Har du noen gang lurt på hvordan rekvisitter blir til – og hvordan de alltid trylles frem til nøyaktig rett tid?

TEKST: LARS ARNE LINDLAND / FOTO: HANNE NYGAARD

Wenche Solgård har vært rekvisitør ved Rogaland Teater siden 1989, en avdeling hun ble leder for rundt tusenårsskiftet. Hun beskriver en yrkeshverdag som aldri er kjedelig.

– I dag ble vi presentert for et kommende stykke som skal ha masse blod, pistolskudd, dop og full pakke. Nå må vår avdeling for eksempel finne ut av hvordan vi kan få blodsprut langs veggen, som kan vaskes bort kveld etter kveld, sier Solgård.

Hun byr velvillig på en omvisning i rekvisitørenes domene, dypt inne i den labyrintiske bygningsmassen som huser teateret.

– Her har du verkstedet. Nå reparerer vi litt Matilda-bøker, som skal brukes igjen. De ble litt utslitt da vi hadde så mange forestillinger, sier Solgård og viser frem bøker som har fått seg en støyt.

På verkstedet sys og males det, og de kan teste ut forskjellig håndverk som muligens kan materialisere seg til en scenebrukt rekvisitt.

De har også et kjøkken som er utstyrt med vaskemaskiner og tørketrommel.

– Her vasker vi klær og lager mat til skuespillerne, mikser drinker, tømmer ut drinker og lager blod.

Den kjekkeste jobben

Å være rekvisitør på Rogaland Teater innebærer at du kan få ansvaret for rekvisittene som brukes under en forestilling, og samtidig være rekvisittmaker som lager eller skaffer gjenstander på andre måter. Avdelingen teller fire fulltidsansatte som jobber skiftarbeid.

– Når vi jobber som praktiske rekvisitører er det litt rutinearbeid på kvelden, der vi passer på at alt er klart før og under forestillinger. På dagtid kan vi være litt oppfinnere i tillegg til å følge prøver, og samtidig produsere og bestille det som trengs for å lage neste forestilling.

Jeg bruker alltid å si at det er vi som har den kjekkeste jobben her på huset.

Spennet innen rekvisitter går fra realistiske objekter, til mer kreativ bruk av materialer, som i den foreløpige siste oppsetningen av “Macbeth” som brukte kongekrone av papp, endimensjonale pappistoler og pappsigaretter.

– Akkurat den pappsigaretten er litt morsomt, fordi vår rekvisitør Nina Eikeskog laget en tegning som egentlig bare var ment som en flat rekvisittmarkering. Alle ble enige om at det var en god idé, så vi endte opp med at de andre rekvisittene ble laget på samme måte. Det fungerte kjempebra.

En del av rekvisitørenes oppgave er å gjøre klar mat og drikke som skal fortæres på scenen. Publikumssuksessen “Julemiddag” var opprinnelig tenkt å ha ferske råvarer på bordet til familien Berge.

– Det var en lengre diskusjon om vi skulle ha ordentlig mat eller ikke, men til slutt kom vi fram til at det ble for voldsomt med ekte torsk. Det er jo ganske dyrt med torsk også.

Wenche stikker brått innom et av lagrene og henter frem noe som for det blotte øyet fremstår som et realistisk stykke juletorsk.

– Jeg synes at det er et fint utgangspunkt for tulletorsk. Vi holdt på lenge med den da, og laget også gulrøtter og masse annen mat av pappmasje og papir. Jeg synes det var litt gøy, men så bestemte vi oss for at vi ikke skulle ha noe på tallerkenene likevel.

Allsidig gjeng

Rekvisittmakere bruker et bredt spekter av teknikker for å utvikle noe som fungerer, og Solgård forteller om et teaterhus med stor grad av samhandling mellom de forskjellige avdelingene.

– Jeg ser på det som en styrke at vi alle kan forskjellige ting. Noen er kjempeflinke å sy, mens andre kan støpe gips. Så er det mange andre på huset som vi kan spørre om hjelp, som for eksempel snekkerne, kostymegjengen eller smeden.

Noen ganger blir den opprinnelige rekvisittlisten skrotet langt ut i produksjonsprosessen, og rekvisitørene må tilbake på tegnebrettet med kort deadline.

– Selv om man har brukt mange timer på rekvisitter, tenker jeg likevel at det viktigste er at produksjonen blir super. Jeg stoler på de som har det overordnede ansvaret. Rekvisitter skal hjelpe fram historien, ikke komme i veien for den.

– Har du noen favoritter blant det dere har laget?

– Det er så mye, men jeg må trekke frem de dukkene til Matilda som lyser og danser, som Nina Eikeskog laget sammen med lysavdelingen. Det syntes jeg var helt magisk da jeg så det på scenen for første gang. Jeg ble enormt stolt av det Nina hadde fått til sammen med lysavdelingen. Den bestillingen kom sent og de strevde litt med å få det til, men det ble så bra. Det var så kult.

Lucca Rossi kommer innom mens vi prater og han får det samme spørsmålet.

– “Orlando” fra 2018 var jeg veldig stolt av. Vi var også på Nationaltheatret med produksjonen under Heddadagene, og vi vant Hedda-pris for den. Det var en veldig god blanding mellom teater og musikk, med en live DJ på en plattform. Det var video, det var mange skifter og det var live videokamera. Etter hvert har det blitt flere produksjoner som bruker slike virkemidler, men det var ganske nytt på den tiden, forteller Rossi.

Unngår søkelyset

På mange måter er rekvisitørenes jobb å ikke bli sett, men å bidra til at publikum får en oppslukende teateropplevelse, uten at salen skal bli påminnet om den tekniske jobben som ligger bak.

– Enkelte blir veldig overrasket når de finner ut hvor mange som er i sving bak scenen.

De fleste jeg kjenner som jobber bak scenen vil helst bare gå i svart og ikke få søkelyset på seg. Det er likevel fint når noen setter pris på det vi gjør, sier Rossi.

Solgård beskriver oppsetninger der alt de trenger å gjøre er å sørge for at det står et glass med vann på scenen, mens andre er av det mer krevende slaget.

– Jeg husker en forestilling som vi hadde i Teaterhallen. Vi måtte vaske sur melk og jord som dekket hele gulvet ved forestillingens slutt. Neste dag var alt borte, men det var ikke mange som klappet for det, sier Solgård med et smil.

Etter å ha jobbet med dette en årrekke er det nettopp variasjonen som Solgård verdsetter høyest.

– Du treffer utrolig mange forskjellige folk. Vi jobber sammen med scenografer og instruktører som er innom huset, gjerne for bare én produksjon. Kanskje kommer de tilbake igjen om fem år, eller kanskje neste år. Sånn er det med skuespillere også, man blir kjent med nye folk hele tiden. Jeg har aldri gruet meg til å gå på jobb, og det har vært veldig kjekt hele veien.