For utfordringer som hindrer ham i å stivne i en form, for tekst som må tøyes og tråkkes på, for roller der han er noe annet enn Svein. Han er også klar for å omkomme daglig så lenge ”Romeo og Julie” står på plakaten.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Svein Solenes har fått det ypperste av klassiske tekster å sette tennene i. Det liker han godt. Som Tybalt i Shakespeares ”Romeo og Julie” overlever han neppe kvelden. Julies fetter blir som regel drept, som de fleste i denne tragedien.

På den annen side: Alt kan skje, i Glenn André Kaadas regi. Solenes roser stykkets instruktør opp i skyene.

– Det er noe med språket som er så utfordrende. Glenn André vil til bunns i det, og da må vi skuespillere til bunns i det. Vi må til bunns sånn at teksten blir sann.

Klassisk favoritt

De få som har prøvd å lese ”Romeo og Julie”, eller hva som helst av Shakespeare, kan slutte seg til. Språket er utfordrende. Tekst fra 1500-tallet som rimer blir ofte det.

– Teksten er ikke naturlig, avslører Solenes, og forteller at Klassisk tekst var et favorittfag på dramautdanningen i England. Bare den tjukkeste ordboka var tjukk nok for en norskspråklig student, og den fikk kjørt seg.

– Det som var interessant var at vi som måtte slå opp alt mulig gjerne fikk med oss langt flere betydninger av de fremmede ordene. Det ga et slags fortrinn å forstå mangfoldet av betydninger ord kan ha, og den tvetydigheten teksten dermed får.

Tekst som tøyes

Sommerens regioppgave er et søtt minne. Sommerteaterets ”Jorden rundt på 80 dager” har fått god mottakelse, og Solenes er glad for å ha fått til noe folk liker. Teaterkunst handler om det også, men ikke bare. Dette blir det mer om, men først litt om den eldgamle dramatikeren og gymnastikken som må til.

– Romeo og Julie er et veldig bra stykke, ekstremt bra. Det er vel derfor det har overlevd, reflekterer han.

Mye tyder på at det er bra. William Shakespeare ga det ut i 1597, men skrev det senere om, og siden har denne tragedien dukket opp i et imponerende antall varianter, omdiktet og gjendiktet, tonesatt eller kledd om til samtiden, med og uten lykkelig slutt. Solenes liker at det er Shakespeares tekst de jobber med.

– Vi må liksom på gymmen med teksten, tråkke på den og strekke i den, for at den skal bli sann. Den må gjøres organisk. Det er vanskelig og gøy, og helt nødvendig.

Skuespiller?!

Skuespiller Svein Solenes lever ut drømmen, men det er ikke barndomsdrømmen.

– Jeg ville bli kokk og journalist og flere andre interessante ting. Skuespiller var ikke blant dem rett og slett fordi jeg ikke visste at skuespiller var noe man kunne utdanne seg til. Jeg vokste opp i en liten bygd mellom Molde og Kristiansund, det var ingen skuespillere der.

Barne- og ungdomsårene i Batnfjordsøra handlet likevel mye om skuespilleri. Sammen med kompisene laget han sketsjer, dramatiserte vitser og bedrev geriljateater. Etter ungdomsskolen valgte han Molde videregående skole, fordi skolen hadde skoleteater.

– Det var der jeg hørte om Teaterhøgskolen første gang, og jeg planla å sjokkere foreldrene mine grundig med nyheten om at jeg ville søke.

Antrekk: Bryterdrakt

Familien i Batnfjordsøra var ikke det minste sjokkert. Unge Svein kom ikke inn ved første forsøk. Og heller ikke andre.

– Da jeg søkte Teaterhøyskolen for tredje gang hadde jeg en plan B, ArtsEd London School of Acting i England. Skolen var super, fantastisk, utviklende og voldsomt arbeidskrevende. Jeg var ekstremt dedikert, de som ikke ville jobbe hardt viftet jeg vekk. Det var noen fantastiske år.

Det var her den aller tjukkeste ordboka ble brukt til annet enn vektløfting. I tillegg til Klassisk tekst var faget Imaginative impro en favoritt.

– Et merkelig fag, med en rar fransk lærer som helst ville at vi skulle være nakne i timene. Det gikk jo ikke, i stedet brukte vi noe som ligner bryterdrakter, og jobbet med å transformere oss til noe helt annet enn det vi var – for eksempel en hund eller en frukt. Mange hatet faget, jeg syntes det var lærerikt og gøy.

Bli med inn!

Han har ingen drømmerolle, men minnes at Iago i Othello var øverst på lista en gang. Nå er det utfordrende prosjekt han ønsker seg. Og får. De hindrer ham i å stivne i en form, hjelper ham til å finne nye vinkler å observere fra. Regioppdraget på Sommerteateret er en sånn type utfordring.

– Jeg liker å veilede og coache, på scenen foretrekker jeg å spille noen annen enn Svein. Jeg har ikke særlig behov for å stille ham ut, og jeg synes det er morsomt og utfordrende å spille roller der jeg må forandre meg veldig.

