Ragnhild Arnestad Mønness har fått den aller største rollen, og livet blir aldri som før. Nå skal morsrollen kombineres med sceneroller på et teater hun opplever som sitt andre hjem.

– Vi snakker mye om Rogaland Teaters profil for tiden, og jeg er jo en del av den. Derfor tenker jeg mye på hva det er vi skal. Jeg tror det vi skal gjøre er å gi publikum tanker på veien hjem. Hva de så gjør med de tankene er opp til dem selv, men jeg vil gi dem en dytt i en eller annen retning. Og så vil jeg jo gjerne glede folk, løfte dem opp så de kan se hvor vakkert livet er. Bra teater, dans og musikk kan få deg til å sveve, gi deg vind i håret.

«Desse augo»

Mange husker henne fra Lundsneset og ”Desse augo” i 2008. Jon Fosses merkelige drama i vannkanten på Hundvåg satte følelsene i sving, og Ragnhild Arnestad Mønness’ uttrykksfulle skikkelse og ansikt festet seg hos publikum.

– Nesten alle rollene jeg har hatt på Rogaland Teater har utviklet meg, vært sjelsettende, om du vil. ”Desse augo” aller mest. Der ute ved fjorden fikk jeg kombinert min fysikk med det som på mange måter er en naturreligion for meg. Jeg likte at det var røft og tøft og kaldt og krevende. Fosses stykke tok tak hva det er å være menneske. Vi kommer og vi går. Jeg tenker ofte på at den utsikten jeg nyter på hytta på fjellet er den samme som min mormor hvilte sine øye på. Vi kommer og vi går.

”Desse augo” satte alle slags følelser i sving, for å si det mildt. Det likte hun også.

– Noen hatet forestillingen, syntes det var uforståelig tøys. Andre var så rørt at de gråt. Jeg likte det spennet i reaksjoner, det betyr at vi berørte publikum, sier hun.

Takk for hjelpen

Det er det hun vil. Berøre, og det er derfor hun tenker at teateret skal gi folk tanker med seg på veien hjem.

– Jeg spilte i ”Barnet”, en Riksteaterforestilling som turnerte over hele landet, og der vi snakket med publikum etter forestillingen. Det føltes meningsfylt å høre folks reaksjoner, å se at det vi gjorde på scenen åpnet noe i folk som hadde vært stengt lenge. Jeg traff en dame på gata utenfor samvirkelaget på et lite sted, hun takket for hjelpen. Endelig hadde hun klart å snakke om barnet hun mistet.

33-åringen er utdannet fra Lipa, Liverpool Institute of Performing Arts, talentfabrikken Paul McCartney stiftet og holder en beskyttende hånd over. I oppveksten på Rena laget hun regi og satte opp stykker hele tiden.

– Jeg visste ikke at det var teater jeg holdt på med. Det var ikke noe teater på Rena, men det var rom og luft, krav til egen fantasi hvis man skulle underholdes. Jeg hadde en fantastisk barndom, og vil gjerne gi min egen datter den samme åpne horisonten og suset over viddene.

Jakten på musikken

På Romerriket Folkehøyskole skjønte hun at det var teater hun ville jobbe med.

– Det å bli skuespiller var likevel ikke en viktig del av min identitet.  Da jeg gikk på Lipa var det medstudenter som rett og slett falt av lasset underveis, fordi alle mente det ville bli så vanskelig å få en jobb i Norge etter utdanningen i England. Jeg investerte ikke energi i den frykten, jeg bestemte meg for at hvis det er så umulig å få jobb så får jeg fader meg klare det!

Hun er musikalsk og synger bra. Hun skulle gjerne vært danser, fri i tanken og fri for teksten. I tekstene hun skal innstudere leter hun alltid etter musikaliteten. Lykken er når hun finner den.

– Jeg føler meg alltid så dårlig på de første leseprøvene. Jeg leter etter musikken, og før jeg finner den sliter jeg med å finne meningen. Det er faktisk på disse leseprøvene jeg kan bli mest nervøs, litt sånn usaklig nervøs. Det handler forresten også om at de gjerne finner sted tidlig på dagen, når jeg er på mitt mest introverte.

Latterkrampe og tunnelsyn

Nervøsiteten kan fort ende i latterkrampe. Det er ikke alltid det passer like godt.

– Jeg ler mye når jeg er nervøs, men jeg blir også veldig fokusert. Får litt tunnelsyn, og hender at jeg føler at jeg svever litt over bakken. Som om kroppen er en energifelt.

Det handler om å få nervøsiteten til å virke skjerpende. Gi en konsentrasjon og ro.

– Jeg tenker på vinden som alltid blåser rundt hjørnet på hytta på fjellet. Den blåste i går, den blåser i dag, og vil blåse i morgen. Hvis jeg lukker øynene sveiper den over ansiktet mitt nå. Tanken gir meg en distanse til fokuset på meg selv og hva alle skal synes om min prestasjon.

