ny oppsetning, forteller hun.

– Etter det bare ballet det på seg. På dette tidspunktet var det aldri et valg jeg tok om å bli skuespiller, det var mer et valg fra gang til gang. Ikke før hun kom i svangerskapspermisjon følte hun behovet for en tryggere, økonomisk ramme, og tok et valg om å bli skuespiller på fulltid.

– Jeg fikk plutselig en trang til å bli et slikt trygt menneske, og vite at jeg kunne livnære meg og en unge, sier Holter.

Men hun ble møtt med motstand da hun ikke fikk tilbud om noen fast stilling etter endt svangerskapspermisjon. Hun hadde da verken en kontrakt eller skuespillerforbundet i ryggen.– Med ett fant jeg ut at jeg var alene i alt. Jeg gikk faktisk til teatersjefen og ga beskjed om hva de kunne miste om jeg røk ut. Men det hjalp ikke med en gang, ler Holter.

– Det ble et halvt år med mye kvaler, hvor jeg satte i gang flere prosjekter for meg selv. Til slutt fikk teatersjefen øynene opp igjen, og Holter ble forespurt om hun ville ha en stor rolle i Rogaland Teaters musikaloppsetning Fugl Føniks (2004). Og med det var hun tilbake på husets rollebesetning, fikk tilbud om fast ansettelse.

Et tøft sted å være

Morsrollen som ble hennes vannskille som skuespiller, får hun valuta for nå som Rogaland Teaters nye forestillinger Lille Eyolf og Blodig Alvor står for tur. I begge stykkene spiller Holter en mor, men da på vidt forskjellig ende av karakterskalaen.

I Lille Eyolf spiller hun Rita, en mor som opplever at sønnen hennes drukner og dør.– Denne rollen er veldig forskjellig fra meg. Den er vanskelig å leve seg inn i, men sam‑tidig frigjørende, erkjenner Holter.Hun forteller at det kun er henne selv og medskuespiller Gretelill Tangen som fak‑tisk har barn, og at hun på den måten nesten representerer foreldrerollen i prøvetiden, uten at det er noen fasit på den!

– Å måtte leve seg inn tanken om å miste et barn dag etter dag er tungt. Det blir et tøftsted å være. Jeg bruker meg selv, og det å se for seg å miste sine egne er en umulighet. Holter er meget positiv til produksjonssiden av forestillingen, hvor Lisa Lie har regien.

– Mange regissører mener de har funnet opp kruttet på nytt. Men når det gjelder Lisa kan det nesten virke som hun har klart akkurat det. Det er en opplevelse å få bli med på, sier hun. – Det legges opp til mye improvisasjon, da vi ikke jobber så strengt etter teksten i manus, men heller et sett temaer. Med det blir det ikke den samme forestillingen gang etter gang. Det blir et nytt rom hver kveld.

Fra det ene til det andre

Det kan fort bli for mye av det gode, spesielt når det gjelder tragedier. Holter priser seg derfor lykkelig som også har Blodig Alvor rett rundt hjørnet; en sort komedie som er gjennkjennbar for den kabarétvante skuespilleren.– Jeg hadde ikke klart bare tung tematikk i et helt år. Hadde det blitt slik måtte jeg tatt meg en prat med teatersjefen, sier Holter med glimt i øyet.

I Blodig Alvor spiller hun Veronica, mor til en av to gutter som ender opp i et slagsmål. Deres foreldre møtes senere i mer siviliserte omstendigheter for å diskutere det som hendte mellom barna deres, og humoren går i all hovedsak ut på hvor frustrerende det kan være å holde maska overfor andre barns foreldre.– Har du noen gang latt deg irritere av oppførselen til andre foreldre?!

– Jeg har ikke vært oppi så mange situasjoner, men etter hvert som andre venner også får barn, hender det at sikkert både de og vi av og til kan tenke “burde du ikke satt en grense der?”, sier Holter. Hun minnes en gang hun stod i kø til et kulturarrangement med sine to eldste barn:

– Jeg lar meg provosere av disse foreldrene som tenker “her skal vi være først”. Denne ene moren bare skjøv barnet foran seg og snek i køen. Det slo jeg hardt ned på, og ble skikkelig forbanna. Vi stod jo alle der med ungene våre, så Veronica er umiddelbart en lettere rolle å kjenne seg igjen i, sier Holter. Alle skal kunne kjenne seg igjen i frustrasjonen. Her vemmes nemlig rollefigurene til slutt så mye av hverandre at de endrer opp med å kaste opp på den andre parten.

– Det ligger mye fint sprengstoff i dette stykket, ler Holter.

TEATERMAGASINET