Men hvordan og hvorfor ble Marko skuespiller?

Det er en lang historie, mener han. Persongalleriet i denne historien består blant annet av en jugoslavisk dansebandartist, en kjær barndomsvenn, en bartender på Skjenkestuen og selvsagt Marko selv, som underveis har vært illegalsøppeltømmer, fabrikkarbeider og postmann.

– Jeg gikk i 3. klasse på Steinerskolen og det skulle begynne en ny gutt i klassen. Vi hadde håndarbeid og dreiv med karding av ull. Da kom Kristoffer inn i klasserommet, tok masse ull oppå hodet som en dommerparykk, slo med en hammer i kateteret og sa ”Nå er det jeg som bestemmer!”

Marko ble umiddelbart superfascinert av sin nye klassekamerat – og fra første dag var Marko Kanic og Kristoffer Joner bestevenner.

– Vi var ikke så interessert i alt det de gjorde på skolen. Vi var mer interessert idet som var ulovlig, som å banne for eksempel.

Teater som skolefritidsordning

Moren til Kristoffer, Annerut Joner, jobbet på Rogaland Teater på den tiden og teatret ble en slags skolefritidsordning for de to guttene. Her hang de rundt etter skolen.

– Det var fantastisk spennende. Der traff vi brautende, store personligheter og fikk se mye av de voksne forestillingene. Jeg husker for eksempel at jeg så en forestilling om to brødre. Torfinn Nag spilte den ene, han sto oppe på en grein og pisset ned på den andre broren. Teatret var altså et fantastisk sted hvor de bannet og pisset på folk. Så da Barne– og ungdomsteatret skulle feire 30–årsjubileum i 1987 med storsatsingen Bugsy Malone, ble 14–åringene Marko og Kristoffer skuespillere for første gang.

– Det var fantastisk. En gangsterfortelling, vi hadde gevær som skjøt skum som stivnet den vi traff. Det var midt i puberteten med masse intriger og damer og greier.

Kunstner? Lærer?

Teater var stort, men det var aldri en plan å bli skuespiller. Billedkunstner var det Marko skulle bli. Han begynte på kunstskolen og akademiet. Men så ramlet alt sammen og gleden ved å tegne og male forsvant.

– Jeg greide ikke å tegne uten å tenke ”Hvorfor tegner jeg akkurat dette, akkurat nå?”
Billedkunstner kunne han altså ikke bli. Den nye planen var å bli lærer på Steinerskolen. Mens han holdt på med det, bodde Marko illegalt, som han sier, i De gule sjøhus, rett ved siden av De røde sjøhus. Men da et nytt jubileum skulle markeres på Rogaland Teater i 1997, fikk Marko en rolle i jubileumsforestillingen Garman & Worse & Co. Det var stor satsing med Bentein Baardson som regissør og greier– og det var gøy, husker Marko. Bestevennen Kristoffer flyttet til Oslo for å bli tv–stjerne i ”Offshore”. Marko flyttet med.

Karriere i snøskuffer

– Vi bodde i en leilighet med videosjappe i kjelleren i mange år. Vi drakk og så på video. Vi så utrolig mye film. Først så vi alle de gode filmene, og når vi hadde sett dem, gikk vi løs på B– og C–filmene. Vi så og vurderte alle filmene og skuespillerne. Vi lærte oss å se hva vi ikke skulle gjøre, hva som ikke fungerte. Det var utrolig lærerikt.
Men årene i Oslo var mer enn intense selvstudier av skuespillerkunsten og god og dårlig film.

– Og så jobbet vi på Fiskars. Vi var så utrolig fornøyde med å stemple inn. Ofte hentet jeg Kristoffer etter at han hadde vært på opptak med ”Offshore”. Han sa ”Ha det” til Mia Gundersen og de andre på settet, så gikk vi rett over gaten og stemplet inn på Fiskars–fabrikken.

Vi lagde snøskuffer. Jeg limte håndtakene og han satte dem på. Vi ble lovet en stor karriere på fabrikken. I tillegg var vi illegale søppeltømmere. En fyr hadde funnet ut at bedrifter kunne spare penger ved å få privatpersoner til å levere farlig avfall for dem. Da slapp de å betale masse avgifter. Vi kjørte rundt med en tilhenger og hentet spesialavfall.

Så kom Mongoland

Og så, i 2001 kom filmen Mongoland. Kompisgjengen fra Stavanger, som egentlig tenkte at det var en kortfilm de holdt på med, hadde lagd en spillefilm som vakte nasjonal oppsikt og suksess. Marko, som i likhet med de andre skuespillerne i filmen, spilte rollen i sitt eget navn, mener kanskje nettopp det var noe av suksessfaktoren.