Ragnhild Arnestad Mønness har allerede levert et register av roller. Fra kvelerslangen Kaa i framtidsvisjonen av ”Jungelboken” til Emma, en kontoransatt som opplever stigende frustrasjon over sjefens subtile manipuleringsteknikker. Hun beskriver ”Contractions” som et viktig stykke take away-teater, spilt på engelsk.

–”Vi som er hundre” opplevde jeg også som fantastisk bra, det traff vår søken etter identitet og tilhørighet. Dessuten var det så gøy! Det var en lekenhet i både teksten og regien som satte oss alle fri. Min styrke er når fantasien min får løpe løpsk, samtidig som at jeg tror på det stykket prøver å formidle.

Noe som het ”Gift”

Jo, det har vært forestillinger hun ikke har følt seg vel i.

­– Det var noe greier som het ”Gift” av han der Kielland… Jeg banner i kirka nå?

– Men sånn er det jo, ikke alt appellerer like sterkt. I den forestillingen fant jeg etter hvert stor glede i å åpne en dør på akkurat samme måte hver kveld, med akkurat den samme buen i bevegelsen av armen og foten. Man må finne noe som synes meningsfylt, ler hun.

Det er halvannet år siden sist vi så Ragnhild Arnestad Mønness på scenen i Stavanger. Hun har vært opptatt med en langt viktigere rolle enn noen av dem teateret kan tilby henne.

– Jeg er veldig glad for å ha blitt mamma, sier hun og ler litt av hvor vanskelig det viser seg å være å uttrykke seg sterkt nok om livet med Vilde og faren hennes.

– Det er en person inni den lille kroppen. Helt fra starten har det vært noen der, som stadig utvikler sine særtrekk. Samtidig ser jeg meg selv og faren i henne, og det er så utrolig interessant.

Å se seg utenfra

Nå skal hun spille 60-tallshusmor i ”Brannstifterne”. Det er en komedie, men hun hadde vanskelig for å se komikken ved første gangs gjennomlesning av manus.

– Det handler om fremmedfrykt, om godtroenhet versus skepsis. Vi er så godtroende, så naive, og se hva som kan skje! Jeg tenkte: Er det dette stykket forteller oss? Eller handler det om hjelpelandet Norge som hjelper fordi vi kan, og egentlig burde delt oljerikdommen med hele verden fordi det er tilfeldig at det er her oljen er? Hvilke historier tviholder vi på, og hvilke spørsmål lar vi være å stille? Min rolle er husmoren som er opptatt av etikette og orden. Hva skjer når den fasaden sprekker?

Hun smiler lurt med tanken på alt som skal skje i hodene til publikum. Hun er blitt mer opptatt av å se si innsats utenfra. Å huske at det er publikum hun står på scenen for.

– Å være skuespiller er jo en jobb som andre jobber. Man står opp og går ut for å løse dagens oppgaver. Men jeg kan ikke gjemme meg vekk på et kontor hvis jeg har en dårlig dag, og sette meg bak en låst dør mens jeg banner og sutrer til jobben er gjort. Jeg må få min dårlige energi til å fungere sammen med andre, kjenne på ansvaret jeg har overfor mine kolleger, og ikke minst de som har betalt for å se på meg.

Drømmen om et dilemma

Mannlige skuespillere har ofte svart ”Hamlet” når de blir spurt om drømmerollen. Ragnhild Arnestad Mønness har mange drømmeroller når hun tenker etter, og Hamlet kan gjerne være en av dem.

– Jeg vil gjerne spille en mann, eller en kvinne i en lederposisjon. Jeanne d’Arc, kanskje, eller en av middelalderdronningene. Det er noe med at styrken og lederegenskapene må underspilles, fordi samtiden ikke tillot disse kvinnene å være så sterke og kloke som de var. I drømmerollen min kan jeg gjerne være fysisk stygg, og jeg vil gjerne være en ordkunstner som snakker mye, sånn som vi gjør i virkeligheten. Og jeg vil gjerne ha et stort moralsk dilemma å streve med.

Hun vil gjerne også bruke musikeren og sangeren i seg. I 2010 tok hun permisjon i et halvt år, gikk på sang- og stemmeskole i København. Musikk er viktig.

– Jeg ønsker meg en sangrolle. Gjerne i en musikal over sangene til Annie Lennox eller Joni Mitchell. Det er faktisk en god idé, kanskje jeg skal lage den selv.

Lykken er…

Hun gleder seg over å bo på Storhaug i Stavanger, og gleder seg til å bli boende. Rogaland Teater er hennes teater, og byen og naturen kryper innunder huden på henne. 

– Vi dro til Oslo da Vilde skulle komme, fordi jeg ville bo på Østlandet i permisjonstiden, nærmere venner og familien på Rena. Jeg betrakter meg selv som østlending som liker å gjøre sånt som østlendinger gjør, gå på langrennski, for eksempel. Det er et eksistensielt spørsmål, å bestemme seg for hvor en skal bo. Jeg gikk hjem fra teateret her en dag, så innover på Ryfylkefjellene og kjente at den horisonten har festet seg hos meg. Lykken er ikke et annet sted, den er der vi er.

TEATERMAGASINET