– Hva er det du vil at publikum skal oppleve?

– Det er kjekt å oppleve at publikum er med på et filosofisk eller psykologisk forskningseksperiment. Noen ganger får vi oppleve det, at de blir med. Det er bra.

Perpleks

Han har hatt samtaler med publikum etter forestillinger der han får bekreftelse på at publikum har vært med. Inn der det skjer. Det er stas.

– I ”Romeo og Julie” håper jeg at folk blir med. I ”Jorden rundt på 80 dager” holder det at de har det gøy. Det er ikke alle stykker som har, eller skal ha, den dybden.

– Når har det lyktes best?

– I ”Perpleks”. Der naila vi det, der fikk vi tak i det. Takket være Glenn-André. Uten hans regi vet jeg jammen ikke hva jeg hadde foretatt meg.

– Jeg vil bevege publikum. Åpne opp for nye måter å tenke på. Jeg opplever det selv, når jeg jobber med en rolle, at jeg ser noe nytt, tenker noe nytt. At jeg utvikler meg som menneske. Det vil jeg ha folk med på.

– Gir det deg makt?

– Jo, det er en slags innflytelsesmakt, men jeg tenker sjelden på at jeg har makt. Veldig sjelden. Noen ganger på scenen, når jeg har publikums fulle oppmerksomhet, har jeg nok en slags makt. Men jeg er jo ikke en sånn kjendis som kan påvirke folk fordi jeg er i mediene hele tiden. Jeg opplever ikke så ofte å bli kjent igjen på gata, og når jeg gjør det synes jeg det er kjekt. Jeg like å treffe publikum.

Borterste Kampen

Småbarnsfarens liv utenfor scenen utspiller seg stort sett innenfor hjemmets fire vegger, eller i hvert fall mellom gjerdene det fabelaktige nabolaget de hører til i. Noen kaller det Tasta, andre drar Bjergsted litt langt nordover. Solenes foretrekker Borterste Kampen.

– Datteren min er to og ett halvt år. Når jeg har fri er jeg sammen med henne og samboeren min.

Familieliv og scenekunst har vært en krevende cocktail for mange. Solenes ser plusser og minuser. Flest plusser, foreløpig.

– Vi har lange morgener, vi trenger ikke levere i barnehagen klokka halv åtte. Jeg kan hente igjen i 3-tiden, og vi har fine ettermiddager før jeg går på jobb om kvelden. For samboeren min er det nok verre, vi har lange perioder der vi ikke har kvelder sammen. Hun vender seg til det, kanskje?

Drømmen om Preikestolen

– Hva er du redd for?

– Jeg har litt høydeskrekk, sier han som i Teaterkonsert Beatles hang i en tau fra sceneriggen med hodet nederst.

– Jeg drømte ofte om Preikestolen, at jeg satt ute på platået da det plutselig sprakk opp. Jeg måtte hoppe over sprekken for å redde livet, og da pleide jeg å våkne.

Siden flyttet han til den berømte fjellformasjonens omegn. Han ga etter for presset.

– Jeg gikk dit, men jeg ble sittende inntil fjellveggen og bekymre meg for alle som vaset rundt på platået.

Han har prøvd å være i følelsen, fobien, for å se hva som skjer. Ingenting, angivelig.

– Jeg gikk opp på Runde, fuglefjellet, vet du, og ruten vi valgte var ikke bratt i det hele tatt. Men dette er ikke rasjonelt, og selv om jeg vet at jeg ikke er i livsfare er hele kroppen i alarmberedskap. Det ble ikke mindre livsfarlig av at tiden gikk, så vi gikk ned igjen.

Emissæren

– Er du forfengelig?

– Jo, klart jeg er forfengelig, jeg også. Ikke på utseende, jeg er i hvert fall ikke jålete, forsikrer han, og tar en tenkepause.

– Jeg blir litt svar skyldig her, det er jammen ikke lett å si. Da scenografen på ”En folkefiende”, Sven Haraldsson, ba meg barbere ansiktet og la skjegget under haken gro, satte jeg foten ned. Kanskje det er forfengelighet, men jeg nekter å gå rundt som en emissær!

Han kom til Rogaland Teater i 2010. Åtte år og et betydelig antall roller senere ser han ikke bort fra at han fortsatt er her om ti år.

– Det kan til og med være at jeg gjør det jeg gjør nå. Jeg håper at jeg om ti år fortsatt er brukbar til å jobbe på samme måten som nå. Jeg håper at teatret og de forskjellige regissørene oppfatter meg som en ressurs fortsatt. Og det er derfor det er viktig at jeg klarer å holde meg åpen for nye ting, nye tanker, nye måter å fortelle historier på. Samtidig må jeg holde fast ved det jeg tror på. Det kan noen ganger komme i konflikt med hverandre, men det er en ganske interessant konflikt å stå i.