–Vi klarte å få til en mer naturlig dialog enn i mange andre filmer, men jeg mener hovedgrunnen til at resultatet ble så bra, var at vi ikke hadde noen som helst form for press på oss. Se på det som et gjennomgangstema i livet mitt.

Alt blir bedre hvis en tar vekk stress og høye forventninger.
Cementen Pub var et sentralt sted i Mongoland. Og det var det selvsagt også i Marko Kanic sitt liv tidlig på 2000–tallet. Her jobbet han, igjen sammen med Kristoffer Joner. Men bakdøren til Skjenkestuen ble etter hvert veldig interessant. Der jobbet nemlig Liv. Marko og Liv traff hverandre omtrent der, i bakgangen mellom Cementen og Skjenkestuen. Sammen med sønnen, som er førsteklassing i høst, bor de i et trivelig hus i Spilderhauggaten på Storhaug, med trommesett i stua og ukulele på kjøkkenbordet. Her liker Marko å lage mat og ha tid til å samle seg om meditasjon.

Trives best på film og små scener

Så var altså Marko blitt filmskuespiller. Flere suksesser fulgte etter ”Mongoland”. ”Villmark”, ”Alt for Egil” og ”Monstertorsdag” kom alle i 2003. Under filminnspillingen av ”Villmark” ringte plutselig den tålmodige husverten fra Stavanger og lurte på om Marko og Kristoffer kunne tenke seg å betale siste halvårs husleie. Det var gode tider og husleien ble kjapt betalt med filmhonorarene.

– Jeg liker nok film aller best, mener skuespilleren, som altså akkurat har signert toårs–kontrakt på Rogaland Teater.

– På teatret er jeg mest komfortabel på Intimscenen. Jeg får ofte høre at jeg må opp i volum. Marko Kanic lurer på om det er mangel på skuespillerutdannelse, med teknikker til alle slags formål i ermet, som gjør det sånn. Selv savner han ikke skuespillerutdanning.

Alle spiller – hele tiden

– Jeg har alltid tenkt at det i utgangspunktet er ganske enkelt å være skuespiller. Vi gjør det alle, hele tiden. Da du var liten og hadde gjort noe galt, spilte du ganske godt når du jugde om det. Og vi er ulike personer når vi er sammen med kjæresten og når vi er med kolleger. Livet, helt konkret og uten poetiske hensikter, kan sies å være et langt skuespill. De siste sesongene har publikum på Rogaland Teater kunnet se Marko Kanic i rollen som Svein–Inge i Femti flotte år med Frode Kommedal, som Vanja i Vanja og Sonja og Masha og Spike og Ivan i Kunst.
– Jeg må jo si det som står i manus, men jeg spiller avskygninger av meg selv. Han har ingen drømmerolle. Ingen plan, men har hatt stor glede av å gjøre Jon Fosse–forestillinger og Ibsen.

–Fosse blir ofte spilt dørgende kjedelig, men de to gangene jeg har gjort det, har vi fått spille det helt ut. Og da jeg hadde en overtakelse og hoppet inn i Fruen fra havet, var det noe av det aller gøyeste jeg har gjort. Det er min type teater.

Skjebnen

Så var det den jugoslaviske dansebandartisten sin plass i denne historien, da. Det er faren til Marko. Han kom til Norge fra Jugoslavia i 1960–årene. Var en talentfull musiker som flyktet fra kommunismen og militærtjenesten i hjemlandet. I Norge reiste han land og strand rundt og spilte, med oppkneppet skjorte og en stor skorpion hengende rundt halsen. Det manglet visstnok ikke på interesserte jenter, men hun han ville ha, ville slett ikke ha han.

Men så ble det de to likevel, og de ble foreldrene til Marko. Musikken og skorpionsmykket ble lagt i skuffen for en ansvarlig jobb som prosjektleder i et byggefirma, hus og familie på Eiganes.

– Faren min var artist og kunstner. Han hatet det, men han dro seg til den jobben i alle år. Han gjorde det for oss. Hver dag når han kjørte oss til skolen, sukket han over jobben, regnet i Stavanger og tomatene her som ikke smaker noen ting. Det er kanskje ikke så rart at jeg vokste opp med en motvilje mot alt som var lagt opp for oss.
Nå er faren blitt pensjonist og har funnet fram musikken igjen.

– En periode ble jeg lei alt og tok meg jobb i Posten. Jeg var superlykkelig det første halve året. Det var noe nytt, jeg fikk gå masse. Men jeg kjedet meg utrolig fort. Nå har jeg innfunnet meg med at det er skuespiller jeg er – foreløpig.